Ikke slik å forstå at 29-åringen skal bli slem. Det ligger ikke til henne. Men hun må legge til side den omtenksomme som egentlig bare vil være der for alle andre. Det nytter ikke når det står om en finalebillett i OL.
Oftedal er beredt til å få frem sin harde side når russerne er motstandere klokken 14.00 fredag ettermiddag.
Hun kommer slentrende med en vannflaske i den ene hånden og kaffe i den andre på vei til møte med pressen i OL-leiren. Oftedal er blid bak munnbindet. Øynene viser det. I ryggen har hun tallet 2020 på veggen som minner om at OL ble ett år forsinket.
Nå er det ingen tid å tape.
Det spørres om OL for fem år siden, da tårene ble til fossefall i Rio-OL. Russland røsket finalebilletten ut av hendene på Norge.
Bildet av utrøstelige norske spillere lever i avisenes billedarkiv og i spillernes hode. Camilla Herrem, Nora Mørk, Stine Bredal Oftedal og alle de andre måtte samle sammen håndballivene sine etter den opplevelsen. Og likevel – fra podiet svarer Oftedal med overbevisning at det nederlaget ikke kan være styrende for en kamp fem år senere.
Nye kort er delt ut. De skal spilles med omhu.
Alle for én, én for alle
Selv er hun en slags dronning i den kortstokken, i form av sin viktige rolle i laget. Det milde ansiktet fra Nittedal har en av de store nøklene. Lagvenninnene sier at hun alltid bryr seg om andre, legger armene rundt de som sliter, tar en prat der det er nødvendig. Iblant blir hun oppfordret til ikke å glemme seg selv.
Kapteinen føler at det forventes mer av henne. Men «jeg vet ikke om det gjør det». Uansett prøver hun å være en foregangsperson. Det gir henne mye.
– Men det tar også del energi, sier hun.
Derfor må tankene i hodet sorteres. Litt av presset må legges bort. Fokuset må være på det å bli sitt beste jeg og prestere. Alle er avhengige av alle på dette laget. Det er deres styrke.
– I mitt hode må jeg prøve å normalisere tankene når det blåser, forteller Oftedal.
Umettelig enn så lenge
Hun skjønte tidlig at hun var ambisiøs. Vinnerskallen beskriver hun slik:
– Jeg har alltid vært glad i å gjøre det bra og har alltid hatt konkurranseinstinkt. I årenes løp har jeg fått smaken på å vinne noe stort og hvor godt det er. Jeg vil ha mer, sier den dårlige taperen.
Oftedal snakker om sult. Og om å seire i de kampene som betyr mest. Da må noe ekstra hentes frem.
– Alt starter med en sult, gjentar hun.
Gikk den lange veien
Oftedal kom ikke lett til sin landslagskarriere. Det har gjort henne robust. De første årene ble angrep og forsvar fulgt fra benken. Tiden som lærling tok hun på strak arm. Ingen sure miner. Så kom gjennombruddet. Det skjedde i 2014. Oftedal ble den lille store.
– EM i Ungarn var euforisk, en miks av mange ting. Min tid var inne. Jeg fikk tillit og vokste.
Oftedal skulle finne sin plass i et landslag der det hadde vært og var mange gode spillere.
– Hvis du spiller for en nasjon som pleier å vinne, er det allerede spillere der som får det til. Jeg kom inn på landslaget i 2010, og da gikk det vanvittig bra for Norge. Jeg tenkte det var viktig å være tålmodig.
I forrige OL fikk hun se hvor kort vei det er mellom suksess og fiasko. Selv bruker hun ordene himmel og helvete.
– Samtidig er det dette som gjør idretten så fantastisk. Lite skal til før det tipper den ene eller den andre veien, sier hun.
Mangler OL-gullet
Oftedal fra Norge er blitt kåret til verdens beste håndballspiller. Først i Paris og fransk håndball, senere i ungarske Györ ble kvalitetene på banen etterspurt. Titler er samlet, også fra Champions League.
Men ikke noe OL-gull.
Mot det russiske laget skal hun få frem «den lille djevelen». Den som eksploderer i fart og energi, som styrer spillet, sender baller overraskende ut til vingen, finner linjespilleren etter et kjapt blikk og holder armen i været for å signalisere at «nå skal det skje noe».
– Hva kan få deg ut av balanse?
– På banen kan jeg bli satt ut av at ting ikke flyter. Da prøver jeg å overkompensere. Det er nok en personlighetsgreie, men jeg kan også bli provosert av urettferdighet. Når det går ut over folk som ikke fortjener det.
– Hva er det folk antar eller misforstår om deg?
– Kanskje de føler at jeg alltid er en blid person, men jeg er ikke utelukkende positiv til alt. Jeg er en tenkende person, emosjonell og litt mer realistisk i hodet enn positiv.
Håndballfamilien
For storesøsteren i en familie der lillesøster og lillebror fulgte etter henne på banen og mamma var trener, ble håndball yrket. Snart var Sander Sagosen en kommende svoger og hun selv kjæreste med den tyske håndballspilleren Rune Dahmke. Akkurat nå kjennes dette valget godt.
– Hva er toppidrettens positive sider?
– Jeg får leve ut det som på mange måter var barndomsdrømmen, får ha hobbyen som jobb, oppleve nye kulturer, møte mange mennesker. Lagsport gir et spesielt samhold.
– Og de negative sidene?
– Helt klart å miste en slags frihet. Jeg bor langt fra nærmeste familie, også fra kjæresten min i Tyskland. Livet styres etter sporten. På det verste kan det være veldig tungt, men på det beste er det godt å være på toppen. Idretten frembringer alle følelser.
Norges playmaker tenker at det livet hun lever er litt uvirkelig. 29-åringen er ekstremt privilegert og stolt.
– Dette er mer enn jeg kan drømme om. Men det er noe med det OL-gullet som vi nå streber for å få. Skulle vi klare det, vil ikke noe være større enn det.
Nittedølen tar en liten pustepause, før hun legger til:
– Vi vet at det ikke bare er å ta det. Først kommer en vanskelig semifinale.
– Den dagen du måtte gi deg, er det da på grunn av kropp eller hode?
– Det blir hodet for min del på grunn av intensiteten, jaget etter å være best. Det skaper en slags slitasje og kanskje på sikt en metthet.
– Men akkurat nå er jeg sulten.
14.00: Semifinale kvinner Norge-ROC (TVNorge og Discovery+)