Du kan kaste så mange ritualer du bare vil på disse lekene, men ikke erstatte ekte mennesker og folkefest. Åpningsseremonien foran rundt 67.000 tomme seter kunne aldri bli noe annet enn litt kunstig.
Mer enn noe annet skulle disse kveldstimene i Tokyo markere håp om et vellykket mesterskap selv mens viruset regjerer. Og det var fine øyeblikk. Men noen av bildene fra seansen gir frysninger.
Russernes innmarsj er en påminnelse om en av idrettshistoriens aller største skandaler. Ikke minst er den en påminnelse om at skandalen fortsatt pågår.
Egentlig er de utestengt fra OL. Det russiske flagget og nasjonalsangen er bannlyst. Der «Russian Olympic Committee» fredag stiger inn på Japans nasjonalstadion ikledd antrekk med fargene fra det russiske flagget, er det imidlertid få tegn til utestengelse.
De har ikke tatt et troverdig oppgjør med fortiden. Likevel slippes de sakte, men sikkert inn i varmen.
Russland viser at du kan lure systemet og slippe unna. Og ikke bare én gang.
Tidenes svindel
Som manus til en spionfilm kunne det blitt avvist som for urealistisk. Men historien fra Russland var helt sann.
Landet hadde invitert hele verden til idrettsfest. Mens den pågikk og president Vladimir Putin solte seg i glansen av sitt eget prestisjeprosjekt, lurte de alle.
Hjemlige stjerner fikk spesiallagde dopingcocktailer. Lister ble laget over utøvere som skulle beskyttes. Så, da mørket senket seg om kveldene etter konkurransedagene, ble skitne dopingprøver byttet ut med rene.
Russerne hadde funnet en måte å åpne forseglede glass uten å legge igjen spor. Utbyttingen av prøver skjedde gjennom små musehull i veggen på dopinglaboratoriet. FSB-agenter var involvert.
Den gang visste vi ingenting. I dag vet vi at ordren kom fra myndighetsnivå, selv om det ikke er bevist at kommandolinjen gikk helt til Putin. Dopingprogrammet under Sotsji-OL i 2014 er den største svindelen i idrettshistorien.
Skyggene fra skandalen strekker seg også over OL i Tokyo syv år senere.
Det er saken idrettsverdenen ikke blir kvitt.
Over 330 utøvere
Åningsseremonien i Tokyo river opp et sår som aldri har grodd skikkelig.
Over 330 russiske utøvere vil konkurrere i Tokyo, betydelig flere enn i Rio for fire år siden. Analyseselskapet Gracenote tipper at kun USA vil hente hjem flere medaljer fra Japan enn russerne. I neste sommer-OL om tre år kan de være tilbake for fullt.
Før disse lekene ble utøvere tatt imot av Putin i Kreml.
– Hele Russland vil heie på dere, fastslo presidenten.
Det hørtes ikke ut som en mann som tynges av utestengelse. Russland holder idrettsverdenen for narr.
Dekkoperasjonen
Det er ikke utøverne i seg selv som er problemet. Det er ikke holdepunkter for å påstå at de er dopet. Mange av dem var langt unna toppidrettsalder da Sotsji-programmet ble gjennomført.
Synet av dem i Russland-flaggets farger åpner likevel for ubehagelige spørsmål. Én ting er selve dopingprogrammet. Det var skandaløst. Viktigere nå er hva som har skjedd i ettertid.
Russland ble straffet i første omgang, men sanksjonene gikk ikke så langt som mange mente var nødvendig. Utøvere som ikke kunne kobles direkte til doping, fikk delta i mesterskap.
Debatten var vanskelig. Det bør sitte langt inne å straffe uskyldige utøvere. Ettertiden har illustrert at det trolig måtte til.
Russland har aldri vist interesse for å komme til bunns i hva som skjedde. Da de langt på overtid overleverte informasjon fra dopingprogrammet, var data tuklet med.
– De har dekket over dekkoperasjonen, beskrev dommerne i Idrettens voldigiftsrett (CAS) i desember.
Likevel valgte CAS å redusere den nye utestengelsen av Russland fra fire til to år. De senket også kravene russiske utøvere må oppfylle for å få delta i disse lekene.
Dommen sier at Russland skal lete etter svar om fortiden før de kan slippe helt fri. Få tror det vil skje.
Protester utenfor
Egentlig skulle det vært 68.000 mennesker innenfor portene på Tokyo Olympic Stadium. Det skulle vært en storslagen feiring. Ikke minst av Japans tilbakekomst etter et jordskjelv, en tsunami og en atomulykke i 2011.
Pandemien sørget for at det ble noe helt annet.
PC-skjermer tett i tett lyste opp pressetribunen. Fra resten av arenaen stirret tomme seter mot oss.
Utenfor stadion fikk vi riktignok de første glimtene av noe som kan minne om et OL og ikke bare en streng smittevernboble. Langs sperrebåndene sto folk oppstilt med kameraer, smil og vinkende hender.
Da seremonien startet, startet også protestene blant deler av de fremmøtte på utsiden. Flertallet av byens innbyggere vil ikke ha OL.
Pengesluk
En åpningsseremoni uten tilskuere er naken. Denne har likevel sugd til seg penger.
Den har kostet Japan 75–100 millioner dollar (665–885 millioner kroner), utbrøt den mektige IOC-toppen John Coates denne uken.
Uttalelsen falt under en pressekonferanse like etter tildelingen av OL i 2032 til australske Brisbane. Coates lekset opp for Annastacia Palaszczuk, delstatsminister i Queensland, hvorfor hun måtte endre mening og likevel stille på VIP-tribunen under seremonien.
Ordvekslingen foran TV-kameraene var pinlig. Samtidig var den et godt eksempel på hvor tett OL og politikk henger sammen.
Høytidelige markeringer som dette handler kanskje mer enn noe annet om status og makt.
Derfor omfattet dopingstraffen mot Russland også at landets politikere stenges ute fra OL. Viruset har imidlertid gjort at mange statsledere uansett holder seg hjemme.
Også på dette punktet slipper Russland billigere unna.