– Det er en kjærlighetshistorie. Det var veldig rørende, forteller deres 25 år gamle barnebarn Jarl Magnus Riiber til VG.
Et av Norges største gullhåp deler historien på vei til Slovenia og ski-VM.
Med en passende stillhet rundt seg, forteller kombinertstjernen om hvordan han i oppveksten alltid gikk rett til bestefaren og bestemoren etter skolen. Der fikk han mat og hjelp til lekser. Etterpå dro unggutten ofte ut på ski med bestefaren. Noen ganger spilte de golf sammen. Andre dager gikk duoen og bare «surret rundt».
– De har vært en del av hverdagen min helt siden jeg var liten. Jeg har sett dem hver dag i ulike settinger. Vi holdt alltid på med noe. Bestefar var med meg overalt, sier Riiber, mens stemmen brister litt.
Suzanne May og Harald var foreldre og besteforeldre til tre norske topputøvere: I tillegg til at barnebarna Jarl Magnus og Harald begge er og har vært landslagsutøvere, kjempet også faren deres John helt i toppen i kombinert i sin tid.
Bestefaren Harald var sparringspartner for dem alle.
– Vi visste lenge at bestemor skulle gå. At bestefar skulle forsvinne samme dag, så fort, det var vel ingen av oss forberedt på. Da det først skjedde, var det på en veldig fin måte. Det var veldig godt å få si ordentlig ha det en siste gang og å være i begravelsen.
Ikledd hvite sneakers, lys jeans og en blå T-skjorte fremstår 25-åringen som en atlet. De siste fire årene har småbarnsfaren fra Oslo gjort rent bord i verdenscupen med fire sammenlagtseirer. I 2019 og 2021 ble Riiber også VM-konge med totalt fire gull. Han beskrives for lengst som tidenes beste kombinertløper.
25-åringen var tilfeldigvis akkurat ankommet Norge da han fikk beskjeden om at begge besteforeldrene var dårlige for to uker siden. Egentlig skulle kombinertstjernen vært i Østerrike og konkurrert, men en luftveisinfeksjon gjorde at han hadde dratt tidligere hjem enn planlagt.
Sykdommen kunne kostet ham VM i Planica. I stedet førte den til en uvurderlig mulighet til å ta farvel med besteforeldrene.
– Jeg er veldig takknemlig for at jeg hadde kommet meg hjem. Det ble en veldig fin seanse. Jeg fikk sagt ha det til både bestemor og bestefar. Det var veldig sterkt. Bestefar var fryktelig dårlig. Det var bestemor også.
– Kan jeg spørre hva du sa til dem?
– Først mimret vi litt over hva vi har gjort sammen, hvor vi har vært. Til slutt takket jeg for det vi hadde hatt sammen. Så fikk jeg sagt at jeg var glad i dem.
Foran fjorårets OL i Beijing var Riiber en av mesterskapets desidert største gullkandidater. Da endte turen med positiv coronaprøve, isolasjon på et trangt rom blant fjellene utenfor Kinas hovedstad og tidlig returbillett. Til tross for besteforeldrenes bortgang, håper Riiber å kunne få ut potensialet i Slovenia den neste halvannen uken.
– Jeg føler vi fikk en veldig fin seremoni. Det var godt å være der med familie og venner. Det gjør at jeg nå vil fokusere på det jeg må gjøre i VM, forteller Riiber.
Han startet sesongen nærmest perfekt og ledet verdenscupen sammenlagt da en parasitt infiserte kroppen hans den 7. desember. Siden den gang har et av Norges i utgangspunktet største gullhåp kjempet for å rekke VM.
– Etter parasitten har jeg aldri kommet meg 100 prosent til hektene. Jeg hadde tre renn etter nyttår. «That’s it.» Jeg har ikke konkurrert siden. Det har vært den tyngste sesongen jeg har hatt på fem-seks år.
Etter fire uker med parasitt-trøbbel, måtte han begynne «på scratch» igjen den andre uken i januar.
Etter bare 10 dager med trening, stilte han til start i Klingental. Som leder av verdenscupen sammenlagt, følte Riiber at han måtte ta risiko. Men i Klingental pådro kombinertprofilen seg en luftveisinfeksjon. Han gikk inn til en 2. og 3. plass selv om han følte seg veldig dårlig. Den nye sykdommen nektet å slippe taket i kroppen.
– Jeg har vært nødt til å ta risiko for å komme i form. Jeg har måttet skynde meg litt. Jeg fightet for å vinne verdenscupen sammenlagt, og ledet helt til jeg måtte kaste inn håndkleet. Det er selvfølgelig kjipt, men VM kunne også ha vært i fare, forklarer Riiber.
Til slutt måtte han begynne på en antibiotikakur som varte fra 28. januar til 7. februar.
– Da måtte jeg endre tankesettet igjen. Jeg måtte rett og slett ta ferie. Jeg forsøkte å bruke tid med familie. Så begynte jeg gradvis å trappe opp treningen. Nå har jeg fått 2,5 uker med bra kvalitet.
– Hvordan er formen treningsmessig nå i forhold til maksnivået ditt?
– Mølletestene på Olympiatoppen ser bra ut. Det er opp mot slik høsten min så ut. Samtidig har jeg ikke de to ukene på å sveive kroppen i gang igjen. Vanligvis ville jeg sagt at jeg trenger fire-fem uker etter en antibiotikakur på å kunne være i mitt livs form, sier Riiber og forklarer videre hvordan han satser for å kunne lykkes i Planica.
– Nå må jeg ta snarveier for å komme meg dit. Jeg må banke på med mer trening enn jeg er komfortabel med. Så må jeg gjøre et tydelig slipp for å lure frem litt form.
– Tar du en risiko igjen?
– Jeg må jo det. Igjen!
Riiber klarer å smile av den smått tragikomiske situasjonen.
– Risikoen går ut på at jeg prøver å kjøre kroppen litt i senk og tørre å slippe opp i tide til at jeg ikke er sliten i mesterskapet, men kan dra med litt overskudd. Jeg begynte gradvis å slippe opp sist uke. Så har jeg begynt å legge på igjen litt nå. Jeg håper å kunne gjøre noe godt ut av sesongen i VM nå.
Første konkurranse er hopprennet i normalbakken lørdag klokken 10.00 etterfulgt av 10-kilometeren i langrennsløypen i Planica på kvelden. Øvelsene vises på NRK og Viaplay.