Både kneet og karrierens siste, store mål virker knust.
Men tolv personer ville det annerledes. Nå forteller de om den hemmelige OL-planen.
DET UMULIGE LØPET
Det er noen dager før nyttårsaften da Tron Moger får en overraskende telefon. Den tidligere alpinlandslagstreneren hører at det er Robert Reid, hans gamle kollega, i andre enden av røret.
Reid spør om Moger kan ta et oppdrag som haster veldig.
«Kan du få Kjetil i OL-form?»
Spørsmålet er oppsiktsvekkende. På dette tidspunktet tror hele Norge at Kjetil Jansrud ligger i sykesengen med et ødelagt kne.
Bare tre uker i forveien hadde alpinisten selv, under en direktesendt pressekonferanse, fortalt at han skadet korsbåndet og leddbåndet i den stygge ulykken i Beaver Creek, der han mistet kontrollen og deiset i sikkerhetsnettet.
Han måtte operere og kom til å være ute i minst seks–ni måneder, sa Jansrud da.
Men nå vil altså samme mann til OL i Beijing – som starter om bare fire og en halv uke – og utsette kneet for alpinkjøring i 140 kilometer i timen. Hva i all verden har skjedd?
Moger lytter mens Reid forklarer. Instruksen treneren får, er at Jansrud må komme i form innen det aller siste OL-uttaket. De har skikkelig dårlig tid, det er om bare litt over tre uker.
Moger får dessuten en siste beskjed: Jobben bør foregå litt i det skjulte.
Det Jansrud skal nå, er nemlig såpass krevende og uforutsigbart at det er best å ikke ha journalister eller andre forstyrrelser hengende over seg.
«Jeg er klar», svarer Moger.
Dette er den hittil ukjente historien om 36 år gamle Kjetil Jansruds sensasjonelle comeback.
Den handler om ekstrem innsatsvilje, en intens kamp mot klokken – og et unikt samarbeid i kulissene for å få en av Norges mestvinnende utøvere frisk på rekordtid.
KUNNE IKKE GÅ
Da Kjetil Jansrud kom hjem til Norge fra USA mandag 6. desember, trodde han at OL-drømmen var knust.
36-åringen har hatt så lyst å toppe karrieren med et siste olympisk mesterskap før han gir seg, men nå hadde alt raknet, både det venstre kneet og alt han hadde jobbet så hardt for.
Trodde han.
Men da Jansrud besøkte Olympiatoppen for å bli undersøkt av legen og kirurgen Marc Strauss, samt fysioterapeuten Håvard Moksnes, ble det klart at det ikke var så ille som fryktet.
Strauss og Moksnes har sjekket Jansruds kne regelmessig i flere år. De konkluderte med at han hadde pådratt seg én alvorlig kneskade. Men ikke to, slik legene i USA trodde.
– Da vi undersøkte Kjetil selv, skjønte vi at korsbåndet hans var intakt, forteller Strauss.
De erfarne knespesialistene tror amerikanerne ble fintet ut av at Jansruds kne er fullt av gamle skader og skavanker.
Dette betydde likevel ikke at krisen var avverget. Jansruds leddbånd var definitivt skadet – en type kneskade som oftest krever operasjon og minst et halvt år med opptrening.
– Kneet hans var hovent og stivt, og han gikk på krykker, beskriver Moksnes.
Med andre ord: 6. desember, nøyaktig to måneder før utforrennet i OL, var Jansrud milevis unna å kunne gjøre noe i en alpinbakke. Han kunne ikke engang gå normalt. Og likevel:
– Her ble det første lille frøet av håp sådd, sier Strauss.
EN OVERMODIG PLAN
Det fantes nemlig en annen, mulig løsning som kunne få Jansrud klar til OL: Et leddbånd kan noen ganger, dersom alt gjøres helt riktig, gro av seg selv – uten operasjon.
Det ville kreve massiv trening, en hel del flaks og egentlig mye mer tid enn Jansrud hadde.
Men her sto det om å realisere en kjær veterans siste, store karrieredrøm. Finnes det en mer egnet situasjon for å prøve noe litt overmodig?
I det stille var det alt blitt rigget et stort team av fagpersoner fra ulike avdelinger på Olympiatoppen og i Skiforbundet. Alt fra leger, fysioterapeuter, ulike trenere og en egen ernæringsfysiolog hadde fått beskjed om å samarbeide med ett mål for øye: Å få orden på det kneet, uansett hva som måtte til.
Etter jul, med litt tenkning, trening og tid med familien, ble beslutningen tatt. Jansrud droppet operasjonen. Han ville prøve å få leddbåndet til å gro.
Det var bare noen få uker til han måtte være klar – og han var alt annet enn det. Kjetil Jansrud startet mer eller mindre på bunnen.
Det første han måtte finne ut, var om han i det hele tatt kunne få kneet til å tåle å svinge.
PUSLESPILLET
– Han hadde dårlig tid, sier Tron Moger.
Å sette opp hele treningsprogrammet som skulle gjøre ham klar til skikjøring, var som et puslespill. Det hadde fire ulike hovedambisjoner, så Jansrud måtte trene i timevis hver dag.
Skaden i kneet måtte gro. Moksnes hadde ansvaret for å koordinere innsatsen og for å sette opp rehabiliteringsøvelser som skulle gjøre kneet robust.
Jansrud måtte samtidig beholde muskelmassen i bena. Treneren Sindre Madsgaard ble satt til å styre styrkebiten. Men dette ble spesielt vanskelig: I starten tålte kneet nesten ikke ekstra vekt, og Jansrud er vant til å ta knebøy med langt over tresifret antall kilo på ryggen.
Sykkeltrening. Dette gjorde Jansrud på egen hånd. Syklingen skulle både få ned hevelsen i kneet og gi ham utholdenhetstrening.
Men den aller største utfordringen var at kneet var ustabilt når han gjorde bevegelser sideveis. Det måtte bli bedre før han i det hele tatt kunne tenke på å kjøre på ski.
Til siste punkt ble Olympiatoppens motorikkekspert Lene Puntervold satt på saken. Hun begynte å utfordre Jansrud helt forsiktig med balanse- og stabilitetstrening.
INNBITT OG MÅLRETTET
Det er noe med Kjetil Jansrud og det å komme tilbake fra alvorlige skader.
Da han i 2014 røk korsbåndet, en potensielt karrieretruende skade, ble han så raskt frisk at den anerkjente kne-eksperten Lars Engebretsen uttalte at han «aldri hadde sett noe lignende». Alpinisten toppet comebacket med å vinne OL-gull rett etterpå.
De som har jobbet med Jansrud nå i vinter, så noe av det samme. Alle forteller om hvor innbitt 36-åringen fremsto fra øyeblikket han forsto at OL var innenfor rekkevidde.
Erfaringen fra 2014 gjorde også at Jansrud visste akkurat hva som måtte til.
– Kjetil hadde noen egne milepæler for hva som måtte være på plass før han kunne kjøre på ski. Det var blant annet å gjøre et visst antall dype knebøy med 120 kilo på ryggen, forteller Moksnes.
Men ustabiliteten i kneet forble en utfordring. Derfor laget ortopediingeniør Lars Goplen en spesialdesignet skinne. Denne skulle bli helt avgjørende for Jansrud.
Skinnen – og treningen – hjalp til slutt med å stabilisere kneet tilstrekkelig.
– Etter jul gikk alt over all forventning. Kneet tålte stadig mer, og han ble mer og mer trygg, sier Moksnes.
– Da måtte vi konkretisere enda mer. Neste fase i testen var å kjøre på ski for første gang.
Han hadde bare ni dager på seg til å rekke det siste OL-uttaket, aller siste frist.
Jansrud skulle teste om han var blitt i stand til å svinge.
DEN HEMMELIGE TESTEN
Varingskollen, lørdag 15. januar. Det er grytidlig om morgenen. Skitrekket er blitt satt i gang før åpningstid, eksklusivt for Kjetil Jansrud. Denne testen vil han gjøre uten tilskuere.
– Det skulle være litt hemmelig, for vi visste ikke helt om det kom til å gå. Vi var redd oppmerksomhet ville føre til flere spørsmål enn vi hadde svar på, forteller Moksnes.
Jansruds faste skismører Stefan Berthold har kjørt hele veien fra Østerrike og tatt med gode ski, kun for anledningen. Nå står skismøreren, fysioterapeuten Moksnes og treneren Moger i bunnen av bakken og kikker opp.
Da Jansrud nærmer seg, ser de ikke bare flotte svinger, men også et ansiktsuttrykk som taler for seg.
– Kjetil kommer mot oss med et stort smil om munnen, forteller Moksnes.
Det smilet betyr samtidig at den virkelige kampen mot klokken kan starte.
UKEN PÅ KVITFJELL
Kvitfjell, tirsdag 18. januar. Alvoret har senket seg. Gleden over å klare noen svinger var kortvarig. Nå gires alt opp.
Kjetil Jansrud, Tron Moger og en håndfull hjelpere drar til Kvitfjell for å trene i all hemmelighet en uke. I løpet av disse dagene er han helt nødt til å finne OL-formen, for allerede torsdag 27. januar letter flyet til Beijing. Jansrud vil kun dra om han kan kjøre fort.
Foto: Field Productions
Moger har tatt ferie fra sin vanlige jobb og brukt flere dager til å forberede det som skal skje. Han har til og med fått med seg fem kolleger fra Hadeland videregående skole til Kvitfjell. De skal hjelpe til med stort og smått.
– Vi må ta forbehold om alle eventualiteter. Kommer det fem centimeter snø, må vi være nok folk til at Kjetil får tilstrekkelig trening uansett vær, forteller Moger.
Sjefene på anlegget i Kvitfjell stenger av hele traseen bare for Jansrud. De setter opp sikkerhetsnett, stiller med snøscootere, sjåfører og prepper bakken – akkurat som når de arrangerer store verdenscuprenn.
Det er bare Jansrud som skal kjøre, men alle strekker seg, de vil så gjerne hjelpe ham til OL.
– Kjetil var spent, beskriver Moger.
RÅERE OG RÅERE
Jansrud har selv satt opp en stram tidsplan. Han må rekke innom alle grenene som er aktuelle for ham i OL, og setter av to hele dager til hver.
– Jeg har vært med på å trene opp mange skadde før, men aldri med et så tight tidsskjema, sier Moger.
– Han trengte å bli vant til og kjenne om det var uproblematisk med høye hastigheter. Det var en stor boks å sjekke av.
Kjetil Jansrud starter med storslalåm.
– Han startet rolig med snilt terreng for å kjenne hvordan kneet fungerte med større krefter i sving, forteller Moger.
Når Moger ser hvordan alpinisten skyter ut fra start, helt uredd bare uker etter en slik skade, tenker han: «Det hodet der ...»
Foto: Field Productions
– Kjetil flyttet grensene. Han ble bare råere og råere for hver tur. Det så fort ganske bra ut, forteller treneren.
Hodet er på plass. Men hva med kneet? Hvordan vil det respondere på treningen de gjør nå?
Alpinkjøring er noe av det mest brutale et kne kan utsettes for, og frykten er at det skal hovne opp, bli smertefullt eller kjennes for ustabilt.
Det er like greit å teste skikkelig med det samme.
CORONAFRYKTEN
På dag to vil Jansrud prøve Super-G.
Hele dagen går. Jansrud kjører tur etter tur.
– Det gikk bra, det også. Da var det litt sånn, nå er vi i gang.
På kveldene sitter de langt fra hverandre og spiser middag. Det er helt avgjørende å holde Jansrud coronafri.
Teamet har kjørt opp egne vekter og treningsutstyr, slik at Jansrud skal slippe å bruke en offentlig gym når han gjør rehabiliterings- og styrketrening, som han fortsatt må være like nøye med. Skiforbundets fysioterapeut Øyvind Erås er der og sjekker kneet daglig.
I siste liten avverges en potensiell krise: Doktor Marc Strauss sitter i bilen på vei til Kvitfjell, der han egentlig skal følge opp Jansruds kne, da han får telefon om at han er smittet av corona.
Like etter tester også fysioterapeuten Håvard Moksnes positivt.
DET SISTE HINDERET
Jansrud er fortsatt i trygghet på Kvitfjell. Og nå skal han begynne å kjøre fort.
20. januar: Super-G, fortere enn dagen før.
21. januar: Utfor.
Tron Moger står i bakken og ser det skje, det de har tenkt på som den siste, store testen av hva kneet tåler.
Under utfortreningen er det et punkt i løypen hvor Jansrud må gjøre et hopp.
– Da var jeg spent. Men da han landet og bare klinket til videre, da tenkte jeg bare ... ja, ja, da er vi good, da, sier Moger.
Foto: Field Productions
22. januar: Full utfor, hele løypen, full fart.
23. januar: super-G, full fart.
Og med det slutter klokken å tikke. Nå har Jansrud og Moger sett det de trenger.
Avtalen med landslaget har vært at dersom Jansrud greier å kjøre fort disse siste dagene, skal han til OL. Sjefene og trenerne har fått daglige oppdateringer – og alle er enige.
Jansrud kjører fort.
GREPET OG HALMSTRÅET
Kjetil Jansrud gjør seg klar til å fortelle offentligheten hva han har drevet med. Teamet har greid å holde mediene unna til nå, men søndag 23. januar kaller han inn til pressekonferanse.
Der forteller Jansrud at han er klar for OL. Nyheten blir til toppsak i landets riksmedier, og alle lurer på hva i alle dager som har skjedd.
Jansrud forklarer:
– Det var først for et par dager siden vi tenke at dette var mulig, ettersom jeg har tatt syvmilssteg hver dag. Men allerede da jeg fikk beskjed om at skaden kanskje kunne gro, var jeg fast bestemt på å gi full gass. Jeg har grepet etter halmstrå hele veien, men det viste seg å være riktig, sier han til VG under pressekonferansen, før han legger til:
– Alle trodde jeg var ferdig. Det var jeg ikke.
Dagen etter pressekonferansen kjører Jansrud en siste økt med storslalåm. Tre dager senere sitter han på flyet til Beijing, klar for OL.
– EN HELT UNIK FYR
Totalt har rundt tolv personer fra Olympiatoppen og Skiforbundet vært involvert i å få orden på Kjetil Jansruds kne. I tillegg kommer alle som har hjulpet til i alpinanleggene, på hotell og annet.
– Det har vært gøy og utrolig lærerikt å være med på dette, sier Håvard Moksnes.
– Nøkkelen til at det ble mulig å få ham til OL, var tverrfagligheten og kvaliteten i hver person. Og at Kjetil er en helt unik fyr.
Kjetil Jansruds drøm blir fullendt natt til søndag, norsk tid. Da starter han sitt siste OL med å kjøre utfor.