Det er Leicester og Chelsea som skal kjempe om bøtta i England. Selvfølgelig ønsker begge lag å vinne. Fotballspillere og fotballag vil vinne. Men for Chelsea er det bare nok en kamp på veien mot enda større mål – Champions League.
Uansett, helter og syndebukker unnfanges lørdag ettermiddag på Wembley. I hvert fall for et par timer eller dager. Verden er langt mer flyktig nå. Heltene fra i kveld vil ikke vare evig. Det gjør helten fra 1973: Ian Porterfield.
En 27-åring fra Dunfermline i Skottland. Han hadde vært god til å spille fotball. Så god at han som 15-åring ble invitert til Leeds for å prøve seg. Men tenåringen Ian med den tykke skotske aksenten hadde hjemlengsel. Han dro nordover igjen.
Vi kommer tilbake til hvordan mannen med det rufsete håret og skjorten utenpå shortsen skulle få en slags revansj for den brå avslutningen av drømmene i Leeds 12 år tidligere.
Fotballtørke
Endelig. Endelig. Og atter endelig. Det var cupfinale. Selveste FA-cupen. Verdens eldste fotballturnering skulle avgjøres. Vi guttene hadde ventet på dette helt siden vintersporten hadde sørget for at landets eneste TV-kanal hadde pauset fotball fra England. Det er nesten umulig å forstå at det knapt var en direkte fotballkamp på TV fra sånn cirka 10. januar til cupfinalen. Med så lite mat blir selv den mest utholdende veldig sulten.
Derfor var det stille i stua i Skarveien 14 da salmen Abide With Me ble avsunget på Wembley denne vårdagen i 1973. En holdt med Leeds, en holdt med Tottenham, en holdt med Derby og alle holdt med fotball. Dette var nirvana med fersk farge-TV hvor rødfargen på stripene til Sunderlands drakter slet seg inn i de hvite stripene så fort Ian Porterfield la på sprang.
Leeds som ikke kunne tape
Det var selveste Leeds. Super Leeds. Toppen av 1. division (ja, det het ikke mer enn det – 1. divisjon) mot et lag som heller ikke denne sesongen hadde klart opprykk fra 2. divisjon til den øverste eliten. De kunne ikke tape. Derfor kalles det fortsatt den største sensasjonen i FA-cupens historie.
Men noe var ikke helt som det skulle være for Leeds 5. mai 1973. Rett nok hadde de et slags overtak på det hele. Men i det 31. minutt: En corner. Ballen falt ned til Ian Porterfield på rundt 10 meter. Han banket ballen i mål. En scoring han ble husket for hele sitt liv.
Han hadde fått sin revansj for den noe ydmykende vrakingen i Leeds på tidlig 1960-tall.
Kanskje hjalp de lykkeamuletten han brakte med seg til kampen. Ian var overtroisk. Med til Wembley-garderoben hadde han en hestesko fra morens barnevakt, en kaninlabb han hadde fått hos en kvinnelig beundrer da han hadde spilt i skotske Raith Rovers, en amerikansk mynt (såkalt Kennedy coin) han hadde fått hos bestefaren, og en fotballmedalje fra en skoleturnering som hadde tilhørt onkelen. Han hadde omkommet i en gruveulykke som 19-åring.
Statue av sjefen
Husket ble også mannen som ledet Sunderland i denne cupfinalen – manager Bob Stokoe. Han som hadde gitt sine gutter relativt frie tøyler i uken før den viktige cupfinalen. De hadde vært på middag og pub og de hadde deltatt i radiosendinger og i det hele tatt bare hatt det gøy.
Da Sunderland forlot slitte Roker Park og flyttet til nye Stadium of Light, skulle de ha en statue utenfor. Det ble Bob Stokoe i bronse i det han løper ut på gresset etter at seieren er klar.
Det er neppe noen som om 50 år kommer til å huske at det kanskje var Timo Werner som scoret vinnermålet for Chelsea i cupfinalen 2021. Det er ikke seier lørdag kveld som sørger for Thomas Tuchel-statue utenfor Stamford Bridge. Men Ian Porterfields mål fra en maidag i 1973 har de hørt om.
Epilog: Neste sesong vant Leeds ligaen. Sunderland ble nummer seks i 2. divisjon. Som året før. Cupen? Jo de regjerende cupmestrene røk i 3. runde.
FA cupfinalen: Chelsea Leicester, lørdag kl. 18.15, Viasat4.