OL er mye, men kanskje mer enn noe annet er det to uker med drømmer.
Det er en arena hvor de store stjernene sikrer legendestatus. Usain Bolt. Katie Ledecky. Michael Phelps. Karsten Warholm. Men det er også arenaen hvor noen stiger ut fra skyggen og inn i vår felles hukommelse.
Eivind Henriksens sølv i slegge var et slikt øyeblikk.
Han tok imot det norske flagget. Det brukte han til å skjerme ansiktet, som om han måtte stenge verden ute og forbli ukjente Eivind Henriksen en liten stund til.
Da han igjen tittet ut mot stadion, visste han at livet var forandret. Sølvvinneren vil for alltid stå med gullskrift i den norske idrettshistorien.
Fekteren i London
Når vi om tre, ti og 20 år skal se tilbake på Tokyo-OL, vil vi huske hvordan Warholm flyttet grenser. Kanskje vil vi se for oss et fantomløp av Jakob Ingebrigtsen. Og et OL midt i en pandemi.
Samtidig vil nok mange instinktivt rope ut ett navn: Eivind Henriksen!
Vi har vært her før.
Øyeblikket som kanskje står sterkest igjen fra London-OL i 2012, er sølvet til fekteren Bartosz Piasecki. Få visste hvem han var. Så slo han plutselig motstander etter motstander. Da han fektet om finaleplass, kjentes det som hele Norge holdt pusten.
Det er noe med det uventede som løfter øyeblikket til å bli noe større enn en medalje. Sliteren som endelig får sitt store øyeblikk. Det er noe mange kan identifisere seg med.
Mye motgang
30-åringen er ikke supertalentet som stormet inn i verdenstoppen. Han har hatt store skadeproblemer. Det har vært flere operasjoner. I 2018 gikk treneren Einar Brynemo bort. Siden har han trent seg selv.
– Jeg tror han hadde vært veldig glad og stolt om han hadde fått det med seg, sa Henriksen om Brynemo til Eurosport før OL.
Da snakket han om å delta. Han turte ikke engang å omtale bronse som et mål, bare som en drøm. Så tok han sølvet.
Sølvkastet på 81,58 meter var hans fjerde norske rekord under OL.
Vil inspirere mange
De som kjenner ham, forteller om en mann som gir av seg selv. I 2019 ble han kåret til årets lagspiller på friidrettsgallaen.
De peker samtidig på en stå-på-vilje som skiller seg ut. Toppidrettslivet bak de store stjernene er langt fra glamorøst. Men Henriksens indre motivasjon har båret ham gjennom hver treningstime, hver treningsuke og hvert treningsår.
Til slutt tok det ham dit han så vidt turte å drømme om.
Slik kan historien om Henriksen inspirere. Det gjelder særlig alle dem som ikke er store fysiske talenter i tidlig alder.
4. august 2021 ble Eivind Henriksens drøm oppfylt. Kanskje var øyeblikket også starten på drømmene til noen hjemme i Norge.