Var det en god idé å spre fotball-EM i 11 land midt i en pandemi?
Nope! Hverken med tanke på reiseavstander, klima eller smittevern.
Var det rettferdig at 11 nasjoner fikk spille flere eller alle kamper i gruppespillet mens de resterende 13 måtte fly Europa rundt?
Definitivt ikke. At de fire semifinalistene spilte alle gruppekampene hjemme, underbygger den påstanden.
Var det klokt av Uefa å nekte tyskerne å lyse opp Allianz Arena i regnbuens farger?
Nei. Det så ikke bra ut, og en kan bare undres over hvorfor de tok den beslutningen. Kanskje Uefa tenkte at de har 54 andre medlemsland, og at de ved å si ja til en markering i Tyskland også hadde måttet si ja til markeringer i for eksempel Russland, Tyrkia, Ungarn og Polen?
Uefa valgte å lukke øynene, stå i stormen og ta all den fortjente kritikken de fikk.
Drømmer og rørende historier
Men ved reisens slutt er det likevel lett å oppsummere:
Alt det vakre overskygger alt det dumme.
Kanskje vi om noen år tenker tilbake på sommeren 2021 som tiden da vi tok livene våre tilbake?
Bildene av de lidenskapelige supporterne Europa rundt som klamret seg til håp og drømmer gjorde noe med oss.
Danskene som sto opp for kameraten sin og samtidig trøstet en nasjon i sjokk, var skjellsettende.
Stoltheten over å spille for landet sitt i et mesterskap der styrtrike fotballprofiler har svært lite å hente økonomisk.
Et dirrende og sulteforet Wembley.
De rørende historiene.
Straffebommene. Ekstraomgangene. Dramatikken.
De elleville og målrike åttendedelsfinalene. De intense semifinalene.
Nei, vi har ikke glemt alle de gode dommerprestasjonene.
Den viktige påminnelsen
Jeg kan i hvert fall ikke huske et mesterskap med så høy kvalitet og praktfull fotball.
Det var rett og slett en kjærkommen timeout fra de siste 15 måneder med verden i lockdown.
Og ikke minst: Det var en påminnelse om at alt blir bra igjen. Om ikke lenge kan vi alle gå på fotballkamp igjen sammen.
Ellers fulgte dette mesterskapet den kjente oppskriften.
You know the drill.
På dag én har vi alle overtenning.
På dag to skjer det ofte noe dramatisk.
I 2016 var det russiske leiesoldater som angrep engelske barnefamilier på tribunen i Marseille.
«Dette mesterskapet er ødelagt», var vår konklusjon.
Men det ble jo bra til slutt.
I år satt vi på undergrunnen i London da det tikket inn meldinger om at Christian Eriksen kjempet for livet.
«Nå er EM over», var den første tanken.
I stedet ble det en av tidenes sterkeste mesterskapshistorier som viser fotballens kraft i all sin prakt.
Sint Sintesen på Twitter
Resten av gruppespillet handler ofte om de fine historiene fra nasjoner vi vet blir slått ut tidlig.
Og så pleier alltid Sint Sintesen å våkne på Twitter. Dommerne er dumme, alt Uefa gjør er galt, reklameskiltene henger feil, kommentatorene på TV holder med det ene laget, genseren til eksperten i studio har ketchupflekker etter gårsdagens middag.
Sånn går dagene. Og det er jo noe sjarmerende ved det også. Fotballen skal være for alle.
Når gruppespillet er over, venter to kampfrie dager. Da er det også galt.
Utslagsrundene er alltid heseblesende, vi har en tendens til å snakke opp kamper som ender i skuffelse.
Men i år var det ikke sånn. Nesten alle kampene var fine.
Og før vi vet ordet av det er finalen spilt og mesterskapet over.
Tomhet. Hva nå?
Fatt mot, det er bare halvannet år til neste herremesterskap som går i ... eh ... Qatar. Den utskjelte ørkenstaten uten fotballkultur og brudd på alt som er av menneskerettigheter skal arrangere VM rett før jul. Alt er feil ved det.
Grøss og gru, fotball-EM i 2024 kan ikke komme fort nok.
Over til Tyskland. Det kommer til å bli kjempebra.
Også for oss fra Norge. Vi er jo blitt ganske vant til å finne et annet land i Europa å heie på.