- Kom ikke med bærekraft og tapt tid med familien som begrunnelse. Det holder ikke! Sa en svært engasjert Ståle Vaag foran en plakat av Nils Arne Eggen.
Vaag er leder i Trøndelag idrettskrets og oppholdt seg i Eggen-losjen på Lerkendal under det digitale idrettstinget lørdag. Han gikk hardt ut mot opphevelse av høydehusforbudet og sa det var en befrielse for norsk idrett da det ble innført i 2003.
Idrettstinget: – Ja til høydehus, men ikke nå
Kretslederen som representerer Kyrksæterøra Idrettslag ble ikke lyttet til.
Flertallet gikk inn for opphevelse av det særnorske forbudet.
Vi vet foreløpig ikke hvordan norsk idrett blir den dagen koronakrisen er over.
Hvem er fortsatt med? Hvem har funnet alternative fritidsaktiviteter i løpet av det siste året?
Hvem kommer tilbake til fotballlaget, håndballklubben eller ishockeylaget?
Kommer noen nye til?
«Velger du å slåss for høydehus, da leter du etter snarveier»
I januar i år meldte idrettsforbundet at Norge var blitt kåret til verdens beste idrettsnasjon målt etter innbyggertall. Det skjedde for fjerde år på rad.
- Dette er også en bekreftelse på at den norske idrettsmodellen fungerer meget bra gjennom at vi sikrer bred rekruttering blant barn og unge hvor frivilligheten spiller en uvurderlig rolle, samt sikrer best mulig prestasjonsutvikling for de som vil bli best, kommenterte idrettspresident Berit Kjøll.
Norge er faktisk så gode at dominansen er blitt et problem i enkelte idretter.
Nå har de norske idrettslederne vedtatt oppheving av forbudet mot simulert høyde, for at de aller beste skal få mulighet til å bli enda bedre.
Uten at det snakkes så mye om hvordan det vil påvirke bredden.
I lys av både kåringen og Kjølls kommentar er det betimelig å stille spørsmålet: Hvorfor har vi så bred rekruttering?
Slår knallhardt tilbake: Gjert Ingebrigtsen mener Vebjørn Rodal er bitter
Det tette forholdet mellom barna, breddeidrettsutøvere og de norske verdensstjernene, er én faktor. Når Johannes Høsflot Klæbo går rundt i Granåsen på akkurat samme vis som sjuåringen, er det lett å identifisere seg med ham. Klæbo inspirerer, og han viser at det er mulig å bli verdensmester ved å trene godt og hardt i et anlegg alle har tilgang til.
Det samme gjelder når RBK-kaptein Markus Henriksen leker seg med ballen på Rosenborgbanen.
Avstanden blir kort fra barn og unge til de største stjernene, de fremste forbildene.
Hvis vi derimot vet at Klæbo etter skituren skal gå rett inn i et spesialbygd høyderom i boligen på Byåsen, forsvinner noe av denne faktoren. Enda mer synlig blir det om Klæbo, iført gassmaske, roper «løype!» til turgåerne på vei mellom Rønningen og Grønlia før han forsvinner i sin egen høydehybel.
De økte kostnadene i enkelte idretter har skapt et klasseskille. Kravet til både utstyr og spesialkunnskap er argumenter foreldre kan bruke for ikke å introdusere for eksempel skiidrettene til sine barn.
Ser vi stjerner som gjør seg avhengig av simulert høyde, uansett hvilken form det skjer i, får skeptiske foreldre enda et argument. Aktiviteten som en gang virket kjernesunn, kan lett oppfattes som det motsatte.
OL-mesterens innestemme veier tyngre enn Gjerts rop
Sør-Trøndelag idrettskrets sørget for at forbudet ble innført under idrettstinget i 2003. Under det digitale tinget lørdag formiddag forsøkte Trøndelag igjen å ta kommandoen. Ståle Vaags forslag om å utsette saken frem til det ekstraordinære tinget i oktober falt.
Dermed var også slaget om å opprettholde forbudet mot simulert høyde egentlig tapt.
De fornuftige argumentene, som han la frem et par timer senere om fortsatt forbud, nådde ikke frem.
Etter å ha hørt de mange debattinnleggene klarer jeg fortsatt ikke å la meg overbevise av forkjemperne for simulert høyde. Ett argument som brukes er at Norge er blitt stående alene, at resten av verden ikke har fulgt etter.
Derfor ble høydehus 27 år med trøbbel
Men hva gjør egentlig det? Hvorfor skal Norge gi opp, ikke lenger stå for det vi mener er riktig, selv om resten av verden har en annen holdning?
Pandemien var påskuddet for å ta saken opp igjen. Når norsk idrett har snudd til ja, skjer det uten at vi vet hvilke retningslinjer som gjelder. Nettopp denne usikkerheten er en årsak til at Trøndelags forslag om utsettelse var fornuftig.
På kort sikt kan det være at enkelte av topputøverne får hjelp av muligheten vedtaket gir. Hvilke konsekvenser dette for får norsk idrett på lengre sikt er usikkert.
Vedtaket bidrar til å øke avstanden mellom topp og bredde, å fjerne stjernene fra dem som ser opp til dem.