Norges gullhåp i dobbeltsculler lettvekt skulle avslutte et 13 års langt samarbeid som hadde gitt VM- og EM-gull, og bronse i OL. De skulle toppe tredjeplassen fra Rio med seier. I stedet ble det båtvelt og kaos noen hundre meter før mål i semifinalen.

Men hvordan kunne det skje?

Are Strandli sitter våt og fortvilet i gummibåten. Han skulle jo vært i robåten. Foto: Lise Åserud, NTB

Are Strandli forklarte at åren var satt feil ned i vannet. 32-åringen kjente på skammen. Det som skulle bli hans glitrende sorti etter 13 år sammen med sin beste kamerat Kristoffer Brun, ble noe som vil forfølge ham hele livet.

De to lettvekterne er rutinerte. De har aldri tidligere blitt vippet rundt på den måten.

Vi skal høre mer fra dem senere. Men hva er forklaringen på det som skjedde?

– Åren slo bort i en bølge

Rolf Thorsen, som fikk med seg tre VM-gull og to sølv fra to OL, sier det slik:

– Jeg tror åren til Are slo bort i en bølge og så mistet han den.

Dermed hang åren igjen i vannet og dro båten til den ene siden. På slutten av løpet er kroppen helt på grensen av hva den kan tåle. Når dette skjer, er det et sjokk plutselig å ligge i vannet. Benene sitter fast i båten, men det er en sikkerhetsmekanisme som utløses.

Lenge var Norges beste lettvektere på stø kurs. Her har Kristoffer Brun (t.v.) og Are Strandli funnet rytmen, intetanende om et ventende drama. Foto: Leah Millis, Reuters

Som en ballerina på bevegelig underlag

Mangeårig trener og tidligere aktiv Sjur Øyen trodde knapt det han så. Han har jobbet med roerne siden 2014 og er kommunikasjonsansvarlig i Norges Roforbund.

Han vet at det samme skjedde under OL i Rio for fem år siden. Den gangen satt serberne Milos Vasic og Nenad Bedik i en toer som vippet rundt. I båten som Strandli/Brun konkurrerte i, var det dobbelt så mange årer.

Øyen forklarer at disse båtene er bygget på samme måte som sykler: Hvis de står i ro, velter de. Når de er i fart, blir de stabile.

– Her kan det ha vært en liten uoppmerksomhet som gjorde utslaget. Og hvis man ikke er rask nok til å rette opp miseren etter det første taket, kan det andre komme feil ut. Da kan man ha overkompensert såpass mye at da er det «game over». Det er typisk at man ser det som skjer for seg i sakte film, men ikke klarer å rette det opp. Man har kommet forbi det punktet der båten lar seg rette opp.

Slik er båten:

  • Veier drøye 20 kg.

  • Er 10 meter lang.

  • Går knapt 30 cm over vannlinjen.

  • Er laget av honeycomb karbon kompositt, som også benyttes på cockpiten i en Formel 1-bil. Det er et materiale laget for å være veldig sterkt, stivt og samtidig veldig lett.

På land, men fortvilelsen kan sees på avstand. Are Strandli er helt ute av seg. Foto: Lise Åserud / NTB

– Dette var et sjokk for dem som satt i båten og alle andre som fulgte med. Det hører til sjeldenheten at en lagbåt flipper i en konkurranse. Jeg husker ikke at det har skjedd med en dobbeltsculler på dette nivået, sier Øyen.

Roerne er ekstremt slitne av å bruke de store musklene sine for å få fart på båten.

– Samtidig skal de ha en teknisk finesse som en ballerina for å kunne plassere årebladene likt og korrekt fra avslutning av det ene taket til starten på det neste.

For at publikum skal forstå at en robåt kan være vanskelig å håndtere, sier han:

– Underlaget beveger seg opp og ned og til siden. Vinden tar tak i skroget og i årene. En ballettdanser som skulle være med i Svanesjøen på Hurtigruten mens den passerer Stad, ville fått slike problemer.

Are Strandli (t.v.) og Kristoffer Brun søker trøst hos hverandre. To gode kamerater opplevde sitt livs verste øyeblikk. Foto: Lise Åserud/NTB

– Finnes ikke ord

Bildene som gikk over TV-skjermen fra roarenaen i Tokyo var oppsiktsvekkende. Trener Johan Flodin skvatt der han satt i en følgebil og smilte fornøyd før de siste få hundre meterne av løpet på 2000 meter.

Senere skulle han komme til å bruke ordet hemsk mange ganger. Svensken var sjokkert. Et av de sikre medaljekortene var spilt bort på en måte som han ikke hadde opplevd tidligere.

– Det finnes ingen ord, sa Are Strandli.

Ikke noe kunne beskrive hvordan de to hadde det nå. Men det var lett å se.

Kristoffer Brun måtte bruke to fingre for å stoppe tårene. De presset på i øyekroken. Rett ved siden av var det et nederlandsk kvinnelag som strålende la ut om et medaljeløp. Kontrasten var stor.

Are Strandli var lei seg fordi det var han som mistet åren. Han følte seg skyldig.

– Det var urealistisk i et OL, uvirkelig. Jeg følte at vi hadde gjort alt rett. Det er som et mareritt.

Veteranen tok en pause, tenkte og så på alle mobilene som lå på et bord foran ham, og som registrerte lyden fra de to. Brun var lenge taus.

– Det svartnet, fortsatte Strandli da han ble bedt om å forklare hva han tenkte da han skjønte utgangen av at åren sviktet ham.

Bølgene, vinden, det var mye å skylde på. Han gjorde det ikke.