Italia-England 1–1 (4–3 etter straffer)

«It’s coming to Rome!», jublet Italias stopperkjempe Leonardo Bonucci til TV-kamera etter at hans kjære Italia vant Wembley-dramaet mot England å straffespark.

Vi så en gråtende landslagssjef Roberto Mancini som omfavnet alt og alle. Vi så italienske spillere som løp mot den italienske svingen og feiret med dem som var i klart undertall på tribunen.

En EM-finale kan være det vakreste som finnes i fotball.

Men det kan også være idretten på sitt mest brutale.

Det blir ikke mer hjerteskjærende enn den utrøstelige 19-åringen Bukayo Saka som først fikk en varm og faderlig omfavnelse av kaptein Harry Kane, deretter av sin egen landslagssjef.

Kaptein Giorgio Chiellini og Italia kunne juble for EM-gull på Wembley. Foto: CATHERINE IVILL, REUTERS

Southgate vet hvordan han har det

Saka bommet på Englands siste og avgjørende straffe. Ansvaret ble for tungt å bære for en nervøs og trippende 19-åring. Keeperhanskene til Italias Gianluigi Donnarumma ble for store.

Marerittet fra EM-semifinalen i 1996 gjentok seg, da dagens landslagssjef Gareth Southgate ble synderen.

Om det er noen som vet hva som venter Saka i dagene, månedene og kanskje årene som kommer, så er det nettopp Southgate.

Han brukte flere år på å bearbeide straffebommen mot Tyskland. Han er blitt minnet på den i 25 år, og kommer fortsatt til å bli det.

Og derfor kan man spørre hvorfor landslagssjefen satte opp lagets mest urutinerte til å ta straffe nummer 5.

Var det fordi de mer rutinerte sa nei, slik flere gjorde i 1996?

Ville ikke Luke Shaw? Ville ikke Jack Grealish? Var det andre som ikke ville?

Meldte Saka seg frivillig, som Southgate litt overmodig gjorde i 1996?

Om det var tilfelle, kunne kanskje Southgate ha hvisket noen ord i øret om hva risikoen var.

50-åringen har gjort så mye fint for både landslaget og England før og under EM, men avgjørelsen om å la Saka ta den siste straffen virker i ettertid svært uklok.

Og så kan vi også fastslå at landslagssjefen heller ikke var heldig med å sette inn Marcus Rashford og Jadon Sancho ett minutt før andre ekstraomgang var over.

De skulle inn for å sette straffespark i mål. Men de var iskalde og nølende, begge bommet.

Italia bommet én gang mindre enn England, dermed kunne Giorgio Chiellini avslutte sin landslagskarriere med å heve EM-pokalen et kvarter over midnatt norsk tid.

For første gang siden 1968 kunne pokalen komme hjem til Roma.

Det var også noe poetisk over det etter en finaledag vi kommer til å huske en stund.

Slik så det ut utenfor Wembley før kampen. Supportere rev ned gjerder og stormet Wembley. Foto: LEE SMITH, REUTERS

London has fallen

England hadde to drømmer før EM.

1: Løfte EM-pokalen hjemme i deres eget mekka, Wembley.

2: Gjøre et så godt inntrykk med arrangementet i finaleuken, at det skal bli vrient å se bort fra dem når VM-verten for 2030 skal velges.

Begge deler ble vanskelig.

For London var på kokepunktet da nasjonen kunne hente det første troféet på 55 år. Til slutt kokte det over.

Bildene som ble formidlet fra London søndag 11. juli var ikke et vakkert syn.

Fulle supportere som slåss med hverandre og uteliggere som ble dynket med øl. Det var grøftefyll og alle mot alle i Londons gater.

Timen før kampstart var desperasjonen så stor blant de mange billettløse, at gjerder ble revet ned og Wembley ble stormet av et ukjent antall supportere. De ville inn på stadion for enhver pris.

Bilder på sosiale medier viste voksne menn som angrep barn, vi har sett en liggende person som forsøkte å beskytte hodet mens villdyrene sparket.

Hvor mange som kom inn, vet vi ikke. Men det var en kjempeskandale, og det er all grunn til stille spørsmål ved det manglende vaktholdet og hva som feiler enkelte engelske supportere.

Var det på denne måten fotballen skulle komme hjem?

Vi kan bare ane hva Fifa-president Gianni Infantino tenkte da han garantert ble informert om den svært uheldige situasjonen.

«Våger vi å la denne gjengen arrangere fotball-VM?»

Ja, Fifa gjør nok det. Det var jo de som la VM 2022 til Qatar.

Uansett blir det nok et heftig etterspill etter pøbelens herjinger ved Wembley.

Luke Shaw sendte England i ledelsen etter to minutter. Foto: FACUNDO ARRIZABALAGA, REUTERS

Historiens raskeste finalemål

Da var stemningen langt bedre i det dommer Björn Kuipers blåste i gang finalen.

Ett minutt og 57 sekunder tok det før Luke Shaw sendte England i ledelsen og Wembley tok fyr.

England overrumplet Italia med det de selv kan best: Kontring.

Vingback Kieran Trippier fant vingback Luke Shaw på bakre stolpe.

Med strak venstre vrist plasserte han ballen nede ved stolpen.

Det overraskende trekket med to vingbacker i 3–4–3-formasjonen hadde lykkes.

England ledet i duskregnet på Wembley, men én mann tok det hele med fatning: Landslagssjef Gareth Southgate knyttet neven. Ikke noe mer, ikke så mye som et smil, alle kunne lese av ansiktsuttrykket hva mannen med skjegget mente:

Hei gutter, det er 88 minutter igjen!

Italia ikke til å kjenne igjen

Duskregn ble til striregn, men gjennomvåte italienere hadde fint lite å svare med.

De hadde ball, men klarte ikke å finne ut av det balanserte og kontrollerende engelske laget.

Italia var for stillestående. Italia dyttet ball uten å komme noen vei. Italia hadde gledet hele Europa tidligere i EM, men i finalen var de ikke til å kjenne igjen.

Ett forsøk hadde de før pause, Federico Chiesas avslutning fra 25 meter.

De rev til seg et lite initiativ ut over i omgangen, Italia spiste seg mer og mer inn i kampen, likevel satt en med følelsen av at England hadde god kontroll.

Dette var en situasjon Italia ikke hadde opplevd på lenge. De kom til EM-finalen med 33 strake kamper uten tap. De hadde tatt ledelsen i de seks foregående EM-kampene.

Roberto Mancini visste at han på et eller annet tidspunkt måtte begynne å ta større risiko.

Spørsmålet var når.

Leonardo Bonucci kriget inn 1–1-målet midtveis i andre omgang. Foto: Facundo Arrizabalaga, AP

Fortjent utligning

Italia festet grepet umiddelbart i andre omgang. Og sjansene skulle komme.

Først ved Lorenzo Insigne, men Jordan Pickford hadde kontroll på avslutningen fra skrå vinkel.

Chiesea går rett mot mål og skyter så fort han får muligheten. Skuddforsøket et drøyt kvarter ut i omgangen var godt, men Pickford i full strekk reddet igjen.

Close, but no cigar.

Italia hadde ballen, England ble dypere og dypere. De rygget nesten i eget mål og midtveis i omgangen kom den fortjente utligningen.

England tapte duell etter duell etter hjørnespark. Pickford reddet en heading fra Verratti, ballen traff stolpen og returen satte Leonardo Bonucci i mål. Ingen kriger baller i mål som gladiatoren i Italias midtforsvar.

Plutselig var det Italia som hadde det psykologiske overtaket. Kampen hadde endret totalt karakter.

England ble feige på eget gress.

England hang i tauene og det var over 20 minutter igjen å spille av ordinær tid.

Straffemarerittet gjentok seg

Italia var best, England våget ikke, lagene måtte som i semifinalene ut i ekstraomganger.

Begge lags spillere var slitne og preget av hardkjør over lang tid.

Ekstraomgangene ble hakkete og oppstykket, England så ut til å være mest interessert i å unngå straffesparkkonkurranse.

Det hadde de all grunn til.

Innbytterne Marcus Rashford, Jadon Sancho og Bukayo Saka bommet for England.

De hadde ventet i 55 år på å vinne en stor internasjonal tittel.

Spørsmålet er hvor mange år de må vente.

For de får ikke mye større muligheter enn den de fikk på Wembley.