«Fotball er følelser. Følelser er viktig.»

Ståle Solbakken traff godt da han for noen år siden snakket om hva denne sporten betyr.

Det var disse mekanismene som utløste en voldsom fotballinteresse i oppveksten min.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke hadde visst alt jeg nå vet, og at jeg fortsatt kunne levd i en naiv, romantisk tro på at dette var hele virkeligheten.

For fotballen er rammet av en ondartet svulst, og mye tyder på at sykdommen er uhelbredelig.

Alt som gjør sporten viktig, står i en stadig sterkere konflikt med destruktive krefter.

Den siste tiden har vi fått virkeligheten rett i fleisen. Den er blitt presentert gjennom én mann: Lionel Messi.

Stjernens lek

Argentineren er spilleren som minner oss på fotballens sjel.

I en sport som er blitt så kalkulert at kampene mer og mer ligner duellen mellom algoritmer, representerer Messi noe annet.

Han leker fotball. Selv på den største scenen i de største kampene er det som om man ser gutten Lionel i fotballstjernen Messi.

Hver pasning, finte og scoring utstråler kjærlighet til spillet.

Derfor er noe av det fineste i fotball å se Messi med ballen i føttene.

Paradokset er at han samtidig er blitt et bilde på sportens skyggeside.

Ute på banen er Lionel Messi noe av det vakreste man kan se i sporten. Foto: ALBERT GEA / Reuters

Tårevåt seanse

Søndag ettermiddag steg han inn i et rom på Camp Nou, Barcelonas stadion. Rommet var fullt av journalister, Messis lagkamerater og familien hans.

Idet argentineren skulle innlede et kort innlegg fra podiet, ble det for mye. Han løftet lommetørkleet, det han hadde fått av sin kone, til ansiktet. Så snudde han ryggen til. Da han vendte tilbake, var ansiktet oppløst i tårer.

– Dette er veldig vanskelig for meg ... sa Messi like mye med kroppen som med ordene.

– Jeg er ikke klar for dette, konstaterte han.

Likevel skjer det. Messi er ferdig i Barcelona. De økonomiske reglene i La Liga gjorde det umulig for Barcelona å forlenge kontrakten hans.

Messi kom til Barcelona fra Argentina som 13-åring. Der vokste den lille, beskjedne gutten til å bli den beste spilleren i klubben, i verden og gjennom tidene.

Alt har ikke vært rosenrødt. Det er bare ett år siden han følte seg forrådt av den daværende ledelsen og ville vekk.

Men det er ingen tvil om at kjærligheten mellom Messi og FC Barcelona stikker dypt.

Synet av en gråtende Messi som presses ut, er mest av alt trist.

Ikke minst på grunn av hva det forteller om en syk fotballverden.

Tre faser

Man kan si mye om hvordan fotballindustrien har forandret seg de siste 30 årene. Forenklet kan utviklingen deles inn i tre faser.

Fase én: Inntektene eksploderte på 90-tallet. De neste 20 årene ble de største klubbene veldig mektige. Klasseskillene økte kraftig år for år.

Fase to: Mellom 2003 og 2011 ble fotballen introdusert for den russiske oligarken Roman Abramovitsj (Chelsea), et medlem av kongefamilien i De forente arabiske emirater (Manchester City) og Qatars oljefond (Paris Saint-Germain).

Fase tre: Sommeren 2017 knuste PSG overgangsrekorden da de hentet Neymar fra Barcelona for 2,3 milliarder kroner. Overgangen var symbolsk fordi den markerte et mulig maktskifte mellom de tradisjonelle superklubbene og de nyrike.

Vårens Champions League-finale mellom Chelsea og Manchester City kan ha gitt en pekepinn om at fotballen er på vei over i en ny fase.

Kanskje vil det kommende tiåret handle om hvordan disse klubbene dominerer.

At Messi havner i PSG, er enda en bekreftelse på hvilken vei det går.

Det er vanskelig å ha sympati med Barcelona og de andre superklubbene. De har aldri brydd seg om de små i sitt grådige jag etter å bli enda større.

Likevel representerer denne fasen et nytt nivå. Dette er eiere som er langt rikere, og som bruker fotballen til å hvitvaske regimer som bryter en rekke menneskerettigheter.

Utviklingen fjerner fotballen enda lenger vekk fra dens kjerneverdier.

Daniel Røed-Johansen er sportskommentator i Aftenposten. Foto: AFTENPOSTEN

Ble desperate

Barcelonas fall henger sammen med dette.

Den økonomiske styrken til PSG og Manchester City bidro til å presse opp spillerlønningene overalt. Neymar-kuppet i 2017 gjorde Barcelona desperate.

Kjedereaksjonen som fulgte, handlet om dårlige vurderinger og hodeløs pengebruk.

Da pandemien traff Europa, gikk økonomien fra å være sårbar til å rakne.

Derfor må Messi gå. Det er også derfor Barcelona og Real Madrid sikler på en europeisk superliga.

En viktig del av motivasjonen er å sikre statusen som superklubber også i fremtiden.

Hvorfor ikke spille gratis?

Heller ikke Messi er uten synd. Det er ikke bare som et uskyldig offer han er blitt et bilde på fotballens mørke side.

Det mest alvorlige er skatteunndragelsen på 40 millioner kroner. Han ble i 2016 dømt sammen med faren Jorge, men slapp unna med betinget fengselsstraff.

Messi forklarte at han aldri leser papirene faren ber ham signere. Unnskyldningen var like latterlig som den var uholdbar. Det er selvsagt hans eget ansvar ikke å lure millioner unna fellesskapet.

Det kan også diskuteres om han har vært for grådig i lønnskravene overfor Barcelona. Kontrakten som utløp i sommer, ga ham 12 millioner kroner i uken i fire år, bonuser ikke inkludert.

Men det er ikke Messis ansvar at Barcelona driver innenfor fornuftens grenser. Det ansvaret hviler på ledelsen.

Denne gangen godtok han en ny kontrakt som innebar en halvering av lønnen. Han strakte seg langt. Det var likevel ikke innenfor ligaens regler.

Noen har lurt på hvorfor han ikke bare kan spille gratis om det er så viktig for ham.

For det første finnes det regler mot det, opprinnelig laget for å beskytte mot økonomisk kriminalitet. For det andre er det merkelig å forvente at han ikke skal få betalt for å utøve yrket han er verdens beste i. Uansett hvor mye penger han har fra før.

Det er ikke spillernes feil at lønningene er som tatt ut av fantasien.

Lønnstak?

Til syvende og sist er det hver enkelt TV-seer som puster luft inn i ballongen. Lite tyder på at det vil forandre seg over natten.

I stedet bør fotballens ledere ta ansvaret med å regulere pengebruken. Fornuften må tvinges frem. Et lønnstak kan være en løsning. I neste omgang bør det være et mål å gjøre sporten tilgjengelig for flere ved å presse ned prisene på billetter og TV-abonnementer.

Det er verdt å ta kampen. Selv om det er lett å bli grepet av pessimismen, er det fortsatt mulig å få øye på fotballens sjel.

Den synes når et vennelag samles én gang i uken for å spille. Når en 7-åring jubler hemningsløst for sin aller første scoring. Når supportere mobiliserer mot de grådige eiernes superliga-planer.

Og når Lionel Messi leker med ballen som bare han kan.

  • I en tidligere versjon av denne kommentaren sto det at Manchester City møtte PSG i Champions League-finalen 2021. Det riktige er at de møtte Chelsea. Chelsea vant 1–0.

  • Denne kommentaren ble først publisert før Lionel Messis overgang til PSG var klar.