Manchester United-stjernen Marcus Rashford lignet en mann som kjempet for å bli trodd.
– Vi er nær. Jeg lover at vi er nær, sa han i intervjuet med BT Sport etter finalenederlaget i Europaligaen onsdag kveld.
Dette laget «har alt til å kjempe på det øverste nivået», fastslo han. Akkurat den påstanden vil bli kjernen i debatten om Ole Gunnar Solskjær fremover. Neste sesong må løftene bli til virkelighet.
Man kan anerkjenne at laget har tatt noen viktige steg fremover. Solskjær er ingen «gymlærer», slik onde tunger i England har kalt ham.
Samtidig er det naturlig å spørre: Hvor nær toppen er egentlig dette Manchester United-laget?
Kritikken kommer
Triumf i Europaligaen var ikke så viktig i seg selv for klubben. Den eneste grunnen til at den i det hele tatt forvillet seg inn i turneringen, er at de mislyktes i å ta seg videre fra gruppespillet i Champions League i fjor høst.
Det handlet mer om hva et trofé kan representere. Bli vant til å vinne. Bilder av en pokalløftende norsk manager prentet i fansens minne. Noe håndfast å vise til. Kort sagt kunne det dyttet Solskjær videre på veien mot de oppgavene han virkelig vil bli målt på.
Nå vil arbeidsroen bli litt mindre og de kritiske spørsmålene flere.
Kampen mot Villarreal var en finale Manchester United skulle vinne. De skulle aldri satt seg selv i en situasjon der evnen til å ta og redde straffespark ble avgjørende. Når de først havnet der, er det ikke utfallet av straffesparkkonkurransen som avgjør om dette prosjektet er levedyktig eller ikke.
Analysen må dypere. Så hva taler for og imot at Solskjærs Manchester United har det som skal til for å gjenerobre fotballtronen?
Dette taler for
De siste månedene har det skjedd et stemningsskifte blant mange respekterte fotballeksperter i England. Selv flere som tidligere latterliggjorde Solskjærs evner som manager, har i hvert fall delvis krøpet til korset.
Kanskje det til og med er tid for å rose den utskjelte klubbdirektøren Ed Woodward for å ha vist tålmodighet med Solskjær, skrev The Athletic-skribenten Daniel Taylor i midten av april.
Da hadde laget gjort beslag på annenplassen i Premier League. Et lag som så ut til å styre mot stupet i første del av sesongen, var plutselig forvandlet til en maskin som knapt tapte fotballkamper.
Flere forklaringer lå bak fremgangen.
Enkeltspilleres fremgang: Solskjærs kanskje største styrke er måten han behandler spillerne på. Se på Luke Shaws løft. Eller Paul Pogba. Da agent Mino Raiola i desember uttalte at Pogba ikke var fornøyd, tenkte mange at det var kroken på døren for stjernen i Manchester. I stedet fikk Solskjær ham til å skinne mer enn på lenge.
Mentaliteten: Da Rashford onsdag kveld skulle begrunne hvorfor han mener laget er på rett vei, fastslo han at de har offerviljen «som vinnerlag har». 12 ganger denne sesongen har Manchester United vunnet etter å ha havnet bak.
Overganger: Dommen her er ikke udelt positiv. Men Solskjær har lykkes bedre enn forgjengerne, som var like treffsikre på overgangsmarkedet som David de Gea er fra straffemerket. Bruno Fernandes ble en umiddelbar suksess. Edinson Cavani scorer målene han skal. Og Harry Maguire forsterket forsvaret, selv om han ikke nødvendigvis var det beste alternativet på markedet.
Solskjærs trygghet: I motgangsperioder kunne et flakkende blikk i intervjuer antyde en trener som slet med å finne svar. Nå har han vokst inn i rollen.
I tillegg er posisjonen hans blant fansen viktig.
Men det er vanskelig å unnslippe tanken om at byggverket er skjørt.
Dette taler imot
For spørsmålet er ikke om Solskjær er en habil manager. Det er han. Spørsmålet er om han har kraften i seg til å ta de siste stegene. Det er noe helt annet.
Managerne han sammenlignes med, er Pep Guardiola og Jürgen Klopp. Kravet neste sesong er en reell kamp om Premier League-tittelen.
Jeg er ikke overbevist om at det vil skje. Det er det flere grunner til.
Hva forteller denne sesongen egentlig? Manchester United plukket åtte flere poeng enn de to foregående sesongene. Laget er blitt mer solide. Men Manchester City cruiset inn til en overlegen triumf. 74 poeng vil aldri holde til en tett gullkamp. Exiten fra Champions League var pinlig.
Er laget ferdig med vinglingen? Solskjærs tid som United-manager har vært preget av kraftige svingninger. Etter jul fikk de en helt annen stabilitet med resultatene. Likevel kan de skifte fra bra til elendig selv i samme kamp.
Hva er lagets identitet? Rashford snakker om offerviljen. Det er viktig. Lagets kontringsstyrke er også åpenbar. Men det er ikke alltid så enkelt å se hva Solskjær egentlig vil med dette laget. Heller ikke Alex Ferguson var en profet som forkynte én konkret taktisk idé. Men har Solskjær alle de andre egenskapene skotten kompenserte med?
Har han de taktiske evnene? Etter finaletapet har Solskjær fått flengende kritikk for ikke å ha gjort noen spillerbytter før det var spilt 100 minutter. Solskjær har lykkes iblant, men ikke ofte nok til å fjerne tvilen rundt dette.
Hva med konkurrentene? Pandemien ga en sesong der kampene kom tett. Det utløste rare utslag. Konkurransen kan bli hardere neste sesong.
Er laget godt nok? Hvis reell gullkamp skal være mulig, må Solskjær treffe med et par soleklare forsterkninger. Kanskje kan presset mot eierne etter superliga-bråket bidra til at pengekranen skrus på.
Fremgangen er der. Men det er fortsatt langt frem.