«Se som hun flyr». Sånt pleide folk å si om Christiane Helgestad Gjerde.

Bare 13 år gammel dukket hun opp på midten av 2000-tallet.

Bergenseren gjorde da noe få på hennes alder hadde gjort før henne: Hoppet over 12 meter i tresteg.

Resultatene hennes vakte oppsikt. Hun satte aldersrekorder og ble beskrevet som «en sjelden, uslipt diamant».

Folk begynte å prate. Så ikke dette ut som et friidrettstalent utenom det vanlige?

I lokalavisen struttet Christiane av selvtillit da hun fortalte om planen for å bli best.

Foto: Hanna Kristin Hjardar

– Jeg ble veldig ambisiøs, og var vel bare 12–13 år da jeg bestemte meg for at jeg skulle til OL, og nå toppen, forteller Christiane i dag.

Jenta med de nesten hvite korketrekkerne dominerte stort sett når hun reiste rundt for å konkurrere.

Snart yppet hun seg også internasjonalt.

I 2009, som 16-åring, gjorde hun det tredje lengste hoppet i verden for hennes aldersgruppe. Hun hevdet seg i ungdoms-VM og junior-EM.

Christiane lignet en kommende stjerne. Hun så også ut slik gode tresteghoppere gjerne gjør:

Høy, spenstig og sterk – med lange, slanke lemmer.

Brått og uventet

Hun trente hardt og målrettet for å en dag, langt der fremme, bli god nok til å delta i OL.

Det hun elsket aller mest, var følelsen av å kunne ta sats og nærmest sveve bortover tartandekket.

– Jeg savnet aldri ting som å gå på fest, og følte ikke at jeg gikk glipp av noe. Jeg syntes det var fantastisk å drive med idrett og trene 20 timer i uken.

Men så sluttet hun. Brått og uventet, bare 18 år gammel, under to år etter at hun var tredje best i verden.

Den kanskje viktigste grunnen har hun har holdt for seg selv i et tiår.

Først nå har hun bestemt seg for å fortelle hva som egentlig skjedde.

Og om alt hun vil advare mot.

Kropp og resultatjag

For i dag er det ikke bare den sterke idrettsgleden Christiane husker fra årene som ung friidrettsutøver.

Hun er blitt 28 år gammel, og har utdannet seg til lege. Til daglig forsker hun på eggstokkreft ved Haukeland universitetssykehus.

VG møter henne hjemme på Nesttun utenfor Bergen, der hun bor med mann og to små barn.

Det eneste som vitner om friidrettskarrieren nå, er et skap fullt av medaljer, pokaler og ulike startnumre.

Da Christiane for ti år siden fortalte at hun sluttet, var det også for godt.

18-åringen orket ikke én eneste dag til av livet hun levde.

Det er VGs artikler om spiseforstyrrelser i langrenn denne høsten som har fått henne på tanken om å nå fortelle alt hun opplevde.

Christiane kjenner seg igjen i historiene om hvor galt det kan gå når vekt, kropp og resultatjag får overtaket på et ungt sinn.

Men hun har savnet en historie der noen tør å fortelle at de også har opplevd vektpresset utenfra, fra andre, og ikke bare fra seg selv.

Christiane mener hennes historie handler om begge deler.

– Jeg vil gjerne få frem at dette også skjer i andre idretter enn langrenn, og at det er for lite kunnskap, blant annet om kroppen i midten av tenårene, sier hun.

Foto: Privat

Det var alltid dette fokuset på vekt. Christiane husker hun tidlig la merke til det.

– Jeg fikk det med meg fra jeg var kanskje 12–13 år. Det ble sagt at nå har den og den utøveren gått litt opp i vekt, så nå må de ned, sier Christiane.

– Det ble også fortalt historier om at de beste i verden røykte for å døyve sulten, og hvor lite de spiste. Jeg fikk ikke beskjed om å spise så lite, men selvfølgelig setter du det i sammenheng.

Christiane skjønte tidlig at vekt kunne ha en betydning for prestasjoner i tresteg, slik det kan i alle idretter hvor gravitasjon er involvert.

Alt dette hadde hun i bakhodet da hun observerte at de litt eldre friidrettsutøverne i klubben hennes Norna-Salhus noen ganger ble veid på trening. De ble veid fast under samlingene de reiste på i utlandet.

Det var ikke noe hun brydde seg særlig om, siden hun selv var så naturlig slank, utover at hun som 14–15-åring begynte å følge med på badevekten hjemme.

Men da hun var 16 år, kom det Christiane ikke var forberedt på.

– Fikk ny kropp

– Etter den gode sesongen, var det som jeg plutselig fikk en helt ny kropp. I løpet av bare åtte, ni måneder fikk jeg bredere hofter og gikk opp en del kilo, forteller hun.

Hun forsto ikke hvordan det kunne skje. Hun hadde jo alltid vært så slank?

For tenåringen med skyhøye idrettsambisjoner og minimale naturfag-kunnskaper, var dette bare krise.

– Jeg hadde hele planen for hva jeg skulle oppnå klar. Så da ble det enorm nedtur da jeg gikk opp i vekt, og ikke klarte å prestere som før. Vi måtte også kutte treningsmengden fordi kroppen ikke tålte like mange hopp mer.

Frem til da hadde hun hatt fremgang hvert år. Nå gikk det bare dårligere, og friidrett er nådeløst når dette skjer; hvert bidige hopp ble en tydelig påminnelse om hvor langt unna hun var.

I dag vet den nyutdannede legen hva som foregikk. Hun var helt enkelt i ferd med å bli kvinne.

Christiane skulle fylle 17 år, og hadde nådd pubertetens siste fase.

– Jeg la på meg det som egentlig var helt normal vekt for den alderen, men det var ikke vanskelig for meg å sette vektoppgangen i sammenheng med mine dalende resultater.

Det var nå Christiane for første gang fikk høre direkte at det kunne hjelpe å slanke seg.

– Det ble sagt at jeg ville prestere bedre hvis jeg gikk ned fem–seks kilo innen sesongen startet. Noe mer enn det var ikke realistisk, selv om jeg helst burde veie enda mindre på sikt, ble jeg fortalt.

Dette var en beskjed som skulle bli skjebnesvanger.

Christiane var en spesielt pliktoppfyllende tenåring.

Foto: Privat

– Flinke piker er flinke

Gisle Ellingsen, som den gang var treneren hennes i Norna-Salhus, sier i dag at en samtale om blant annet Christianes vekt kan ha funnet sted.

– Men ikke direkte om å gå ned, men å passe på kostholdet, det kan vi nok kanskje ha sagt. Jeg kan tenke meg at vi snakket om at det er naturlig å gå opp i vekt i midten av tenårene, og at det er lite å gjøre med, sier Ellingsen, som i dag er sportssjef i Fana IL.

Han mener han var opptatt av å fortelle utøverne at denne vektoppgangen hadde å gjøre med hormoner og puberteten.

Ikke som en slankeoppfordring, men som en forklaring når det buttet imot.

– Faren er at flinke piker er flinke også her, og det kan være utfordrende i den alderen.

– Vi hadde enormt fokus på dette. Men det er ikke til å komme unna at det er en utfordring at man på den ene siden skal produsere gode resultater, og på den andre siden ta vare på helsen til utøvere. Det kan være en motsetning i det, sier han.

Streng diett

Christiane ville gjøre hva som helst for å prestere igjen.

Hun gjøv løs på oppgaven om å gå ned i vekt, bestilte diettbøker og slankemagasiner, og leste seg opp.

– Jeg fikk tips om å prøve lavkarbo-diett, som var veldig i vinden på den tiden. Det var kanskje litt eksperimentelt for en ung idrettsutøver.

– Det satte definitivt ideer i hodet mitt, og det ble et kaninhull der jeg leste og gravde meg lenger og lenger ned, og ble mer og mer ekstrem, forteller hun.

Hun fulgte lavkarbo-dietten slavisk.

Men hun gikk ikke ned i vekt. Da var det bare å bli enda strengere, tenkte hun.

– Til slutt gikk jeg på en diett med nesten null karbohydrater. Ikke engang bær var lov, for det fikk jeg høre at kunne være for mye sukker i.

Foto: Privat

Én hendelse har festet seg hos Christiane.

Hun ble plukket ut til å delta på en samling på Olympiatoppen i Oslo. Der trente en blanding av etablerte utøvere og unge, lovende talenter sammen.

I kantinen hos Olympiatoppen serveres det året rundt mat til Norges beste toppidrettsutøvere.

Men under fellesmåltidene på samlingen fant ikke Christiane noe i kantina hun ville tillate seg å spise.

Hun skilte seg ut ved at hun bare spiste det lille, karbohydrat-frie hun hadde tatt med selv.

VG har vært i kontakt med Hanne Haugland, den tidligere høydehopperen, som ledet samlingen.

Hun sier at hun i dag ikke kan huske detaljer fra helgen. Men hun synes det er trist å høre at Christiane utviklet problemer med mat mens hun satset.

– Ikke noe kraft i steget

Christiane visste snart ikke sin arme råd.

Heller ikke den mest ekstreme lavkarbo-dietten ga resultatene hun ville ha.

Hun opplevde attpåtil at vekten hennes var blitt et tema blant andre, at noen utenfor treningsgruppen visste nøyaktig hva hun veide nå.

Hvor hadde de fått den informasjonen fra? Hun skjønte at også andre satte vektoppgangen og formen hennes i sammenheng.

Christiane bestemte seg.

Hun måtte prøve enda hardere. Nå skulle også kaloriene kuttes helt til minimum.

Sulten rev i kroppen hele dagen.

Christiane var redd det skulle gå utover skolearbeidet, at hun for eksempel ikke skulle klare å konsentrere seg nok på eksamen.

Menstruasjonen forsvant i lange perioder.

Slankingen, som hadde pågått i flere måneder, var i ferd med å bli altoppslukende.

Men selv ikke nå nådde hun vektmålet. Det var visst bare én ting å gjøre: Matinntaket måtte kuttes enda mer.

Under den årlige treningssamlingen i Spania i 2011 spiste Christiane knapt.

– Det ble kommentert fra de andre utøverne at jeg var blitt så tynn. Beltet vi hadde på under styrketrening, hang rundt livet. Likevel var jeg fem–seks kilo tyngre enn jeg skulle være.

– Jeg var ganske fornøyd med å endelig ha funnet noe som fungerte. Men på trening fikk jeg høre at det ikke var noe kraft i steget mitt. Jeg ble provosert, for jeg hadde jo fått høre at jeg burde gå ned i vekt, og så fikk jeg bare beskjed om at jeg ikke presterte.

Christiane mente at hun hadde jo bare gjort som hun fikk beskjed om.

Men hun kjente at kroppen var sliten. Slankingen hadde heller ikke tatt henne noe nærmere den gamle formen.

Hva i alle dager skulle hun gjøre?

– Et todelt budskap

Etter den siste utenlandssamlingen i 2011, husker Christiane at hun, moren og treneren satte seg ned sammen. Hun fikk beskjed om at vektfokuset var gått for langt.

– Med alt jeg vet i dag, mener jeg at jeg var på vei inn i en spiseforstyrrelse. Alt handlet om mat, kosthold, vekt og vektnedgang. Det var så ekstremt.

Men der og da var hun ikke klar for å gi slipp på rutinene hun hadde laget. Hun ble egentlig bare irritert, nå også, for var det ikke dette hun hadde fått vite måtte til?

I tiden som fulgte, prøvde Christiane å fortsette med det samme strenge regimet. Hun skiftet etter hvert treningsmiljø, men månedene gikk, og verken idrettsgleden eller resultatene kom tilbake.

Nå var Christiane blitt 18 år.

En dag hun kom hjem fra løpetur, kjente hun at noe bare slapp tak. Dette måtte ta slutt.

Hun var ferdig.

Hun ringte foreldrene og den nye treneren og sa at hun ga seg med friidrett.

– Jeg orket ikke å leve under så strenge regler mer. Hvis jeg ikke hadde hatt de strenge kostholdsreglene på toppen, hadde det kanskje ikke gått slik, og jeg kunne fortsatt hatt idrettsglede. Hva som kunne skjedd da, får jeg aldri vite, sier hun.

Hun har aldri fortalt andre enn de nærmeste hele sannheten om hvorfor hun sluttet.

Men de siste årene har hun begynt å tenke på at det er mulig å lære noe av historien hennes.

Rødt flagg

– Jeg synes det er viktig at det kommer frem at det finnes mangel på kunnskap i miljøet både på pubertet og kropp, særlig hos jenter, og på mental helse. Og at det er ikke bare et selvopplevd press fra utøvere.

– Jeg vil ikke at det etterlatte inntrykket i denne debatten skal være at vi er helt ferdig med ukulturen fra 70-tallet. Det er det jeg ønsker å få frem, sier hun.

I dag mener Christiane at ingen utøvere i barne- eller ungdomsårene skal behøve å høre verken at de kan eller bør gjøre noe med vekten.

Å få frem dette er også mye av motivasjonen hennes for å fortelle historien, sier hun.

– Jeg er klar over at folk kan tenke at jeg bare ikke taklet presset og kravene i idretten min, men da lurer jeg: Skal du virkelig takle et sånt press når du er så ung? Du skal takle det når du er en voksen toppidrettsutøver med et helt støtteapparat, men ikke når du står der helt alene og må finne ut av sånt selv.

– Jeg ble behandlet som en voksen toppidrettsutøver fra jeg var veldig ung. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at jeg var så ambisiøs og tydelig på at jeg ville nå langt. Og jeg ville vite hvordan, medgir hun.

Men hun mener at trenere bør se slike «ønsker» fra unge utøvere som et mulig rødt flagg.

– Da bør treneren kanskje heller tenke at her er en som vi må holde litt tilbake i stedet, og vri fokuset vekk fra vekt og kun fokusere på trening.

Etter årene på medisinstudiet vet hun nå godt hva som skjedde med kroppen hennes i puberteten, da hun gikk opp i vekt.

– Det skulle vært enda mer fokus på at dette er normalt, dette kan skje, og vi skal ikke forsøke å motarbeide det i denne perioden. Vi skal fokusere på å gjøre deg sterkere, sånn at når du blir voksen, så tåler du trening og vil få fremgangen du vil ha, mener hun.

– Til meg ble det sagt begge deler samtidig. Det ble sagt at vi må se langt frem, men hvis du går ned så og så mange kilo til sesongen, så vil du få ganske gode resultater nå. Jeg føler det ble overvurdert hva jeg tålte å høre som 16–17-åring.

– Selvbildet får seg en knekk

Hennes daværende trener Gisle Ellingsen sier at han er ganske enig i selve budskapet, selv om han ikke kjenner seg igjen i at han eller andre ledere i klubben Norna-Salhus hadde hovedfokuset på vekt.

– Jeg er helt enig i at man bør vente med vektfokuset. Det gjelder også på guttesiden. De aller fleste som trener og satser har greie kosthold. Å slanke tenåringer, det er ikke noe særlig lurt. Men det er ikke uvanlig for utøvere at når det går dårlig, får selvbildet seg en knekk, dessverre.

– Men de som fortsetter utover 20-årene blir gjerne veldig gode, så det har handlet mye om det, å få dem til å fortsette, sier han.

Ellingsen legger ikke skjul på at han synes dette er vanskelig.

– Det er en utfordring med unge jenter, der treneren kanskje vet hva som foregår, men det er ikke så lett for utøveren å forstå det. De er flinke og har en egen evne til å knytte resultatene opp mot selvbildet, og der begynner vi gjerne å få et problem.

– 16–18-åringer vil gjerne bli behandlet som voksne når det passer, og barn når det passer. Det er lett å overvurdere ressurssterke ungdommer, legger han til.

Han husker ikke alle detaljer fra det som skjedde for ti–femten år siden.

Men at det kan ha blitt snakket om vekt, og at det i miljøet verserte historier som at de beste røykte for å holde seg tynne, er han åpen for.

– Jeg kan ikke huske om noe sånt ble uttalt, men at det var mange av dem i verdenseliten som røykte før, det er ingen hemmelighet, sier han.

Om at de eldste tenåringene ble veid på treningssamlinger, sier han:

– Det var i varmere strøk, og det var av motsatt årsak, med tanke på væskebalansen. Det er lenge siden, men generelt veier man folk på treningsleir for å se at det ikke går for mye ned.

– Trist

Kjetil Hildeskor, generalsekretær i Friidrettsforbundet, har fått gjenfortalt Christianes historie. Han er glad hun forteller.

– Hver historie om de som sliter, syns jeg er veldig trist. Det gjør alltid inntrykk på meg når jeg hører sånt, sier han.

Han har fulgt debatten om problemene med mat og vekt i langrenn gjennom høsten, og medgir at de ser en del av det samme.

– Vi har ikke egne tall på det, men at friidrett også har hatt og har utfordringer, det vet vi, sier han.

Generalsekretæren mener ingen utøvere i tenårene skal utsettes for slankepress.

– Jeg tror det er viktig å være tålmodige og fortsette å trene og ha fokus på mestring, og så får heller trener og utøver akseptere at en kanskje stagnerer litt i en periode. Det viktigste er at flest mulig har kunnskap om at utøvere ikke skal slanke seg. Det vet vi såpass mye om nå, og at det kan bære helt galt avsted, sier Hildeskor.

Han påpeker at temaet er en del av trenerutdanningen i friidrett i dag. I tillegg har forbundet andre tiltak, som helsesertifikat og helseattester til utøverne.

De jobber også med Sunn Idrett, der friidrettforbundet var en av initiativtakerne.

Tre kuler is

Christiane brukte mange år på å bli ferdig med de strenge vanene og destruktive tankene.

– Men i dag har jeg et godt liv. Jeg fikk ingen beinskjørhet, og menstruasjonen kom tilbake da jeg sluttet. Jeg fikk to barn. Jeg holdt ikke på med dette så lenge at jeg tok varig skade av det. Heldigvis, sier hun.

Etter at hun ga beskjed om at hun sluttet den dagen for ti år siden, gikk hun rett ut av døren igjen. Hun ville gjøre noe hun ikke hadde gjort på mange, mange år.

– Jeg gikk rett og kjøpte meg en svær is. En sånn med tre kuler oppå hverandre.

Christiane smiler.

– Så spiste jeg den. Det var nydelig.