Debutantene som opplevde OL-massakren

TOKYO/OSLO (Aftenposten): For første gang på 49 år har Norge et herrehåndballag i OL. De som var der sist, opplevde massakren i München i 1972.

Utklipp og bilder er det mange av fra 1972. Pål Bye (t.v.), Ingen Hansen og Per Søderstrøm minnes det som skjedde. Utklipp og bilder er det mange av fra 1972. Pål Bye (t.v.), Ingen Hansen og Per Søderstrøm minnes det som skjedde. Foto: Tomm W. Christiansen

Norges håndballherrer møter Brasil i første OL-kamp i Tokyo natt til lørdag. Ambisjonene er høye.

Høye mål hadde også Inge Hansen, som var kaptein for spillerne som OL-debuterte i 1972. Men det som skjedde der, på den tiende konkurransedagen, skulle komme til å prege OL-historien og dem som var nær dette dramaet.

Aksjon som endte i blodbad

Representanter for den paramilitære organisasjonen Svart September klarte å lure seg inn i OL-leiren sammen med canadiske utøvere som hadde hatt en hyggelig, men ulovlig kveld og natt på byen.

På innsiden drepte de to israelere og tok ni som gisler. Inntrengerne krevde at 234 palestinere som var bak lås og slå i Israel, skulle frigis. I tillegg forlangte de at Andreas Bader og Ulrike Meinhof, som satt fengslet i Vest-Tyskland, skulle bli løslatt. De to hadde grunnlagt Rote Armee Fraktion – den Røde Armé.

Før kvelden var omme, var 16 mennesker døde.

For da aksjonistene fikk ta med seg gislene til flyplassen for å komme seg til Tripoli, gikk tysk politi til aksjon. De ville frigi gislene, men da tok terroristene livet av gislene som var på flyet, før flere selv ble drept.

Idrettsverden var i sjokk.

Et uvirkelig syn. Tysk sikkerhetspoliti i pansrede kjøretøyer med OL-landsbyen i bakgrunnen. Foto: NTB

Vil aldri glemme

Dagens norske spillerne kjenner historien, men det er nesten umulig å sette seg inn i hvordan spillerne opplevde hendelsen. Inge Hansen (75) og to av hans lagkamerater husker det som om det var et kvarter siden.

Nå sitter kapteinen, hardtskytende bakspiller og senere konsernsjef i Statoil og Aker Kværner, hjemme hos Per Søderstrøm (78). Sistnevnte var en av tre målvakter i troppen og har ofte vært en talsmann for dette laget.

Sammen med dem er Pål Bye (75), som var en legendarisk målvakt og bauta både for Norge og klubblaget Oppsal. I hele sitt arbeidsliv, over 40 år, var han hos kemneren i Oslo kommune. I 150 landskamper var han på jobb for landet sitt.

Per Søderstrøm peker på bildet av håndballaget, som han har tatt vare på, Inge Hansen (t.v.) og Pål Bye vet godt hvem som er hvem der. Foto: Tomm W. Christiansen

Det spesielle båndet

Håndballen har betydd mye for disse tre og lagkameratene som var i OL første gang Norge hadde med et håndballag. Hendelsen i Vest-Tyskland skulle ta bort noe av gleden, men har også bundet gjengen sammen på en helt spesiell måte i alle år senere. Også etter at de forlot banen. For dem er Norges deltagelse i Tokyo stort.

– Vi har fortsatt bagen i bilen dersom de ringer, ler Hansen og sikter til ledelsen i dagens landslag.

Alle tre spilte håndball til langt opp i veteranalder.

– Siste gang jeg sto i mål i 2009, fikk jeg en strekkskade, ler Bye.

– Og jeg fikk to NM-gull med 20 års mellomrom, men siste gang sto jeg så dårlig at juniorkeeperen måtte overta, minnes Søderstrøm

Han avsluttet sitt yrkesliv med ti år på markedssiden i Norges Håndballforbund

– Harald Tyrdal og jeg ble enige om at det var på tide å gi seg etter at vi vant veteran-NM i 2005, fordi det var en fare for at skuddet skulle bli blåst av for passivt, kommer det fra Hansen.

Alle tre husker mye fra lange karrierer, men det som skjedde i München har brent seg inn.

Den dagen da OL ikke lenger bare dreide seg om gull og glede, inneholder detaljer, replikker og hendelser som fant sted under de mørke dagene i München.

Søderstrøm, eller Søder som han ofte blir kalt, har orden på det meste og viser frem avisutklipp og bilder. Den eldste nålevende i laget, legger alt frem på stuebordet.

– Jeg er en albumgutt, forklarer Søderstrøm, som har samlet alt sirlig og dermed har god oversikt.

Selv den røde OL-jakken fra nesten et halvt hundre år tilbake, er hentet frem. Men emblemet med Norge er borte. Det står utenpå OL-albumet med bilder fra 1972.

De tre vil gjerne fortelle hvordan de våknet opp til en ny dag i OL og fikk øye på politi med maskingevær, sperrer, tanks og helikopter i luften. Hva hadde skjedd? De bodde så nær israelerne at de kunne se ned til bygningen der leilighetene lå og skjønte at det var noe alvorlig på gang.

Vis fakta ↓
Sommer-OL 1972
Det israelske flagget vaier på halv stang i en minnehøytidelighet på stadion med 80.000 tilskuere dagen etter udåden. Foto: NTB

Hva nå?

– Da vi kom ut på trappen dagen etter, lå avisen Bild-Zeitung på dørmatten. Hele forsiden var preget av det som hadde skjedd, sier Søderstrøm og viser frem hva som sto.

De svarte bokstavene i stor størrelse forteller det grusomme:

«16 Tote. Alle Geisln als Leichen Gefunde.»

16 døde, alle gislene funnet som lik.

Denne terrordagen fortsatte utøvere å konkurrere inntil øvelsene ble avbrutt på ettermiddagen. Avery Brundage, som var IOC-president den gangen, sa at «The show must go on». En liten gruppe terrorister skulle ikke få ødelegge OL.

Den norske håndballspilleren Per Ankre (nærmest kamera) og andre idrettsutøvere på vei gjennom sikkerhetskontrollen i OL-landsbyen. Politi med våpen i porten. Foto: Aftenposten
Vis fakta ↓
Norges håndballtropp i OL 1972

Men mange aktive, trenere og ledere syntes det var for ille. Håndballaget ble samlet. Hva tenkte spillerne og hva med de to siste kampene? Norge hadde spilt tre kamper og hadde igjen to.

Landslagstrener Thor Ole Rimejorde satt på møtet med avisen i hånden og sa at alle var fristilt. Ti av 16 spillere i troppen ville hjem umiddelbart. Men ifølge Inge Hansen føltes presset sterkt:

– Vi følte oss truet til å fortsette. Norge kunne få bøter og bli ekskludert fra senere mesterskap hvis vi avbrøt. Vi hadde ikke noe valg.

Hansen sier at han fikk høre om økonomiske trusler og utestengelse fra fremtidige mesterskap dersom Norge ikke fullførte. Hansen var i møte med Håndballforbundet og den norske IOC-komiteen, men han opplevde at det var den internasjonale OL-komiteen som presset sterkest på.

– Jeg følte det ubehagelig, sier han.

Spilte etter loddtrekning

Løsningen ble at av de ti som nektet videre spill, stilte to utespillere og en ekstra målvakt seg til disposisjon i den neste kampen, og det skjedde ved loddtrekning. Inge Hansen og Jon Reinertsen og Pål Bye spilte mot Japan. I den siste kampen mot Polen sto Søderstrøm i mål.

– Vi var ikke med i defileringen eller spilte nasjonalsang. Vi protesterte på vår måte, opplyser Hansen.

Norge vant begge kampene og endte til slutt på 9. plass i OL.

– Vi fikk noen meldinger senere – «dere klarte det ikke denne gangen heller», husker Bye.

Det måtte et norsk herrelandslag med Christian Berge som sjef før det ble medaljer i EM, VM og kanskje nå i OL.

Terrorister på balkongen. Senere skulle flere av de involverte bli skutt på flyplassen. Foto: NTB

Jukset i kampen mot Vest-Tyskland

Hansen oppsummerer det han husker aller best fra dette OL ved siden av terroren og boikotten. Det er kampen mot arrangøren Vest-Tyskland, der Norge ble frastjålet muligheten for seier og avansement til kvartfinalen.

I de 15–20 siste sekundene sto det uavgjort 15–15. Per Ankre skulle bare kaste en ball videre til Inge Hansen som var alene med målvakt.

– En tysk lagleder kastet innpå en ekstra spiller, som rev ned Ankre. Dette skulle ha vært rødt kort og straffe, men ble et kaos og kampen ble blåst av. Med norsk seier hadde tyskerne blitt sendt ut av sitt eget OL, sier Søderstrøm.

I denne gjengen sitter de muntre kommentarene løst. Det har også vært mye å glede seg over i en lang håndballkarriere, Inge Hansen (f.v.), Per Søderstrøm og Pål Bye. Foto: Tomm W. Christiansen

Hansen legger til:

– Jeg har aldri vært så sint i mitt liv, så opprørt over at tyskerne gjorde det de gjorde. De som hadde sett meg den gangen, ville sagt at den mannen var gal.

Nå håper Pål Bye at OL-turneringen blir fair. Selv skal han holde ekstra godt øye med målvaktene.

– Målvaktsspillet er kommet på et litt høyere nivå enn tidligere. Og det er helt nødvendig for å lykkes.

Norge-Brasil 02.00 lørdag.