Norges medaljekandidater i dobbeltsculler brukte ord som sjokkerende og surrealistisk. I løpet av 13 år i samme båt har Strandli (32) og makker Kristoffer Brun (33) aldri opplevd at farkosten har kantret. Det skjedde da det gjaldt som mest, i en semifinale i OL. Omtrent 250 meter fra mål.
Strandlis åre kom feil ned i vannet. Han mistet den. Det var sidevind og bølger, men de hadde taklet det så langt i løpet.
Plutselig lå begge i vannet. Båten kantret, men først hadde den stoppet. Det skjedde da årene kom på tvers. Båten vippet rundt.
De lå sånn lenge i det varme vannet før Strandli ble hentet opp i en gummibåt det sto Rescue på.
Partneren kom seg opp i robåten igjen og fullførte alene mot mål.
– Det var sjokkerende, sa trener Johan Flodin, som fulgte løpet i en følgebil langs land. Han trodde ikke sine egne øyne.
Ord som «hemsk» gikk igjen. Svensken forklarte at det er lett å bli trøtt i underarmen på slutten av et slikt løp over 2000 meter, men igjen: Dette hadde han aldri opplevd før.
– Det finnes ingen ord
Så sto de der etterpå, de to roerne som hadde samlet seg og tørket opp. Hva skjedde? De prøvde å forklare.
Kristoffer Brun måtte bruke to fingre for å stoppe tårene. De presset på i øyekroken. Rett ved siden av var det et nederlandsk kvinnelag som strålende la ut om et medaljeløp. Kontrasten var stor.
Are Strandli, han som uansett hadde tenkt å gi seg, prøvde å få frem stemmen. Halsen var grøtete. Han var preget.
– Det finnes ingen ord.
Han var så lei seg. Duoen som tok bronse i forrige OL, skulle toppe det i Tokyo. Alt hadde vært på stell i løpet av sesongen. Triumfene og gull i VM 2013 og EM 2018 skulle også bli til gull i De olympiske leker.
Are Strandli er lei seg fordi det var han som mistet åren. Han føler skam og skyld.
– Det var urealistisk i et OL, uvirkelig. Jeg følte at vi hadde gjort alt rett. Det er som et mareritt.
Veteranen tar en pause, tenker litt, ser på alle mobilene som ligger på et bord foran ham, og som registrerer lyden fra de to.
– Det svartnet, fortsetter Strandli når han blir bedt om å forklare hva han tenkte da han skjønte utgangen av at åren sviktet ham. Bølgene, vinden, det er mye å skylde på. Han gjorde det ikke.
Øyeblikket de ikke så for seg
Brun er kommet nok til hektene for å melde hvordan han opplevde situasjonen.
– Det var et mareritt. Det var det mest absurde øyeblikket i et liv. Og så skjer det i en OL-semifinale. Vi skulle jo til den finalen. Det var ingen tvil om det.
For Are Strandli er det spesielt. Han skal gi seg som aktiv. Selv det siste året på overtid har bare vært et kapittel han ville bli ferdig med. Men det skulle ikke ende sånn.
Det som har drevet ham og makkeren de siste årene sammen, har nettopp vært gulldrømmen. Den var realistisk.
– Jeg skal ikke ro én meter etter dette, sier Strandli bestemt.
Og legger til:
– Jeg føler at vi hadde fortjent bedre. Men det er dessverre slik toppidretten er.
Strandli er så lei seg at han knapt vet om de orker å ro B-finalen. Siden Brun rodde videre og kom i mål, har de mulighet for det. Men er det noen vits?
– Det må jeg tenke på, sier stavangermannen, før pressesjefen Halvor Lea sier:
– Nå er det nok.
De tre forsvinner ut av sonen der journalistene kan stå. I det de går forbi et par av teltene, legger Lea armene om skuldrene til det to.
En sorti ingen hadde sett for seg.
NB Torsdag går B-finalen. Norge kom inn på sisteplass, seks minutter etter vinner Tyskland.