For selv om B-finalen skal ros onsdag, er medaljeløpet kjørt for den norske dobbeltfireren. Det er noen få olympiske poeng å kjempe om.
Men det som er sikkert, er at Olaf Tufte snart er historie i rosporten. Han som har preget flere tiår, tatt to OL-gull, sølv og bronse. OL har vært hans lekeplass, men leken han skulle fullføre med tre andre, fikk ingen lykkelig slutt.
Derfor betød omfavnelsen så mye mer enn bare takk for løpet. Martin Helseth (27), Oscar Helvig (25) og Erik Solbakken (26) satt duknakket mens tårene presset på etter en fjerdeplass i oppsamlingsheatet.
Resultat: Ingen A-finale.
Tuftes tårer
Rett etter at båten var i mål, ble det ikke sagt et ord. Stemningen var trykkende. Ingen hadde lyst til å si noe. Alle var like preget. Ingen kunne si noe som kunne bøte på det som hadde skjedd.
Trener Kjetil Undset karakteriserte det som en «knyttneve i trynet». 50-åringen brukte ord som en smell, en omgang med juling, noe uforløst, ineffektivt, på ingen måte greit.
– Viljen overstyrer forstanden, var hans forklaring.
For de fire i båten kan ro, bare ikke sammen der og da.
Treneren hadde ikke sett det komme. Før løpet var roerne faste i blikket. De tullet og fjollet.
Etterpå kom tårene.
Olaf Tufte kremtet et i møte med pressen, som han på sin fleipete måte kalte gribbene. Bak solbrillene var øynene våte, han snufset, var grøtete i halsen, men prøvde å ta seg inn.
På roarenaen der aktive og medier kunne møtes under parasoller som sto litt fra hverandre, holdt Martin Helseth og Oscar Helvig fortsatt armene rundt hverandre halvannen time senere. De sto litt unna.
– Det var denne dagen, begynte Tufte, men så kom gråten.
Etter et lite opphold fortalte 45-åringen at han har prøvd å overføre kunnskap så godt han kan.
Men nå sto han med en følelse ikke bare å ha skuffet seg selv, men alle dem som har trodd på ham. Alt dette arbeidet forgjeves, fem år siden forrige OL. Det siste året ble ekstra tøft, fordi han først måtte samle sammen sitt private liv. Familien og gården betyr aller mest. En toppidrettskarriere i et pandemiår, er ingen gullgruve. Bankene må ha sitt.
«I will survive»
Han hadde tatt rundt Erik Solbakken spesielt, fordi han var knust. Mossingen var roeren som overtok som stroke noen måneder før OL-starten. Han skulle styre båten.
– Gutta har vært helter, superprofesjonelle, sa Tufte, som ikke hadde et klandrende ord.
Her var det én for alle og alle for én.
Den eldste av alle OL-roerne visste at bebreidelser er det siste som de tre andre kan ta med seg videre.
– Den viktigste lærdommen må være at det går an å snu underveis i et OL, sa vestfoldingen.
Han gir ikke opp å tro at de skal ro på sitt beste tirsdag, selv om det egentlig er for sent.
«Tell us little about how you feel?»
Et spørsmål fra en estisk frilanser bryter inn.
– Må jeg det? svarer Tufte, så kommer det:
«I must just say that I am really sorry, but I have been here before. I will survive.»
Som å bomme på straffe
Han står alene med deler av pressen, mens de tre andre blir intervjuet under neste parasoll.
– De er brødrene mine, lagkompiser, «kidsa». Han snakker med kjærlighet i stemmen.
– Uansett hvor hard og myk jeg er, er jeg glad i gutta, tilføyer veteranen.
Tufte beskriver hvordan han har opplevd nederlaget:
– Det er som å bomme på straffe i en semifinale.
Blir et fattigere sted
Erik Solbakken er rød rundt øynene når det er hans tur til å fortelle:
– Vi står her med fire knuste drømmer. Vi skylder hverandre å klare drømmene våre.
– Hvordan blir treningsarenaen Årungen uten Tufte?
– Et veldig annerledes sted. Jeg er glad for å ha opplevd Årungen med Olaf. Vi har kommet tett på ham og hatt et nært samarbeid med mye følelser, forventninger og drømmer.
– Hva sa Tufte til deg etter en stund da dere gikk opp av båten og holdt rundt hverandre?
– At jeg hadde gjort en fantastisk jobb, sier Solbakken.
– Vi har lært vanvittig mye av Olaf. Det har vært en ære å nyte godt av hans erfaringer. Det har vært store sko å fylle.
Dette sier andre roere
Rofamilien hadde unt Tufte i sitt syvende OL så mye mer. Landslagets Birgit Skarstein roser ham for vanvittig mye kunnskap og kompetanse om roing og hva som skal til.
– Med så mange aktive år har han erfaring fra nær sagt alle situasjoner og han kjenner folk over alt. Han er spesiell fordi han deler så raust og ønsker at andre skal gjøre det bra. Så med ham på lag har jeg alltid hatt noen å gå til for hva enn som måtte skje. Han er interessant å sparre med, han er ærlig, direkte, åpen og engasjert. Og han er god på å følge opp. Han har ryggen din, er pålitelig og står for det han sier. Olaf er hel ved og en skikkelig fin fyr, både som roer og menneske, sier paralympieren.
Flere satt oppe for å følge ham. Knut Georg Engebu, som rodde med Tufte under U23-VM i 1995 og i VM 1997, sier det slik:
– Bare det å nevne året 1995 og se tilbake at det er 26 år siden og han fortsatt holder på i toppnivå, sier jo bare sitt om mannen. Han er og blir en legende og har en utrolig respekt av alle oss som rodde sammen med han på 1990-tallet.
Folk skjønner nok ikke helt hva som kreves å holde seg på et slikt nivå som Olaf har gjort i over 25 år. Selv om medaljene har uteblitt i det siste så har Olaf prestert helt hinsides bra fysisk med hensyn til sin alder. Men alt har jo sin slutt der også.
– Når han slutter, mister vi urkraften i norsk roing.