– Her bodde Manchester Uniteds manager Sir Matt Busby og like rundt hjørnet der, Citys Joe Mercer. Som du ser: Et ganske så beskjedent strøk. Der var kirka til Sir Busby – han var en hengiven katolikk.

Slutten av 60-tallet var en storhetstid for Manchester City. Rivalen United hadde dominert 50-tallet under den legendariske manageren Busby som ledet laget i 24 år.

Laget ble kalt The Busby Babes på grunn av sin lave gjennomsnittsalder og var verdensberømt av to grunner: De var veldig gode og tok to ligamesterskap. Og de ble rammet av tragedie da åtte av dem omkom i en flystyrt i München i 1958.

Mercer og hans himmelblå lag kom nærmere og nærmere etter at han overtok roret i 1965. I 1968 – etter å ha signert det som nå er klubblegenden Francis Lee – vippet de det hele i sin retning i siste serieomgang ved å slå Newcastle 4–3. Og avsluttet to poenger foran United.

Dette innledet det som til da var den mest suksessrike perioden i klubbens historie. City vant tre trofeer til i løpet av de to neste sesongene.

Fram til dette punktet, altså midten av 60-tallet, var det helt vanlig at folk i Manchester holdt med ett av de store lagene i byen, men at de like gjerne gikk for å se på det andre. I dag har rivaliseringen gått så langt at politiet ser at tilfellene av vold i hjemmet tydelig øker på derbydager.

Det er Dave Miller som forteller. Vi har møtt hverandre som avtalt på Chorlton stasjon og rusler nå de noen hundre meterne opp til målet for kvelden. Miller arbeidet i flere år som guide på Manchester Citys hjemmebane Etihad, men kunne like gjerne operert her; i området mellom Old Trafford og den gamle, legendariske hjemmebanen til City, Maine Road.

– Maine Road har en viktig funksjon i lokalsamfunnet og har holdt mange ungdommer unna skråplanet i et belastet område, mener ildsjelen Dave Miller. Foto: Tommas T. Skretting / Stavanger Aftenblad

Gater oppkalt etter spillere

– Old Trafford ligger halvannen kilometer den veien. Og Maine Road halvannen kilometer den veien, peker han.

Den legendariske banen åpnet i 1923 og har fremdeles det høyeste tilskuertallet på en fotballkamp mellom to engelske lag, sier Dave Miller og viser til 1934, da 84.569 kom for å se FA-cup-oppgjøret mellom City og Stoke.

– Men nå er det ingenting igjen av Maine Road, der er det bare boliger. Gatene rundt er oppkalt etter spillere. En heter også Blue Moon Way. Den skulle de visst male blå, men det har ikke skjedd. Der midtsirkelen var, akkurat der avsparket ble tatt, er det en liten øy av gras igjen hvor de har senket ned en tidskapsel med minner.

City forlot banen da de fikk tilbudet om å overta det som i dag er Etihad. Den ble bygget som en friidrettsarena til de såkalte Commonwealth Games i 2002. Også United og det lokale rugbylaget ble invitert. Det var aldri aktuelt for førstnevnte å forlate Old Trafford, mens det ble for stort og dyrt for rugbyen.

For City var det ganske så gunstig. Klubben lå langt nede også finansielt og slet med å betale spillernes lønninger. Det var for dyrt å ruste opp Maine Road og de fikk en levelig leieavtale med kommunen.

– Det var en spesiell atmosfære på Maine Road. Det vil si. Det var god stemning når vi gjorde det bra. Da det ikke gikk veien var det ikke fullt så hyggelig.

Miller sikter til den beryktede Kippax-tribunen.

Hooligans-gjenger møttes

I dag er det nesten vanskelig å forstille seg, men Manchester City har ikke alltid vært et suverent fotballag. I 1983 begynte nemlig en rundt 20 år lang motgangstid for de lyseblå, som også inneholdt degradering til tredjedivisjon og en rekke på 34 kamper uten borteseier (1986–1988).

Fansen utviklet riktignok en særegen svarthumoristisk supporterkultur, men da bølgen med sosial uro og dyp splittelse traff Storbritannia i det samme tiåret, rammet den også Maine Road hardt. Det var helt vanlig at rivaliserende hooligans-gjenger møttes til avtalte slagsmål utenfor Kippax-utgangen.

Oasis-stjerna Noel Gallagher har fortalt i et intervju at han hang i dette miljøet – og at halvparten av dem, som ham, var arbeidsledige.

– Det var galskap. Banene vi dro til var farlige, spesielt kveldskampene i Leeds og slike steder. Man lurte på om man kom hjem like hel, sier han til The Sun.

Ett av grepene som ble tatt var å installere utelukkende sitteplasser på Maine Road. Men i 2003 var det altså kroken på døra.

Det er vanskeligere å finne en større kontrast enn hverdagen til Erling Braut Haaland og supporterlaget i 10. divisjon. Foto: MOLLY DARLINGTON / Reuters

– Selv om det var en strålende avtale for alle parter, var det nok temmelig tungt for supporterne å forlate Maine Road. Mange hadde følelser for banen etter alle opplevelsene der på godt og vondt. Dessuten var det puber på hvert hjørne, der alle hadde sine ritualer på kampdagen. Området rundt Etihad var i starten ikke noe annet enn et ødeland, et enormt forlatt og forurenset industriområde med store sosiale utfordringer.

– Nå drikker vi i sentrum og hiver oss på trikken. Vi har funnet ut av det, sier Dave Miller.

To hele lag på prøvespill

Men noe er det som lever videre, og det er fotballklubben Maine Road FC. Den oppsto som et utslag av den nære forbindelsen mellom fotballen og den engelske pubkulturen; en gjeng med City-fans satt og fabulerte ivrigere og ivrigere om en egen fotballklubb. Med dyp tilknytning til moderklubben, men som de kunne eie og drive helt selv. I 1955 var klubben en realitet.

– Da er vi her. Dette er banen vår Brantingham Road. Det er definitivt ikke The Etihad.

Det vil være en overdrivelse å si banen er et blendende syn. Grasmatta er ujevn. Publikumsslusa har rustet. Tribunen er smale trebenker med bølgeblikktak. At innbytterskurene og gjerdene rundt banen har et noenlunde ferskt anstrøk av lyseblå maling skyldes utelukkende ildsjeler som Dave Miller.

– Vi får tre-fire henvendelser fra unge spillere hver eneste uke fordi vi har et fenomenalt omdømme. De som kommer hit blir bedre spillere.

Da Aftenbladet besøker klubben har talentspeider Derek Barber satt opp en intern kamp mellom to fulle lag av slike håpefulle ungdommer. De er på prøvespill. Ikke for førstelaget.

Men for rekruttlaget som er inne i en blytung periode.

– Førstelaget vår er i 10. divisjon. Pyramiden går egentlig ikke lengre. Dersom man vinner 11. divisjon er det ingen automatikk i at man rykker opp fordi det er her kravene til fasiliteter starter i England, blant annet stilles det krav om flomlys, som jo ikke alle kan skilte med.

Dave Miller kan ikke helt redegjøre for hvilket nivå rekruttlaget befinner seg på. Sier bare at det er litt komplisert å forklare.

Disse unge mennene er på prøvespill for andrelaget til Maine Road. Laget gjør det ganske dårlig for tiden og klubben får svært mange henvendelser om prøvespill. Denne kvelden er det nok til to lag, med innbyttere. Ansvarlig speider og Mr. Maine Road er Derek Barber, sittende. De svart og rødstripete draktene er Citys mest legendariske bortedrakter. Foto: Tommas T. Skretting / Stavanger Aftenblad

«Gunchester»

– Vi er ikke så gode til å legge til rette for fellesområder her i byen. Min personlige mening er at vi har sluppet privatiseringen for langt. Vi har gitt fra oss vannet. Elektrisiteten. Politiet er underfinansiert – med det resultat at vi har store problemer med det vi kan kalle antisosial atferd.

Dave Miller forklarer hvorfor de aller fleste baner og treningsanlegg i Manchester er omgitt av høye gjerder. Hvis de ikke hadde vært her hadde det ikke gått lang tid før nettet i målene var skåret opp.

Maine Road FC spiller en viktig rolle som sikkerhetsventil i dette samfunnet.

– Vi befinner oss på grensen til Moss Side. Vår klubb har bidratt til at mange ungdommer ikke har havnet på skråplanet, utdyper han.

Moss Side var beryktet over hele landet på 1990-tallet og dette underprivilegerte området alene sørget for at byen på den tiden ble kalt «Gunchester». Kriminaliteten og narkotikabruken var skyhøy og våpenbruk svært vanlig, med over 400 rapporterte tilfeller per år.

Det er ikke så galt som det var i bydelen nå, hele området er blitt rustet opp takket være finansiering fra City-eierne fra Abu Dhabi, noen områder er blitt direkte trendy og har eksklusive leiligheter. Men senest sist uke ble en person skutt og drept under et karneval i Moss Side.

James Tarkowski havnet i klammeri med West Hams Gianluca Scamacca i Premier League sist helg. Det ganske få vet er at Tarkowski har en fortid i Maine Road FC. Foto: Craig Brough / Reuters

Spillerne får ølpenger for seier

– Vi spesialiserer oss på unge spillere. Mange lag i vår liga betaler spillerne sine. I gjennomsnitt 500–600 kroner per kamp, gode spisser får gjerne en tusenlapp. Vi gjør ikke det. Hvis de vinner får de det vi kan kalle litt ølpenger: 150 kroner. Så setter vi av ti pund som de får til jul dersom de fremdeles er i klubben. Vi signerer aldri noen på en sånn måte at det utløser noen overgangssummer dersom de velger å skifte klubb. Får de et bedre tilbud, vel det er flott – lykke til.

– Er det forbindelsen til City som trekker de unge spillerne hit?

– For noen, tror jeg. De som kommer hit må akseptere at de skal trekke på seg en himmelblå trøye med Manchester Citys emblem på og respektere røttene. Men det er ikke et krav at de er City-supportere. Vi har til og med en United-fan som er med og driver klubben.

Maine Road kan faktisk vise til et par skikkelige suksesshistorier. James Tarkowski, for eksempel. Han var her som 16-åringen. Han hadde prøvd seg i Blackburn og Oldham, men mistet gnisten for fotball. Læreren hans sa: Kom til Maine Road. Han fikk tilbake gleden – i dag er han midtstopper i Everton.

For dyrt med opprykk

Det mye vilje og energi i utløp denne myke høstkvelden på Brantingham Road. Flere gode forseringer og noen sugende taklinger. Et par fine skuddforsøk og enkelte ok kombinasjoner.

Men som vanlig er når helt unge spillere virkelig vil vise seg fram – og ikke kjenner medspillerne – er det også noe forknytt over forestillingen. Lagene går tar pause uten at det er laget mål.

Dave Miller skal ikke vurdere om noen har talent. Hans oppgave i klubben er å tenke på sponsorer og økonomi. Det koster rundt 600.000 kroner i året å drive Maine Road, med utgifter til baneleie, reiseutgifter og dommere.

Noe henter de i billettpenger, det koster 6 pund å se en kamp. De selger programmer og har kiosk og lotteri. De selger draktkopier, ikke minst til den norske supporterklubben til City – de er også på sponsorlisten – som har tegnet seg for minst 50.

– Jeg har til og med sendt et par drakter til Stavanger.

Hvordan det går rent sportslig? Litt opp og ned.

– Vi ligger foran skjemaet i forhold til i fjor. Da lå vi lenge blant de tre nederste. Etter et par seiere de siste kampene er vi midt på treet. Nå venter to hjemmekamper. Plutselig kan vi være på øvre halvdel, smiler Miller.

Og det holder.

– Allerede på dette nivået er det krav til at klubben har et visst antall seter og tak over tribunen av et visst omfang. Opprykk vil bety andre reiseutgifter og strengere krav til anlegget.

– Vi har ikke råd til opprykk, smiler han.

Har du seks pund kan du se en hjemmekamp med Maine Road i tiendedivisjon. Dave Miller, som har ansvar for sponsorer og økonomi, ser gjerne at klubben ender midt på tabellen – de har ikke råd til opprykk. Foto: Tommas Torgersen Skretting/Stavanger Aftenblad