Perfekt!

Hvor mange ganger har du sett, hørt eller tenkt ordet det siste døgnet?

For det var det vi alle sa da Karsten Warholm brøt lydmuren på den folketomme OL-stadion i Tokyo og med et mildt sagt sjokkert ansiktsuttrykk så på resultattavlen:

45,94! Førtifemnittifire!

Ny verdensrekord med 76 hundredeler. Et suverent olympisk gull på 400 meter hekk. En natt for historiebøkene. Et rekordløp vi kommer til å snakke om de neste tiårene.

Ja, det var perfekt på alle mulige måter, men hva betyr perfekt?

Fullkomment. Fullendt. Utlært.

Det er altså ikke mer å hente. Og da bli det store spørsmålet:

Hva skal Karsten Warholm strekke seg etter nå?

Karsten Warholm slet med å skjønne hvor fort han hadde løpt i OL-finalen. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Samme drøm i 1812 netter

Det kommer alltid en morgendag, også for toppidrettsutøvere.

Nå er hverken Warholm eller trener Leif Olav Alnes utpregede begersvingere. Og med et koronanedstengt Tokyo er det ingen umiddelbar fare for bakrus.

Etter det sensasjonelle VM-gullet i London satt duoen på rom 809 ved Grange Tower Hotell, delte et par liter cola, så gulløpet i reprise og hørte London-regnet sildre utenfor.

Hele tiden med Tokyo-OL i bakhodet. De tenkte på morgendagen.

Da Warholm løp inn til verdensrekord på Bislett for en måned siden, dro duoen rett hjem til Warholms leilighet i Badebakken ved Nydalen og delte to isbokser.

Hele tiden med Tokyo-OL i bakhodet. De tenkte på morgendagen.

Slik Warholm har gjort hver eneste dag etter at han ble slått ut av OL-semifinalen i Rio i 2016:

«Hva skal til for at jeg blir den beste versjonen av meg selv i neste OL?».

I 1812 døgn har han lagt seg, sovet, drømt, stått opp, spist, trent og restituert med ett eneste stort mål: OL-finalen i Tokyo.

Absolutt alt har handlet om det. Han har lagt det øvrige livet på vent for å vinne dette OL-gullet.

Karsten Warholm så rett opp på resultattavlen etter målgang. Der så han den suverene verdensrekordtiden 45,94. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Been there, done that

Nå er Warholm i mål, gullmedaljen er rundt halsen, det skal nytes, inntrykk skal bearbeides – og så er det rett over på neste øvelse:

Gjenskape.

Det er idrettsutøvernes verste øvelse: å toppe noe som er bortimot umulig å toppe.

Det er lettere når du hele tiden har et mål å strekke deg etter. Men Karsten Warholm har nådd det målet nå, og han må finne nye drømmer.

Been there, done that.

For drøyt 10 år siden snakket vi med en annen idrettsutøver som hadde opplevd noe av det samme. Lagt livet på vent i fem år, levd som en asket og klistret bilder av konkurrentene på baderomsspeilet.

Petter Northug hadde ett stort mål: vinne VM-gull i Oslo 2011. Han vant tre. Etter å ha blitt kronet som femmilskonge med over 100.000 heiende nordmenn i løypen, gikk luften helt ut av trønderen.

I en tunnel på vei fra skistadion til den internasjonale pressekonferansen, spurte vi:

– Hva skal du strekke deg etter nå?

– Det går ikke an å strekke seg etter noe mer, svarte Northug.

Skikongen vant flere gull etter det, ene og alene på grunn av på sitt store talent. Men mye av motivasjonen mistet han etter å ha prestert det ultimate den solskinnssøndagen i mars 2011.

Det kan være at Warholm følte litt av det samme på OL-stadion i Tokyo.

– Det perfekte løpet, antydet han i det første intervjuet.

Så fulgte en kort pause mellom tårene som presset på.

– Hvis jeg klarer å kopiere dette i nærmeste fremtid, er det helt sykt.

Tommel opp fra Karsten Warholm etter gulløpet. Foto: Jon Olav Nesvold, Bildbyrån / NTB

Som Beamon, Johnson og Bolt

Finaleløpet i OL var så godt at det er langt fra sikkert at han klarer å kopiere det noen gang.

For det var virkelig ett av de store øyeblikkene i friidrettshistorien målt ut fra viktighet, prestasjon, rekordforbedring og grenseflytting.

Litt som Bob Beamons udødelige lengdehopp i Mexico-OL i 1968, Michaels Johnsons fantastiske 200-meter i 1996-OL og Usain Bolts uslåelige 100-meter i Berlin-VM i 2009.

Det kan høres svulstig og sjåvinistisk ut, men en rekordforbedring på 76 hundredeler i en OL-finale i en sprintøvelse tilhører faktisk den ligaen – selv om det i Tokyo snakkes om at banen er historisk rask.

Tiden ville holdt til å slå 18 av de 45 løperne som fullførte OL-forsøket på 400 meter uten hekker.

Og det bringer oss rett over på det store 48.000-kronersspørsmålet: Hva nå?

Trener Leif Olav Alnes var raskt nede ved banen for å gratulere eleven Karsten Warholm med OL-gullet. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Har to OL foran seg

Normalt peaker toppidrettsutøvere i alderen 26–29 år.

Warholm bør, så sant han unngår skader, ha mange gode år foran seg.

Det kommer flere VM og EM. OL i 2024 og 2028 bør være innen rekkevidde. Men han må sette seg nye mål.

Han har vunnet VM to ganger, EM én gang, OL-gull og satt verdensrekord to ganger på 400 meter hekk.

Det kommer neppe store endringer i år, men Warholm vil forsøke seg på 400 meter flatt i Diamond League senere senere i august. Etter sesongen vil trolig han og trener Alnes gå mange runder om fremtid og eventuelle nye distanser.

Kanskje 400 meter uten hindringer i veien blir det neste også i mesterskap? Eller kan Warholm være så dristig at han forsøker seg på 800 en gang i fremtiden?

Det vet vi ikke nå. Det vi vet, er at Warholm fortsatt ønsker å vinne.

Og helt til slutt: I starten av friidrettsøvelsene i OL skrev vi at det er umulig å løpe på null.

Men når det gjelder Warholm er vi faktisk litt usikre.

PS. Tirsdag kveld bekreftet Warholm overfor TV 2 at han løper 400 meter flatt under neste Diamond League-stevne. Det er i Lausanne allerede 26. august.