For Hans Christer Holund er det siste døgnet før konkurranse alltid ekstra ille. Det er mye spenning i kroppen, man må jobbe for ikke å tenke for mye.

Slik var det også kvelden før onsdagens 15 kilometer.

«Har jeg det fortsatt i meg?» lurte han.

Da fikk 34-åringen bruk for sin unike innstilling til livet.

– Det er dette som blir husket

La oss begynne med spørsmålet Holund grublet over kvelden før kvelden.

Ja, han hadde det i seg.

Svaret fikk han da han kjempet alene ute i det lette snødrevet. Han droppet å jakte på gullvinner Simen Hegstad Krügers tid. Holunds kompis i Lyn Ski var uslåelig. «HC» gikk sitt løp.

Da han ventet i målområdet etterpå, bladde han på resultatskjermen. Hvem kunne snyte ham for medaljen?

Harald Østberg Amundsen tok til slutt sølvet, men bronsemedaljen smakte godt for Holund. Sesongen har vært vanskelig for mannen som vant samme distanse forrige VM.

– Det betyr mye. Det er dette som blir husket når karrieren er over, sa han etterpå.

På tur med seg selv

Holund er 34 år nå. Flere ganger har han sagt at han skal legge opp. Den dagen sniker seg stadig nærmere.

Da mister Norge en unik langrennsløper. I 2009 følte han seg ferdig. Problemer med overtrening ødela resultatene. Likevel ga han seg ikke. Ti år senere vant han VM-femmila i Seefeld. De siste årene er det blitt flere gjeve medaljer.

Onsdag kom enda en, i det som kan ha vært hans siste mesterskapsløp. Oppladningen kvelden før var nervepreget.

– Jeg er like nervøs hver kveld før konkurranse. Om man begynner å tenke, kan det blir en dårlig natts søvn. Jeg tror det er noe man må øve på. Jeg har noen grep jeg gjør kvelden i forveien. Med de klarer jeg å få fokus på andre ting, slik at jeg ikke bruker så mye krefter.

Holunds VM-gull i Seefeld ble beviset på at det finnes mange veier til mål. Selv liker han å gå lange treningsturer, gjerne fire timer lange på vinteren. I julen gikk han 205 kilometer på to dager.

Noe han har spesielt tro på, er å koble av fra omverdenen, at man slår av alle duppedingser, sosiale medier og heller jakter på den gode følelsen.

Han liker å legge igjen mobilen hjemme, før han tar toget fra oslogryta og opp til Stryken. Da kan han gå på ski hjem, uten musikk eller andre distraksjoner. De neste kilometerne handler kun om han selv.

– Det er vanskelig å bli stresset på en sånn skitur. Da får jeg en god ro i kroppen. Den er vanskelig å oppnå om man hele tiden er «på», har Holund forklart Aftenposten tidligere.

Hva nå?

Etter bronsebragden lurte mange på om man ser «HC» gå mesterskap igjen. Landslagstrener Eirik Myhr Nossum mener det viktigste er at han gjør det han har lyst til.

– Det handler om motivasjonen hans til å legge ned den nødvendige jobben. Som man ser her, er han jo god nok, sa Nossum.

Noen minutter senere kom Holund spaserende. På spørsmålet om fremtiden tok han seg god tenketid.

– Jeg elsker å gå på ski og trene. Det er drømmejobben. Jeg trives godt med treningsbiten, og så er det veldig gøy når man presterer og veldig kjedelig når man ikke gjør det. Jeg har på en måte ikke lyst til å være med på nedturen man får når man går seg ut av laget. Det er noe jeg må tenke på. Hvis jeg skal fortsette å legge ned jobben som skal til, må jeg vite at jeg fortsatt kan være der oppe.

– Hvordan kjennes denne medaljen da med tanke på videre satsing?

– Det er viktig at jeg beviser for meg selv at jeg fortsatt kan kjempe om medaljer i et VM. Jeg er 34 år. Det sier seg selv at det går feil vei, sa han og humret.

Mannen som holdt på å gi opp, kunne feire nok en stor dag i skiløypen. Og det er ikke umulig at det blir flere.

Holund jublet for medalje sammen med lagkameratene Harald Østberg Amundsen (venstre) og Simen Hegstad Krüger (midten). Foto: Martin Slottemo Lyngstad / Aftenposten