Alle mesterskap gir oss impulser. Har årets EM vist oss noe helt nytt? Nei. Men det har forsterket problemet nesten alle lag som vil score står overfor: Hvordan bryte ned en massiv midtblokk, en tett flokk med forsvarsspillere sentralt i banen rundt egen 16-meter?
Der spillet utvikles er fotballens ytre betingelser like. 22 spillere skal opptre på en gressplen som er drøyt 100 meter lang og 60 meter bred. Det betyr – heldigvis – at ikke alle områder kan dekkes av laget som forsvarer seg. Noen rom må gis bort for å ha kontroll på andre.
Felles for stort sett alle lag er at de ender dypt i banen med veldig mange spillere sentralt, og dermed en midtblokk ofte bestående av tre stoppere og to dype midtbanespillere. Der er det trangt. Der er det fysisk tøft å trenge gjennom. Summen av det er at det stiller særegne krav hvis en skal bryte det ned. Vi har sett flere og bedre løsninger på det i noen andre mesterskap. Her er noen av dem.
Overbefolke en side, så vending
Mange lag har spilt bevisst skjevt i den offensive delen av spillet. Hensikten er like intrikat som åpenbar. De vil lokke motstanderne over rundt ball i håp om at de skal blottlegge seg på motsatt side.
Men: Der en ofte har sett tidlige crosspasninger, ser en nå mer og mer «håndballopprullinger», der ballen gjerne er innom én eller to medspillere på veien motsatt for ytterligere å åpne motsatt side for en av to spillertyper, dribleren eller avslutteren.
Dribleren skal passere én-mot-én hvis det kreves, avslutteren skal skyte på én eller to berøringer.
EM-semifinalene
Utnytte bredde
Det er ikke vanskelig å skape bredde. Men det er vanskelig å utnytte den.
Utnytte bredde vil si at en enten kommer til innlegg fra gode posisjoner, eller klarer å skaffe seg gode posisjoner høyt i banen for å kombinere seg gjennom. De gangene en er bredt i banen mot minst like mange motstandere og IKKE tenker vending av spill, ser vi flere løsninger.
Der backene før nesten alltid overlappet ving med ball, det vil si tok løp utvendig, veksler de nå mye mer med at vingen forblir bredt mens backen heller tar løpene smalt i banen.
Et annet alternativ er å true med det som på fint heter «tredjemannsløp», der to kombinerer og den tredje relativt ubemerket kan starte uten ball gjennom på samme side.
Motsatte bevegelser rundt spiss
Selv de beste midtblokkspillere kan lokkes ut av posisjon hvis bevegelsene er smarte nok. Ofte er spissen et lokkemiddel. Englands Harry Kane er det beste eksempelet.
Tyskland spilte uten en ren spiss. Hensikten var den samme. Stoppere skal lokkes ut av stopperposisjon slik at andre spillere kan utnytte rommene som er forlatt. Englands største våpen har vært bevegelsene til Raheem Sterling inn i nettopp de rommene.
Italia har enorm bevegelse rundt spissen sin etter at de har spilt opp på ham.
Driblere
Den enkleste teorien, men akk så vanskelig i praksis, for å bryte ned en midtblokk, er å ha mange nok driblere i laget.
Problemet er bare at der det ofte tidligere holdt å vinne én-mot-én, er rommene vi snakker om nå ofte så tette og trange at de gode driblerne ikke må beseire én, men flere forsvarere.
Noen klarer det. Og det vil garantert være et tema i stort sett samtlige land og klubber i verden hvordan en skal utvikle disse spillertypene ytterligere i årene fremover.
Midtblokk er effektivt.
Hvor effektivt det er, var kanskje Italia- Belgia, mesterskapets beste kamp, et godt eksempel på. Jeg kommer aldri til å forstå Roberto Martínez’ strategi med å presse med noen spillere og ha lang avstand til resten. Jeg tror fortsatt Belgia hadde avansert med i stedet å oftere etablere en midtblokk.
Andre trender
- Gjenvinning
De beste spanske årgangene vant EM og VM ved å være bedre enn alle andre i gjenvinningsspillet. I dette EM har på mange måter Italia tatt det et steg videre. Det italienerne har gjort de første tre-fire sekunder etter balltap, har vært formidabel idrett. Nøkkelen for å få den delen til å fungere er at flest mulig oppfatter en situasjon likt så raskt som mulig. Det har Italia klart.
- Posisjonsbytter
De bakre spillerne har sine roller og posisjoner. Fremover på banen har ganske mange lag gitt sine offensive spillere veldig stor fleksibilitet og frihet. Særlig gjelder det de offensive midtbanespillerne. De veksler side, bytter på å hente ball lavt, true rom bredt eller stikke inn foran sin egen spiss når han møter. Det har gjort at mange lag som baserer seg på å markere motstandere i sone i sitt midtbaneledd, har fått store problemer med å fange opp smarte bevegelser.
- Ingen fasit
Kanskje det mest gledelige. Det er fortsatt veldig mange ulike måter å vinne fotballkamper på. Sverige og Spania avanserte begge fra gruppespill med høyest og lavest ballbesittelse i mesterskapet. Semifinalistene har spilt både med to og tre stoppere, med høyt eller lavt press, med ulik vilje til å ta kontringer med motstander i ubalanse og varierende grad av risiko.
De fleste av oss er glade for at det er sånn. Hvis fotball blir et spill der alle tenker likt, vil det over tid redusere underholdningsverdien av sporten vi elsker.
Til slutt: Alle fire semifinalistene hadde fordelen av å spille gruppespillet på hjemmebane. Etter en sesong som har vært ekstremt energitappende for spillerne har det trolig vært en avgjørende fordel – og forskjell.