De olympiske virusleker

TOKYO (Aftenposten): Et kvarters lufting. Vakter på hvert hjørne. Men det er noen hull i OL-byens virusforsvar.

En dame sitter ved utgangen på hotellet vi bor på. Hun er bevæpnet med penn og blokk. Skal vi lufte oss, må vi notere tidspunktet. Vi må være tilbake innen et kvarter. Utenfor er det tett mellom sikkerhetsvaktene. De står på hvert hjørne og går kontrollrunder hvert tiende minutt. Nåde den som ikke har på munnbindet hele tiden.

(Artikkelen fortsetter etter annonsen)

Storbyen Tokyo bærer lite preg av olympiske leker, men mye av pandemi. Restauranter nektes å servere alkohol og bes om å stenge kl. 20. En klynge fra en fransk mediebedrift har samlet seg utenfor hotellrommene sine. Sittende på gulvet spiser de takeaway-middag.

Reisene med fly til OL-byen er som et lotteri. Men hvis mobilen lyser opp, er det ikke Norsk Tipping som ringer fra Hamar. I stedet kan det bety at du har sittet for nær noen som har fått påvist koronaviruset.

Resultatet kan bli to uker alene på hotellrommet. Noen journalister har fått beskjeden denne uken. For flere utøvere er den store drømmen knust allerede før de fikk på seg konkurranseskoene.

Alt som står på spill

Mesterskapet i Tokyo er uforutsigbarhetens leker. Utøvere som har brukt hele idrettsliv på å klatre mot sitt OL-øyeblikk, kan når som helst oppleve å få stigen kappet av under seg. Muligheten kan være rasert i løpet av sekunder. Alt på grunn av en usynlig fiende.

Mye ligger i potten de neste par ukene.

Milliardinntektene til Den internasjonale olympiske komité (IOC). Omdømmet til de japanske politikerne måneder før et valg. Utøvernes drømmer.

(Artikkelen fortsetter etter annonsen)

Og ikke minst hva som blir ettertidens fortelling om de olympiske leker sommeren 2021.

OLs armé

Tidligere i juli kom kontrabeskjeden: Det blir likevel ingen tilskuere på OL-arenaene i Tokyo.

Men frivillig personell skorter det ikke på.

På bussturen fra flyplassen teller én antallet passasjerer. To meter bak følger en kollega og gjentar nøyaktig samme øvelse.

Like før har en annen demonstrert sin spesifikke oppgave. Det er å trykke på knappene i en heis som leder til busstransporten.

Da taxien er ved oppløpet til pressesenteret, er det kun én vei som er mulig å kjøre. Likevel står soldater fra OL-armeen med fem meters mellomrom og peker i riktig retning med lysstaver.

(Artikkelen fortsetter etter annonsen)

Alle smiler gjestfritt bak munnbindene. Men koronafrykten lurer bak de høflige ansiktene.

Skulle vise landets gjenreising

Da Japan i 2013 ble tildelt OL, skulle lekene symbolisere gjenreisingen etter trippeltragedien to år tidligere. Da ble landet rammet av først et jordskjelv, så en tsunami og til slutt den største atomulykken i verden siden Tsjernobyl.

Da lekene i fjor våres ble skjøvet på ett år, skulle denne sommerens mesterskap være en fest som markerte frigjøringen fra pandemiens jerngrep.

Idet OL starter, mener imidlertid flertallet av befolkningen at gjennomføringen denne sommeren er en dårlig idé. Sponsoren Toyota har bestemt seg for å droppe planene om TV-reklamer under lekene. Grunnene til motstanden er flere:

  • Smittetallene er høyere enn på lenge.
  • Nedstengningen av byen er forlenget til over mesterskapet.
  • Vaksineringen har sneglet seg frem, dels på grunn av kravet om at bare helsepersonell kan sette sprøytene.

70 sider med regler

Den internasjonale olympiske komités (IOC) motgift til den folkelige motstanden er strenge smitteverntiltak. De skal signalisere at lekene trygt kan gjennomføres.

Tiltakene er så rigide at Danmarks håndballtrener ikke fatter at lekene arrangeres.

Det er neppe noen idrettsarrangementer i historien som har krevd så mye logistikk som dette.

Utøverne, presse, sponsorer og frivillige har fått hver sin såkalte Playbook. Der står alle reglene som gjelder før og under OL. Utøvernes er på 70 sider, pressens teller 68.

Kravene handler blant annet om daglige temperaturmålinger i 14 dager før avreise til Japan. Sjekken fortsetter hver dag under lekene. Er temperaturen over 37,5 grader, er det bare å glemme å komme inn noe sted.

Overtramp kan føre til utestengelse fra lekene.

Norske journalister må holde smittevernfaglig avstand til utøverne. Her fra pressekonferanse med de norske skytterne og turnerne i Tokyos deltakerlandsby. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Timevis på flyplassen

Påfallende lite minner om at OL er i gang. Gatene i Tokyo gir inntrykk av et folk som har andre ting å tenke på enn idrettsfest, og myndigheter som ikke har altfor stor trang til å minne dem på milliardsluket.

Det er tilsvarende mye som forteller at pandemien herjer.

Ferden fra flyet og gjennom flyplassen er delt inn i etapper. Det ble mye gåing forbi lange, sterile ganger. Ulike grupper ble geleidet av ansatte i smittevernantrekk med bestemte skritt.

«High five forbudt», sto det på et skilt.

Flyplassferden tok tre timer. For noen har den tatt mye lenger. Selv om tiden raser av gårde, er det etterlatte inntrykket at OL-besetningen har funnet en slags kontrollert rytme. Kanskje var vi heldige. Eller kanskje begynner rutinene å sitte etter tusener av ankomster.

Boblen kan sprekke

Det er alt dette som gjør at IOC-president Thomas Bach utroper Japan til «den best forberedte byen til OL noensinne».

Risikoen kan likevel ikke benektes. Boblene som skal skille de ulike gruppene fra hverandre, reduserer den kraftig. Men boblene kan sprekke.

Smitten har sneket seg inn i utøverlandsbyen. Tirsdag testet en tsjekkisk volleyballspiller positivt. Dagen etter gjorde en tsjekkisk trener det samme.

Noen uker før OL ble vi tildelt et nytt hotell. Det forrige var ikke smitteverngodkjent av myndighetene. Her er reglene strenge. Men hver morgen mellom kl. 6 og 8 øker risikoen.

Frokost kan hentes i resepsjonen i dette tidsrommet. Det skaper et press på de to fungerende heisene i hotellet med 30 etasjer. Heisene fylles opp langt forbi det forsvarlige med journalister fra hele verden.

«Superspreder-heisen», kommenterer en engelsktalende mann lattermildt. Så stiger han likevel inn heisen.

Kontrasten er stor til regimet vi stort sett møter på. På pressesenteret forglemmer en journalist seg. Hun har tatt av munnbindet for å drikke vann uten å ta det på igjen umiddelbart. Det tar ikke lang tid før en fra det frivillige korpset iler til med en reprimande.

Han kunne nok gjort nytte for seg som heisvakt på hotellet vårt.

Søvnløse netter

Fra IOC har budskapet lenge vært krystallklart: Det blir OL i Japan. Denne uken erkjente Thomas Bach for første gang at han har tvilt. IOC-presidenten fortalte om søvnløse netter.

– Noen spurte hvorfor vi ikke ga uttrykk for tvil. Noen tolket dette til og med som at vi blindt presset det gjennom for enhver pris. Men vår tvil kunne ha blitt en selvoppfyllende profeti. OL kunne ha blitt knust, sa Bach under en tale.

Det var aldri aktuelt å skyve på lekene igjen. For det første kostet den første utsettelsen dyrt. For det andre skal utøverlandsbyen bli til leiligheter etter lekene. De er allerede solgt.

Bach sa også at de gjennomfører lekene for utøverne. Det er riktig at OL for mange av dem er en av få muligheter til å nå sine mål og sikre egen økonomi. De færreste OL-utøvere er rike.

Samtidig kunne man ønske at han bare sa det som det var: IOC trenger pengene. Nær 75 prosent av inntektene deres kommer fra TV-avtaler knyttet til OL.

For japanske myndigheter handler det om prestisje. De har kastet milliarder på dette prosjektet. Det er ikke penger landet får tilbake om OL avlyses.

Hva blir fortellingen?

Spørsmålet er hva vi vil assosiere med disse lekene om ti eller 20 år? Selv om det kan virke sånn nå, er det ikke sikkert det blir hvordan befolkningen i en pandemibefengt by fikk milliardfesten tredd ned over hodet på seg.

Kanskje vil vi heller snakke om et arrangement som tross alt gikk bra.

Kanskje vil vi se tilbake på noen store øyeblikk. I Norge vil vi kanskje se for oss Karsten Warholm smadre verdenseliten eller Jakob Ingebrigtsen strekke armene i været etter sitt første OL-gull.

Det har skjedd før. Når mesterskap nærmer seg, tårner problemene seg opp. Tvil blir den dominerende følelsen. Så tennes OL-ilden, og tvilen slukes av idrettsøyeblikkene.

Skepsis blir til verdensrekorder. Motstand blir til inspirerende historier om utøvere fra hele verden. Uro blir til fest.

At verdens oppmerksomhet flyttes, betyr ikke nødvendigvis at problemene renses vekk. Det behøver ikke bli noen seier for lokalbefolkningen. Ofte står IOC igjen som den store vinneren.

Denne gangen er organisasjonen avhengig av at idrettsfesten ikke blir en smittefest.

Utsikt over Tokyo by mens IOC-president Thomas Bach holder tale under OLs åpningsseremoni. Foto: Martin Slottemo Lyngstad