Båtrace-stjernen (46) ble verdensmester i 1998 og var bare et voldsomt rundkast fra å ta sitt andre VM-gull i 2017.

Diagnosen munnsvelgkreft kom som et fullstendig sjokk på den godt trente Sandefjord-karen, som skjønte at han måtte stå over slutten av 2019-sesongen – men som ellers ikke tok det så alvorlig.

– I hvert fall ikke like alvorlig som alle som var rundt meg. Da barna kom på besøk og fikk se deres reaksjon, skjønte jeg hvor dårlig jeg så ut.

Tankene gikk i ganske andre baner enn å kjøre fortere enn noen andre bortover bølgetoppene. Men ikke til døden.

– Jeg møtte et par «kolleger» til blodprøvetagning. De ligger et par uker foran meg «i løpet», og jeg kjente dem nesten ikke igjen fra sist jeg hadde sett dem på sykehuset. Da fikk jeg skikkelig angst. De hadde nesten tatt farvel med familien. De tenkte på døden. Døden hadde ikke jeg tenkt på.

Det var da han sjekket hvor mange som dør av kreftarten hans.

– Det var tre av ti. Det var en bra prognose å få. Jeg tenkte aldri på at jeg ikke skulle greie meg gjennom det. «Burde jeg tenke sånn som de andre», tenkte jeg. Men jeg gjorde ikke det. Bare sjekket «oddsene» mine.

FAMILIEN: Pål Virik Nilsen sammen med Hannah (13), Noah (3), Miriam (35) og Matteo (15). Foto: Privat

Selv om onde tunger hevder det motsatte: De må være i god form for å kjøre båtrace på toppnivå.

– Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle havne på et sykehus i lang tid. Jeg var i mitt livs form før behandlingen startet. Det var surrealistisk, sier Pål Virik Nilsen og tar en liten slurk av den svarte kaffen.

Det hele startet med en liten kul på halsen.

– Det gjorde ikke vondt. Det var som en klinkekule. Jeg gikk tre-fire måneder med den. Typisk mannfolk! Samboeren maste om at jeg skulle gå til legen, men til tider var den nesten borte, så kom den tilbake.

Legen fant ikke ut av det. Heller ikke sykehusets prøver ga svar. Det gikk tre måneder fra det første besøket hos legen til Pål Virik Nilsen endelig fikk greie på at de hadde «funnet noe». Behandlingen startet med en gang.

FULL FART: Dette er Pål Virik Nilsens siste arbeidsgiver, båten «Australia». Høsten 2019 skjønte han at han måtte glemme resten av den sesongen. Foto: Raffaello Bastiani raffaellophoto@gmail.com +393474343666 ITA

– Det var både strålebehandling og cellegift fra starten, så det var ganske «heavy».

– Men de fant raskt ut at jeg ikke tålte cellegiften. Leveren holdt på å gå ad undas. Legene fikk sjokk da de så blodprøvene. Leveren tålte det ikke. Også kollapset den ene lungen – midt på natten. Jeg fikk nesten ikke puste.

Det ble en hektisk tid på sykehuset. Fire operasjoner på lungen, samtidig som de måtte fortsette med strålebehandlingen.

– Jeg ble rullet fra det ene til det andre. Jeg ble trillet ned på Radiumhospitalet for stråling. Smertene var store.

– Jeg lå syv uker på sykehuset til sammen. Fire-fem uker ble tilbrakt i sengen. Kroppen «forsvant». Jeg var i ganske god form før, men det var som å slå av en bryter. Jeg gikk ned 11 kilo i vekt, og hadde lite å ta av, så det var ganske krise.

Pål Virik Nilsen viser fram arret på halsen. Til sammen hadde han seks operasjoner i lungen og på halsen.

COCKPIT: Pål Virik Nilsen (t.h.) har de siste årene kjørt sammen med den styrtrike australieren Brett Luhrmann.

– Jeg er lam i det ene øret. Men det kan jeg leve med. Det er en bra prognose for at jeg ikke kommer til å få tilbakefall, men det er selvfølgelig ingen garanti. Jeg skal sjekkes hver tredje måned i fem år på Rikshospitalet. Du vet jo aldri med kreft ...

– Spyttet er heldigvis tilbake. Og smaksløkene. Det var ingen garanti for at det skulle skje. Men det er jeg veldig glad for. Det er ikke lett å dytte i seg mat hvis du ikke smaker noe.

Rett før han ble syk, hadde Pål Virik Nilsen sagt ja til jobb i Redningsselskapet, der han skulle kurse folk i hastighetskjøring.

– Jeg er glad jeg hadde den jobben. Som racerfører hadde jeg ikke hatt noen økonomisk sikring.

I løpet av snart 30 år har Pål Virik Nilsen kjørt 306 båtrace og vunnet 55 av dem. Han har kommet på seierspallen i nesten halvparten. I 1998 ble han verdensmester i rundbane. Senere har han kjørt offshore, både i Class 1 og XCat.

– Class 1-klassen hadde sin storhetstid da Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten kjørte. Siden 2012 har den ligget brakk, men den gjenoppstår nå i USA, så jeg ser litt på mulighetene for å kjøre der.

– Hvor fort har du kjørt?

– Over 150 knop, som tilsvarer 270–280 km/t. Det er fort på vann. Bølgene kommer fort. Men det som er gøy med båt, er at underlaget beveger seg, det skjer ting hele tiden. Du beveger seg kjapt over en fotballbane i den farten.

– I båten er det én fører og én throttleman. Jeg har gjort begge deler, men liker meg best ved gassen. Jeg føler meg tryggere når jeg sitter på gassen selv. Vi kjører en katamaran som flyr på vinden. Hvis jeg gjør en feil, så kan den flippe rundt.

Foreløpig har han vært mest opptatt av å støtte Kreftforeningens aksjon #mennsnakkomdet.

– Menn er dårlig til å snakke om det. Jenter er mer åpne. Jeg ser at jeg selv skulle ha vært flinkere til å snakke med de nærmeste kameratene mine. Du blir ensom, selv om du har familie. Jeg har fått telefoner fra folk som har takket meg for at jeg har gått ut med dette. Det er en god følelse.