Stemningen var skyhøy da de en sen maikveld i år hevet glassene og utropte en skål for seg selv.
Sampdorias mesterlag fra 1991 markerte at det var 30 år siden klubbens første og eneste seriegull. Kameratgjengen spiste der de pleide å hygge seg to ganger i uken for tre tiår siden: Restauranten La Piedigrotta ved klippene i havnebyen Genova.
Roberto Mancini ble sittende helt stille i kveldssolen. Han så ut mot havet og begynte å tenke på Wembley 1992. Champions League-finalen mot Johan Cruyffs fantastiske Barcelona-lag. Om det bitre tapet i ekstraomgangene.
– Wembley, hvisket Mancini.
Så snudde Gianluca Vialli seg mot bordkameraten og nære venn gjennom over 40 år:
– Enten taper du, eller så lærer du. Ikke sant? Du taper aldri. Tenk på de gode tidene.
Mesterskapets varmeste klem
Vi var mange som syntes det var fint å se Italias teamleder Vialli løpe ned Wembley-trappene for å gi landslagssjef Mancini en av mesterskapets varmeste omfavnelser.
Du kan selv se på ansiktsuttrykket til Mancini hvor mye det betydde for ham.
Ikke bare det at Italia hadde slått Østerrike i EMs åttendedelsfinale på Wembley og var enda et steg nærmere finalespillet på samme Wembley.
Men at det var de to som vant sammen, var helt spesielt for begge.
For bak det øyeblikket ligger det over 40 år med vennskap, tårer, latter, triumfer, tap og skjellsettende livshendelser.
Vi kan begynne der det hele startet.
Roberto Mancini og Gianluca Vialli er begge født i 1964 og var eksepsjonelle fotballtalenter som ble oppdaget av både det italienske fotballforbundet og storklubber på slutten av 70-tallet.
Mancini fra en arbeiderklassefamilie, Vialli fra et svært møblert hjem.
Mancini var den litt tilbaketrukne, Vialli den mer lekne.
De ble tidlig hentet til de aldersbestemte landslagene og møttes som U16-landslagsspillere på Coverciano, det italienske landslagets hovedkvarter utenfor Firenze.
– Roberto har vært min helt siden jeg var 14 år, erkjente Vialli i TV-showet Che Tempo Che Fa på RAI.
– Vi må ha kjent hverandre i over 40 år. Han var alltid involvert i mine mål, og jeg var alltid involvert i hans mål.
Nummer 9 og 10
Fra 1984 til 1992 spilte de sammen i Sampdoria.
De var begge angrepsspillere, Mancini nummer 10 – Vialli nummer 9.
De debuterte omtrent samtidig på Italias landslag.
Mancini og Vialli ble italiensk fotballs Lennon og McCartney på slutten av 80-tallet.
Duoen var så gode at de ledet den kameratbaserte Serie A-klubben Sampdoria til å bli en maktfaktor i europeisk fotball. Mancini og Vialli fikk kallenavnet «Da Gemeli del Gol», måltvillingene. Romkameratene var uadskillelige både på og utenfor banen.
Det går en historie om klubbeier og farsfigur Paolo Matovani. At han var glad i kjæledyr, men at han en dag bestemte seg for å kjøpe to hunder – ikke bare én. Han kalte dem «Roby» og «Luca» etter Roberto og Gianluca.
Mancini og Vialli var spissmakkere for Italia, men klarte aldri å få ut hele sitt potensial der. I 1988 ble de slått ut av Sovjetunionen i semifinalen.
I VM på hjemmebane fikk ikke Mancini ett eneste spilleminutt, mens Vialli ble skadet.
Sammen tok kameratene første fly til Mauritius. De ville bearbeide skuffelsen sammen.
Gråt da kompisen ble solgt
Hjemme i Genova ble Vialli kalt inn på klubbeier Paolo Matovanis kontor. Han hadde fått et bud fra langt større Juventus, et bud han ikke kunne si nei til. Det handlet om mye penger.
– Ikke selg meg, jeg vil ikke bort, skrek Vialli.
Han dro ut på treningsfeltet og hentet Mancini. Sammen bønnfalt de klubbeieren om at de måtte få spille sammen ett år til.
De lovet å vinne klubbens første Scudetto. Året etter vant Sampdoria seriegull. Året etter det igjen spilte de seg helt til Champions League-finalen, som de tapte mot Barcelona.
Men klubben slet økonomisk. Klubbeier Matovani bestemte seg for å selge Vialli til Juventus, og spissen gikk med på det.
Vialli fortalte selv om overgangen til spillergruppen i garderoben. Én mann tok det tyngre enn alle andre: Roberto Mancini. Han begynte å gråte.
– Da Luca fortalte det ble jeg ikke lei meg fordi laget mistet en spiss. Jeg ble lei meg fordi det var min ungdom som tok slutt der og da, sa Mancini.
Overvant kreftsykdommen
Vialli vant blant annet Champions League med Juventus, Mancini dro senere til Lazio – der han også ble seriemester.
Kameratene holdt hele tiden kontakten og bevarte vennskapet. Men tiden strakk ikke til. De fikk barn og familie, de var innom forskjellige jobber innen mediebransjen og treneryrket.
I 2018 fikk Vialli diagnosen kreft i bukspyttkjertelen. Det er en sykdom med svært dårlige prognoser, noe Vialli var ubehagelig klar over.
Han aksepterte ikke dommen, han snakket kun med sine nærmeste om det. Det var hans kamp, ingen andres.
Men én dag bestemte Vialli seg for å ringe Mancini. Ikke fordi han trengte trøst. Han trengte en god latter, som i de bekymringsløse årene de hadde sammen i Sampdoria.
Vialli vant over kreften, men fikk tilbakeslag.
Han var fortsatt til behandling da Italias fotballforbund tok kontakt høsten 2019. Vialli ble spurt om han kunne være en slag teamsjef for Italias EM-lag.
Vialli visste fortsatt ikke om han kom til å overleve, men takket likevel ja. Han valgte fotballen. Han valgte livet.
I fjor sommer fikk Vialli beskjed om at han var frisk. Den gamle storscoreren vet at det ikke finnes noen garanti for at det ikke skal komme flere tilbakeslag. Men det vil han ikke tenke på.
– Livet er 10 prosent av det som skjer med oss. De resterende 90 prosentene handler om hvordan vi håndterer livet.
Nå er Mancini og Vialli tilbake på Wembley som sjefer for Italia-laget som møter Spania i EM-semifinalen.
Uansett hvordan det går på Wembley, vet de én ting.
Vennskapet og livets gave trumfer seire og nederlag på fotballbanen.
Kilder: RAI, Gazzetta dello Sport, The Athletic, Aftonbladet, Wikipedia