– Vi må slå alarm. Hvis ikke flere bidrar til toppidretten, klarer vi ikke å oppfylle planene våre slik det nå ser ut. Vi vil bli nødt til å kutte kraftig i kostnader, sier generalsekretær Eystein Thue Stokstad i Norges Cykleforbund.

Tobias Foss (25) og Søren Wærenskjold (22) vant tidligere i høst senior- og U23-gull for Norge på tempo under sykkel-VM i Australia. For ett år siden ansatte for sykkelforbundet en sponsoransvarlig på heltid for å løfte inntektene. Etter å ha vært i kontakt med 50–60 bedrifter – og i samtaler med 15–20 av dem – er sponsorfangsten fortsatt null.

– Kjempebrutalt, slår Eystein Thue Stokstad fast med tanke på konsekvensen av sponsor- og inntektstørken.

Slik den ser ut nå, må forbundet foreta dramatiske kutt i 2023-budsjettet til elite- og landslagssatsingen med 30 prosent sammenlignet med inneværende år og nivået det har pleid å ligge på. Fra rundt 13 millioner kroner til under 10 millioner.

IKKE NOK: Tobias Foss vant tempogull i sykkel-VM i Australia i september. Foto: WILLIAM WEST / AFP

– Vi må knipe litt over alt. Det er ikke sikkert vi kan gjennomføre alle de sportslige satsingene vi ønsker, sier han.

«Over alt» inkluderer 10 grener.

På spørsmål om Norges idrettsforbund (NIF) vil kunne gå inn med ekstra midler til toppidretten, utover Olympiatoppens nåværende bidrag, svarer idrettspresident Berit Kjøll at styret i NIF i spillemiddelsøknaden for 2023 til Kulturdepartementet har søkt om «betydelig» styrking av toppidrettsarbeidet:

18 millioner ekstra til Olympiatoppen og fem millioner kroner til styrking av særforbundenes landslagsvirksomhet.

Eystein Thue Stokstad opplyser at sykkelforbundet fra et totalbudsjett på 35 til 40 millioner kroner vil ende 2022 med et underskudd på cirka tre millioner.

– I år har vi kunnet være offensive. Den muligheten har vi ikke neste år, understreker han.

Han forklarer at høy sportslig aktivitet har medført høye kostnader. Lisensinntektene fra turritt har sunket på grunn av fallende deltagelse. Driftskostnadene har økt på grunn av inflasjon.

– Vi så utviklingen allerede i april, men har valgt å opprettholde aktiviteten fordi mye av den ble skadelidende under pandemien, sier han.

Sponsoravtalene forbundet har i dag, inkludert barter, er verd cirka fem millioner i året.

– Det er mer enn mange andre forbund. Men det er bekymringsfullt at vi ikke klarer å få inn nye, Norges Cykleforbunds administrative leder.

Han sier at flere andre særforbund sitter med samme utfordringer. De har for lite penger til idretten «vi har lyst til å drive med».

VG har nylig skrevet om «millionmangel» i Norges roforbund – som vant OL-sølv ved Kjetil Borch og Paralympics-gull ved Birgit Skarstein i fjor – og totalt sponsorfravær i Brettforbundet, som vant OL-sølv ved Mons Røisland i Big Air i Beijing i februar.

Sverre Lunde Pedersen, Peder Kongshaug, Hallgeir Engebråten (lagtempo), Engebråten (5000 m) og Håvard Lorentzen (1000 meter) vant gull, bronse og bronse for skøyteforbundet – og Norge – under Beijing-OL.

– Vi er i veldig lik båt, sier generalsekretær Håkon Dahl i Norges Skøyteforbund konfrontert med sykkelkollega Stokstads dystre utsikter.

Statnett takket for seg som hovedsponsor etter OL-sesongen. Forbundet har ikke lyktes med å få på plass en ny. Håkon Dahl hevder at hele organisasjonen – administrasjonen, en «sponsorkomité» og styret – har jobbet knallhardt mot andre potensielle sponsorer.

Daglig leder Vegard Arntsen i Sponsor Insight, som har kartlagt det norske sponsormarkedet siden 2009, understreker at sponsoring må selges, og at «det må du gjøre bra».

– Det er ikke slik at telefonen ringes ned dagen etter gode prestasjoner og medaljer. Det må til en innsats. Det er så enkelt. De store forbundene har også større ressurser til å jobbe bedre med det, sier han.

– Hva er avgjørende for bedriftene som – til slutt – går inn som sponsor for et særforbunds elite- og landslagssatsing?

– Først og fremst at de finner det relevant på et eller annet vis, hvis de for eksempel ønsker å bedre bedriftens prestasjonskultur. De må ha anledning til å jobbe med det. Sponsorarbeidet må følges opp, de kan ikke bare lene seg på synligheten, svarer Vegard Arntsen i Sponsor Insight.

Skøyteforbundets totalbudsjett for kalenderåret 2022 er 30 millioner. Med «gullgruven» VM på hjemmebane i mars forrige sesong, hadde de håpet å avslutte året med tre millioner «å tære på». Det blir null i stedet, og med det et toppidrettskutt tilsvarende sykkelforbundets neste år.

Landslaget har normalt sett kostet 10 millioner per år, neste år vil det etter alt å dømme bli nødt til å redusere utgiftene med tre millioner – til syv millioner. Det kan bety kutt i antall løpere på landslaget, samlinger, løpere på startstreken i verdenscupen og trenere.

Kristian Blummenfelt vant Norges første OL-gull i triatlon i juli i fjor i Tokyo.

Gustav Iden vant forrige måned høystatus-triatlonløpet Ironman på Hawaii.

Begge har gode inntekter fra personlige sponsorer. De øvrige landslagsaktuelle triatlonutøverne lever under fattigdomsgrensen og på foreldrene, som triatlonforbundets president Anette Brurås uttrykker det.

Forbundet har to hovedsponsorer. Det kunne trengt langt flere – det vil si mer penger – for å økonomisk å være i stand til å sørge for utøverne «som ser forbi OL 2024».

– Det er en krevende hverdag å prøve å finne penger. Vi hadde i halvannet år en ansatt markedssjef som kontaktet mange, men vedkommende lyktes ikke godt nok til at vi kunne opprettholde stillingen, forteller Anette Brurås.

Forbundets omsetning for 2022 er 11 millioner kroner. Rundt fire millioner går til elitesatsingen, hvor av cirka halvparten (2,1 mill.) er tilskudd fra Olympiatoppen (OLT).

– Men de pengene må matches av oss. Vi er helt avhengig av friske penger for å opprettholde satsingen mot OL i 2024, påpeker triatlonpresidenten.

Generalsekretærene i brett-, sykkel-, skøyte- og triatlonforbundet møttes for to uker siden for å «lufte frustrasjon», diskutere om de sammen kunne klekke gode ideer for å løse sponsor- og inntektsfloken og lære av hverandre. De har planlagt å møtes igjen neste uke.

De mener en fellesnevner for at potensielle sponsorer er blitt sittende på gjerdet, er at de ikke lenger nøyer seg med logoeksponering i bytte mot penger. De stiller krav om bærekraft, inkludering, mangfold, likestilling – «de myke verdiene».

– Vi gjennomfører slike tiltak med prosjektmidler og offentlig støtte, men opplever at det er få som ønsker å sponse toppidretten. Vi mangler finansiering til å drive den, sier Eystein Thue Stokstad i Norges Cykleforbund.