OL-konkurransen nærmet seg. Det hastet å behandle saken.
Skulle Krystsina Tsimanouskaja få lov til å løpe forsøket på 200 meter mandag formiddag? En halvtime før startskuddet gikk, kom beslutningen.
Hviterusseren ble nektet å stille.
Onsdag satte hun seg på flyet fra Tokyo. Men hun skulle ikke hjem til Hviterussland. Trolig kan hun ikke lenger kalle det for sitt hjemland. Polen har tilbudt henne politisk asyl. Der landet hun på kvelden.
Tsimanouskaja ville bare løpe. Så ble hele livet hennes snudd på hodet.
Nå er hun blitt det siste eksempelet på hvordan sport og politikk er viklet sammen.
Behandlingen av henne kan bli stående igjen som et skammens kapittel i OL-historien.
Kritisk på Instagram
Historien startet med en Instagram-video.
Tsimanouskaja er sprinter. Det store OL-målet var 200 meter. Da hun kom til Tokyo, oppdaget hun noe som opprørte henne.
To andre hviterussere var blitt nektet deltagelse fordi de hadde vært gjennom for få dopingtester. Derfor ble hun plukket til stafetten på 400 meter, en distanse hun aldri har løpt før.
Da la hun ut en kritisk video i sosiale medier. Den fikk stor oppmerksomhet hjemme i Hviterussland.
Søndag banket to lagledere på døren til Tsimanouskaja. De fortalte at hun var blitt beordret hjem til Hviterussland. Ordren skal ha kommet fra høyere opp i systemet.
Tsimanouskaja har fortalt at hun følte seg truet. Hun fryktet straff i hjemlandet. På flyplassen ba hun om beskyttelse av japansk politi.
I en vurdering fra Idrettens voldgiftsrett (CAS), en slags høyesterett i idrettsverdenen, gjengis utdrag fra rapporteringen til den statsstyrte TV-kanalen:
– Den skandaløse løperen viste at seier, lagets suksess og supporterne ikke betyr noe for henne, ble det sagt.
Utdraget gjør det vanskeligere å tro på hviterussernes offisielle forklaring. Den var at en lege vurderte Tsimanouskajas «mentale og emosjonelle tilstand» for å være uforenlig med deltagelse.
Den internasjonale olympiske komité (IOC) undersøker nå hvilken rolle Hviterusslands olympiske komité har spilt i saken.
De må naturligvis finne ut av de faktiske forhold. Men det er avgjørende at det ikke blir gitt inntrykk av at land kan slippe unna med slikt.
Hemmelig adresse
Tsimanouskaja ble fjernet fra startlisten av sitt eget forbund. Hun klaget avgjørelsen inn til CAS, men fikk ikke medhold.
Rettere sagt var det sjefen for det midlertidige CAS-kontoret i Tokyo hun ikke fikk medhold av. Det var ikke tid til å sette ned et panel.
Det er verdt å stoppe opp ved begrunnelsen for avgjørelsen.
CAS-sjefen viste til at han ikke hadde nok informasjon og beviser. Han vektla at han ikke hadde hatt anledning til å stille spørsmål til Tsimanouskaja. Som han selv påpekte, hadde det en naturlig forklaring:
Hun var utenfor rekkevidde på en hemmelig adresse.
Der skjulte hun seg for hviterussiske representanter. At det skulle bidra til å knuse OL-drømmen hennes, er spesielt.
Det er en fallitterklæring om IOC ikke evner å beskytte utøverne under sitt eget OL.
Viste ingen nåde
Det har skjedd før at utøvere fra autoritære regimer bruker internasjonale idrettskonkurranser til å søke asyl.
Det er ingen holdepunkter for å hevde at det er tilfelle her.
Det som imidlertid er sikkert, er at Hviterussland er gått i en trist retning. Idretten er blitt en del av det.
Over 100 idrettsutøvere skrev under på et brev der de ba om at fjorårets presidentvalg ble kjent ugyldig.
Aleksandr Lukasjenko, «Europas siste diktator», viste ingen nåde.
Over 70 personer tilknyttet hviterussisk idrett ble i løpet av fem måneder enten arrestert, utsatt for fysisk vold eller presset ut av sine posisjoner, ifølge Belarusian Sports Solidarity Foundation.
Det er bakgrunnen for at IOC har utestengt Lukasjenko fra OL. Også sønnen Viktor Lukasjenko er utestengt. Han tok over som leder av landets olympiske komité da faren måtte trekke seg.
Dette er altså den samme organisasjonen som fikk medhold av CAS. Som så ofte ellers i internasjonal idrett sitter utøveren igjen med svarteper.