– Et så uforutsigbart og tøft år ... Jeg er dritfornøyd, sier Borch og setter opp et sølvglis.
Kontrasten til tankene som raste gjennom Borchs hode på stranden i Rio de Janeiro for fem år siden, kunne knapt vært større.
Hvordan kan to OL-medaljer føles så forskjellig? Svaret forteller mye om toppidrettens natur.
«Tøffe menn gråter»
I 2016 satt Borch i båt med Olaf Tufte.
Om kvelden etter finalen gikk de ut i Rio. Det skulle være en feiring av bronsemedaljen. Men Borch greide ikke å riste vekk tankene om gullet som glapp.
Etter mange timer endte han opp på en bryggekant. Det var tidlig om morgenen, rundt ett døgn etter OL-finalen. Han så solen gni søvnen ut av øynene og strekke seg mot himmelen. Han husker hvor flatt vannet var.
Tankene gikk til begravelsen til Alexander Dale Oen i 2012. Der hadde Borch og Tufte lovet hverandre at de skulle ta gullet med hjem.
Borch felte et par tårer. Så gikk han tilbake til hotellet og vekket makkeren. Han hadde noe på hjertet:
– Fy faen Olaf, vi var så jævlig nær ...
Borch husker hva Tufte svarte: «Tøffe menn gråter.»
Den store forskjellen
Den gangen satt Borch med følelsen av at de ikke hadde fått ut alt.
Her i Tokyo tenkte han ikke slik etter sølvmedaljen.
– Jeg aner ikke hva annet jeg skulle ha dratt opp av hatten. Jeg kikket ned, og der var det tomt, sier Borch.
Det var den store forskjellen.
Som han sier: Han får ikke gjort noe med de andre.
Når Borch ser tilbake på de siste fem årene, er det vanskelig å se at han kunne gjort noe mer. Det har vært fire operasjoner. To ganger flyttet han inn på Toppidrettssenteret for å komme så raskt som mulig tilbake.
Alvorlig sykdom i familien har preget ham.
Nå kan han være stolt over at alle smellene er vekslet inn i OL-sølv.
Indre konflikt
Da han kom i mål, ble han først grepet av skuffelse. Han lot neven treffe vannet. Når målet er gull, kan det umiddelbart være vanskelig å vite hva man skal føle om sølv.
Det var det han hadde gjentatt i eget hode da melkesyren ikke bare banket på, men sparket inn døren: «Gå for gull. Gå for gull.»
Men prestasjonen ble raskt satt i perspektiv.
Da det gjaldt som mest og hele eliten skulle måle krefter, var han tross alt nest best i hele verden.
En kyniker vil spørre om det virkelig er det han selv tenker. Men det virket faktisk sånn der han snakket en times tid etter løpet.
Ikke bare vinteridrett
Da vi ble sluppet av på parkeringsplassen bak rostadion tidligere om morgenen, spurte taxisjåføren hvor vi var fra.
Norge, svarte vi.
«Ah, vinter-OL!» utbrøt han.
Men norske roere er alltid å regne med i de sommerolympiske leker. Hovedkvarteret på Årungen er falleferdig. Likevel er det en gullfabrikk.
En del av forklaringen finnes i sølvvinnerens ord etter løpet. Borch liker å si «vi». Det er «vi» som sitter i båten. Han snakker om støtteapparatet. Lagkameratene. Hele miljøet.
Spesielt miljø
I slike miljøer blir kontrastene tydelige under et OL. Da Borch forberedte seg til sølvløpet, hadde to av lagkameratene opplevd sin største nedtur. Kristoffer Brun og Are Strandli gjorde en feil de aldri gjør akkurat da de ikke hadde råd til noen feil.
De kantret. Finaleplassen røk.
Roerne bor i samme leilighetskompleks. De spiser sammen. All samhandling blir balansekunst i slike situasjoner.
Men båndene er sterke. En helt spesiell kultur gjennomsyrer dette miljøet. Det understrekes av trenerens oppsummering etter sølvet.
– Vi har vunnet en medalje, men vi har også tapt en, sa Johan Flodin.
Kanskje gir sølvet den lille ekstra motivasjonen før Paris-OL om tre år. Der har Borch planer om å stille:
– Det står definitivt ikke på meg, sier han.
Da blir det nok sånn.