Kristian Blummenfelts OL-gull i triatlon var et av de råeste norske idrettsøyeblikkene, men det var ikke bare Norge som jublet.
Det kunne også kongefamilien i Bahrain gjøre.
Sjefen for livgarde
Når Blummenfelt ikke representerer det norske landslaget, er han del av privatlaget Bahrain Endurance 13.
Sjefen for laget er Nasser bin Hamad Al Khalifa. Han er en av sønnene til Bahrains konge og lederen av landets livgarde.
Bahrain er et land som systematisk bryter menneskerettighetene. Prinsen er selv anklaget for å ha vært direkte involvert i tortur av regimekritikere. Etter den arabiske våren for ti år siden ble også en rekke idrettsutøvere arrestert for å ha deltatt i demonstrasjoner.
Det er ikke tilfeldig at kongens sønn kontrollerer privatlaget Blummenfelt er tilknyttet. Laget er del av en større plan. Et viktig mål er å bruke sport til å fremstille landet i et positivt lys.
Når du tenker Bahrain, skal du ikke tenke brudd på menneskerettigheter. I stedet skal du tenke Formel 1, Tour de France eller Blummenfelts OL-bragd.
Strategien kalles sportvasking.
Nabolandene Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Qatar opererer på samme måte.
Utøverens ansvar
Er det greit at en norsk OL-vinner er koblet til et slikt regime?
Det er en problemstilling som kan analyseres på to nivåer.
Det første nivået er Kristian Blummenfelt selv. Jobben hans er å prestere best mulig i triatlon. Har han som enkeltutøver et ansvar utover dette?
Ja. Når han velger å inngå en avtale så tett knyttet til regimet i Bahrain, har han i det minste et ansvar for å sette seg godt inn i menneskerettighetssituasjonen i landet.
Det er ingen tvil om at han blir brukt i et stort politisk spill enten han vil eller ikke. Det spillet handler for regimet om å bruke de positive assosiasjonene ved sport til å hvitvaske eget image.
Naive uttalelser
Da er det synd at Blummenfelt fremstår naiv i uttalelsene i etterkant av OL.
Han synes ikke «man skal blande idrett og politikk». Men idrett og politikk har alltid vært to sider av samme sak.
Han sier at intensjonen med laget er «å inspirere unge til å drive med idrett i en del av verden der inaktivitet er et problem». Men avtalen er del av en større politisk plan fra myndighetene.
Samtidig er det lett å forstå at Blummenfelt først og fremst bryr seg om å være idrettsutøver. For ham er denne avtalen en økonomisk mulighet som øker sjansene for å bli best i verden.
De færreste triatlonutøvere lever glamorøse liv. Det er dyrt å satse. Et OL-gull kan naturligvis gjøre den økonomiske hverdagen enklere selv uten penger fra Bahrain.
Men om valgmulighetene var få, er det kanskje for mye å forvente at Blummenfelt skulle avstå fra disse pengene.
Gjemmer seg bak stjernene
Det er generelt lettvint å peke på enkeltutøvere.
Vi ser det i mange andre sammenhenger i flere idretter.
Da boikottdiskusjonen om fotball-VM i Qatar tidligere i år sprengte seg frem i bevisstheten, havnet søkelyset på spillerne.
Det norske landslaget brukte starten på VM-kvaliken til en markering for menneskerettigheter. Bildene av T-skjortene gikk verden rundt. Tyskland var blant dem som fulgte opp.
Men det skulle aldri vært spillernes ansvar. Det er fotballens ledere som sviktet da de tildelte VM til Qatar, og det er fotballens ledere som sviktet da de ikke gjorde noen ting med det i de ti årene som fulgte.
Det er også fotballens ledere som har latt de skitne pengene flomme inn i sporten. Da sjeikene kom, ble de møtt av åpne dører og få reguleringer.
Hva med Ødegaard og Messi?
Samtidig som Martin Ødegaard var med på markeringene mot VM i Qatar, spilte han med Emirates-logoen på brystet for klubblaget Arsenal.
Anklagene kom raskt: «Hykler!»
Det er mer presist å si at nordmannen er offer for idrettens triste utvikling. Er du fotballspiller med høye ambisjoner, er det vanskelig å unngå lag som ikke tynges av de moralske dilemmaene.
Problemet blir igjen aktuelt med Lionel Messis ferske overgang til Paris Saint-Germain.
Ja, det hadde vært rørende om han vendte hjem til barndomsklubben Newell's Old Boys i Argentina.
Og ja, det hadde vært inspirerende å se ham takke nei til tilbudet fra en klubb finansiert av statlige oljepenger fra Qatar.
Det er lov å være både trist og skuffet over valget. Men det er bare et symptom på idrettsledernes svikt.
Har sviktet
Det bringer oss tilbake til Blummenfelt.
Utøvernes ansvar er én side av problemstillingen. Det andre nivået er idrettens ledere, og det er der ansvaret er størst.
Problemet med sportsvasking er bare blitt større og større de siste ti årene. Likevel har det vært oppsiktsvekkende lite debatt om det i norsk idrett.
Både tidligere og nåværende ledelse har sviktet.
Noe endret seg med debatten om Qatar, og dette var tema under vårens idrettsting. Spørsmålet er om diskusjonen bare var et blaff fordi oppmerksomheten var stor akkurat da.
Her hviler et stort ansvar også på mediene. Heller ikke vi har brydd oss nok om disse problemstillingene.
Hvor går grensen?
Triatlonforbundet nektet først Blummenfelt å inngå Bahrain-avtalen. En viktig grunn var at de ville beskytte det sportslige nivået på landslaget, men også at de ikke ønsket at et annet land skulle promoteres på en norsk landslagsdrakt.
Da de til slutt likevel sa ja, var det siste ikke lenger en del av avtalen.
Det er til å forstå at de ikke ville svekke Blummenfelts muligheter til å finansiere satsingen. De følte nok også på et sterkt press fra sin beste utøver.
Akkurat det understreker hvor viktig det er at norsk idrett som helhet bestemmer seg for hvordan den vil ha det.
Skal man for eksempel nekte OL-utøvere å være tilknyttet regimer som bryter menneskerettighetene? Det vil omfatte mange, også land Norge assosierer seg med.
Skal man heller si at OL-utøvere ikke skal være tilknyttet regimer som systematisk bryter menneskerettighetene over tid? Det er en mulig konklusjon. Det vil da for eksempel også omfatte Kina.
Det viktigste er at disse etiske dilemmaene ikke overlates til hver enkelt utøver eller forbund.
De skitne pengene er overalt