Låten «Det umulige e’ mulig» durer gjennom hodet på Olaf Tufte.
Den trønderske gruppen D.D.E. har inspirert OL-roeren, slik han igjen har inspirert så mange andre.
I sitt syvende OL har vestfoldingen et mantra: Never give up.
Alt er mulig om du jobber hardt nok.
Det har han selv gjort i alle år. Fredag skal dobbeltfireren ut i forsøk, før OL offisielt åpner noen timer senere.
Innledet gullalderen
Nå skal hendene gripe om håndtakene for en siste gang i mesterskap. Årene skal bevege seg i en fast rytme i 2000 meter, mellom 37 og 40 åretak pr. minutt i nesten seks minutter. Ett tak av gangen.
Slik har vestfoldingen sittet i 27 år siden den internasjonale debuten i junior-VM i München i 1994.
Da brødrene Alf og Frank Hansen innledet gullalderen ved å ta Norges første olympiske tittel i roing i Montreal i 1976, var unge Olaf Karl Tufte bare noen måneder gammel. Men det var han som skulle ta de neste OL-gullene.
Vi trudd på det umulige.
Bjarne Brøndbo har sunget, mens Tufte har trent styrke og utholdenhet. Han har sittet på romaskin, syklet på ergometersykkel, gått på ski eller jogget for restitusjon.
På det meste ble det 1200 timer med trening i året, mesteparten av tiden på vannet. Repetisjon og terping.
Alene, i dobbeltsculler eller, som nå, i en dobbeltfirer med tre yngre lagkamerater. Alltid på jakt etter det mange trodde var umulig. Ett tak av gangen.
Lagkamerat om Tufte: – Jeg blir trist på hans vegne
Brikke i puslespillet
For Tufte ble suksess et kjennetegn. Han fikk merkelappen råskinn, ikke bare nasjonalt i rosporten, men også internasjonalt. Det han har levert av resultater, er det få nordmenn som har oppnådd i en sommeridrett. Først OL i Atlanta, deretter Sydney og sølv, Athen og Beijing med gull, London, Rio med bronse og nå Tokyo.
Da han sto på toppen av den olympiske seierspallen for første gang i Hellas, lignet han en gresk gud med krans rundt håret. Han visste det som D.D.E. synger – det å oppnå noe var aldri en illusjon.
Veteranen Tufte ble en naturlig brikke i puslespillet som skulle legges i 2018. Makker Kjetil Borch hadde etter OL i Rio i 2016 lyst til å prøve seg i single. Tufte trengte et hvileår slik at kroppen kunne hente seg inn igjen.
De private brikkene måtte også på plass for en barnefar som har gård og grunn.
Han var ønsket. Erik Solbakken, Martin Helseth og Oscar Helvig ventet på den som har mest erfaring i denne idretten, og som er nesten 20 år eldre enn dem.
Skummel og litt sint
Men brikkene måtte bytte plass i båten underveis. Det skjedde tidligere i år, da Erik Solbakken fikk oppgaven som stroke, den som styrer. Tufte skjønte at det var best for balansen i en båt der fire ulike typer skal samhandle. Årene skal settes presist ned i vannet samtidig, i en spesiell vinkel. Takten skal justeres underveis. Kraften fra beina skal ut i armene. Kvartetten skal bli opphøyd til en høyere enhet. Ingen av de fire kan skille seg ut fra Laget. Her er det alle for én og én for alle. Ett tak om gangen.
Hvem er så denne mannen som har hatt en karriere på det øverste nivået mye lengre enn de fleste andre?
Før lagkameratene ble ordentlig kjent med ham, ble Olaf Tufte oppfattet som skummel og litt sint. Bildet forandret seg fort. Veteranen kan virke hard utenpå, men inni er han myk og full av følelser. Han kan gråte over gode prestasjoner, har omtanke for dem rundt seg og viser det. Takk er et ord han bruker ofte for alle dem som hjelper ham. Alene ville han vært null. Utøveren fra Horten roklubb vil bidra til at de yngre blir gode, men han tør også å si fra hvis han mener noe er feil. Tufte nyter stor respekt.
Han har skaffet seg venner fra mange nasjoner. Tre av hans nærmeste er Mahe Drysdale (42) fra New Zealand, Ondřej Synek (38) fra Tsjekkia og Iztok Cop (49) fra Slovenia.
De er også gullgutter.
Måtte gjøre endringer
Selv om han også er blitt verdensmester to ganger, skjønte han fort at endring må til for å oppnå mer. Det som var godt nok tidligere, holdt ikke i fortsettelsen. Han trente mer og hardere. Noen ganger til kroppen sa stopp. Men han så alltid fremover, igjen med lyden fra D.D.E.:
Vi såg oss aldri tebakers. Mot det vi hadde forlatt. Vi skoill finn skatt'n bak den sjuende blåne.
Tufte har funnet skattene underveis, ikke bare i form av håndfaste medaljer. Han har en kjærlighet til sporten, han liker hvordan roing er bygget opp, bevegelsen. Han liker å være på Årungen, om enn et nedslitt sted. Men kulturen sitter i veggene, og det merkes.
Olaf Tufte har lært av andre og egen erfaring. Han skjønte etter hvert at antall tøffe timer måtte reduseres. Det var nødvendig for å få skikk på kroppen slik at den kan prestere og levere.
Nå har han bedre motorikk enn noen gang og bedre fysiologi enn på mange år. Men motivasjonen til å nå smertegrense, yttergrensen av hva et menneske kan tåle, har ikke endret seg.
– Jeg er ikke skapt for å gi opp, sier Tufte selv.
Han har hatt sin del av motgangen, som da OL ble utsatt ett år på grunn av pandemien og han sto uten nye sponsoravtaler og buffer. Han skulle jo ha gitt seg i 2020 og hadde investert mange millioner i gården. Hva nå?
Lærte seg å bli sliter
Han fikset det også. For Tufte har flere gode medhjelpere som har stått ham bi gjennom alle år. De trodde også på det umulige.
45-åringen betegner seg som kravstor, blir motivert når han ser andre i båten gjør jobben og irritert hvis ikke alle legger inn det som må til. Trolig skyldes det i bunn og grunn oppveksten på gården i Nykirke, Tufte gård, der han lærte seg å bli en sliter.
Før Tufte startet med roing som 17-åring, hadde han omtrent 10.000 timer med beinhard fysisk trening.
I OL skal alt ut en siste gang. Han håper å kjenne på de gode rotakene, de som gir gåsehud helt opp til hårfestet. Han vet at han fortsatt tror på at det skal være mulig å lykkes en siste gang, sammen med en trio han respekterer.
Det som gjelder er både lett og vanskelig:
Ett tak av gangen.
Tuftes om sine mange OL
1. Atlanta 1996: «Jeg var 20 år, ung og naiv. Vi hadde ikke peiling på hvor det ville ende, men jeg var ikke fornøyd med 8.-plass. Dette ble likevel en fin forsmak på hva som skulle komme senere.»
2. Sydney 2000: «Det ble sølv og det beste løpet Fredrik Bekken og jeg hadde rodd sammen. Bekken er min største læremester i båt, uten ham hadde jeg ikke rodd så fort i 1999 og 2000.»
3. Athen 2004: «Jeg var en av favorittene til å vinne og klarte å innfri. Det var utrolig gøy. Isolert ser jeg på årene 2001 til 2004 som min gullalder. Da var jeg ganske bra trent.»
4. Beijing 2008: «Alle hadde avskrevet meg fordi jeg ikke hadde vunnet noe siden 2006, og dessuten fått påvist astma. Jeg tenkte mitt da pressen begynte å skrive at jeg var over toppen.»
Tufte tok OL-gullet.
5. London 2012: «8. plass gjorde at jeg helt klart ble skuffet. Dette er resultatet bærer preg av at jeg gikk på en skikkelig smell i 2009 som jeg aldri ble kvitt før 2014. Jeg brant lyset i begge ender.»
6. Rio 2016: «Det ble bronse med Kjetil Borch, men jeg var ikke fornøyd. Vi rotet bort gullet i starten av finalen. De siste 700 meterne rodde vi fortest av alle. Jeg blir fortsatt irritert når jeg tenker på det. ´
7. Tokyo 2021: «Jeg ror sammen med tre unge karer som holder meg ung. De deltar i sitt første OL og er veldig sugne. Min sult er veldig preget av at jeg ser muligheter til å nå målet om medalje.»