Ni år gammel var Caroline blitt til Colin. Faren ville at de to ungene i en søskenflokk på 11 skulle bokse sammen. Men der den tre år eldre broren Daniel holdt til, var det ikke lov til å bokse for jenter.
Familien hadde boksing i blodet, men datterens vei for å få aksept ble en egen kamp. Småjenta ville ikke la fordommer ødelegge for seg. Og det var faren som foreslo forkledningen. Fire av ungene hans bokset, men hun var den eneste jenta.
– På et tidspunkt brydde jeg meg ikke om jeg het Colin eller Caroline så lenge jeg kunne bokse, har hun sagt i flere intervjuer.
– Jeg takker Gud for at jeg sto i det. Hvis jeg kunne gå tilbake i tid, skulle jeg takket en ni år gammel jente som gjorde akkurat dette.
Ble avslørt til slutt
Da tiden kom for å gå kamper, ble kjønnet avslørt i en medisinsk test. I Caroline Dubois skjulte det seg en stjerne, som senere skulle glitre på den internasjonale scenen. Lettvekteren som i OL vant de to første kampene, har en CV som inneholder tre EM-gull for junior, gull i ungdoms-OL, flere titler fra England og ikke minst:
I kamp mot 1000 utøvere fra 60 idretter i hjemlandet, var det hun som vant Sportsaids gjeve One-to-Watch-pris i 2018.
Og så kom det uventede slaget.
Gullet blinket i det fjerne
Bokseringen i det som vanligvis er en sumohall, var opplyst. Rundt var det mørkere. Inn kom Dubois med rosa hodeplagg.
Gull var også det eneste Dubois tenkte på. I kvartfinalen ville hun med seier minst vært sikret bronse i Tokyo-OL. Målet var ikke å stoppe der.
Det var bare en strek i regningen: Sudaporn Seesondee fra Thailand hadde også ambisjoner.
Thaien hadde en liten bønnestund før hun gikk opp trappene til ringen. Der ventet Dubois, som nå hadde fått på hjelmen. Og som var aggressiv.
I tre runder a to minutter danset de og ga hverandre treff. Ringdommeren i hvit skjorte, sort tversoversløyfe og svarte bukser passet på å være på rett plass der de to prøvde å finne åpninger i «vaktholdet».
Hårfint ble Seesondee tilegnet seieren på poeng. Dubois var sønderknust.
Orket ikke å si noe
Da hun skulle snakke med mediene etterpå, stoppet hun opp et lite øyeblikk, vendte seg mot veggen, huket seg sammen og gråt. Så gikk hun videre i garderoben for å samle seg.
Caroline Dubois kom aldri ut igjen. Det gjorde OL-teamets presseattaché Lee Murgatroyd. Han beklaget, men hun var så langt nede at det var umulig å få noe ut av henne.
Mange timer senere kom en mai:
«Jeg er ødelagt. Det var nær og jeg trodde jeg hadde gjort nok. Jeg tror det fortsatt ikke. Jeg kom for å vinne gull og fatter ikke at det glapp for meg. Jeg vet at jeg vil komme tilbake, men akkurat nå er hjertet mitt knust.»
Kanskje ble det for stort denne gangen for 20-åringen som var OL-debutant. Hun som hadde blitt ekstra tent da London hadde sommerlekene i hjembyen i 2012 og hun fortsatt bare var 11 år.
Men han som inspirerer henne mest er storebror Daniel, som har tatt WBA-tittelen i tungvekt. Han har vunnet 15 av sine totalt 17 kamper på knockout og er proff i dag.
Lillesøster skal ikke gi seg så lett. Og det hun har sagt, står helt sikkert ved lag fortsatt:
– Jeg vil ikke bli husket som en stor kvinnebokser. Jeg vil heller bli husket som en stor bokser. Punktum.