Tor Ole Skullerud (fra venstre), Ronny Deila og Ole Gunnar Solskjær har opplevd motgang denne sesongen. Tor Ole Skullerud (fra venstre), Ronny Deila og Ole Gunnar Solskjær har opplevd motgang denne sesongen. Foto: NTB Scanpix

«De har mye å vise til, men hva hjelper det dem nå?»

KOMMENTAR: Er Deila, Skullerud og Solskjær blitt dårligere trenere, bortimot ubrukbare? Neppe, skriver Ola Bernhus.

Fotballresultater er ferskvare. Det er trenernes renommé også.

De har mye å vise til, de tre trenerne vi nevner. Tor Ole Skullerud – trente Norges U21-bronselag i EM i 2013, og fortsatte med serie- og cupgull for Molde i 2014. Ole Gunnar Solskjær tok Molde til serie- og cupgull. Ronny Deila har seriegull med Celtic og Strømsgodset.

Men hva hjelper det dem nå? Ingenting, de må prestere på nytt. Solskjær og Molde fikk med seg tre sterke poeng i denne runden, et tegn på bedre tider, men helheten denne våren er skuffende. De er nummer syv på tabellen når en tredjedel av sesongen er spilt. Og bare for noen dager siden fortalte lokalavisen Romsdals Budstikke at Solskjær ikke er fredet lenger.

Skullerud hentet ett poeng i Tromsø med litt tur, Deilas Vålerenga ble temmet tidlig av Sarpsborg.

Ola Bernhus – kommentator i Aftenposten. Ola Bernhus – kommentator i Aftenposten. Foto: Dons Signe / Rekaa Tone

Ingen tydelig vei

Fins det en oppskrift på en god trener? Tydeligvis ikke. Noen engasjerer seg i hver detalj ute på treningsfeltet, andre overlater det til hjelpere. Noen sitter og beskuer kampen, andre tråkker rundt mens de brøler ut beskjeder.

Begge typer kan lykkes – og mislykkes. Det er som med formasjoner og spillestil. Noen lag vinner med det ene, noen med det andre.

Årets suksesstrenere bærer navnene Bakke (Sarpsborg), Nilsen (Brann), Fredriksen (Aalesund), Flovik (Tromsø), Bohinen (trass i to leie tap siste uke) og Ordinas (Stabæk). Dessuten må vi aldri glemme Odds Dag-Eilev Fagermo, som alltid leverer resultater, om ikke akkurat i siste kamp.

Stabæks Toni Ordinas er vårens desiderte vinner på trenerbenken. For i idrett måles alle prestasjoner mot forventninger.

Derfor er det heller ingen som lar seg imponere av Kåre Ingebrigtsen i år, enda det er RBK som leder. Det pipes på Lerkendal, tilskuerne venter seg mer av et lag som vant dobbelt i fjor.

Er gulltreneren alltid best?

Det opprørte trønderne i fjor at Ingebrigtsen ikke ble kåret til årets trener. Ingebrigtsen selv klarte ikke å skjule irritasjonen. RBK hadde jo vunnet både serie og cup, og da må lagets trener være landets beste. Eller?

Nei, det var en større prestasjon av Lars Arne Nilsen å føre Brann fra opprykk til sølv, mente juryen. Og det var det naturligvis.

En lignende vurdering understreker at lagene til at Deila, Solskjær og Skullerud har skuffet mest hittil i år. De har forutsetninger for mer enn de har vist, både resultat- og spillemessig.

Derfor er de tre sammen med Kåre Ingebrigtsen de trenerne som trolig har brukt flest nattetimer til å gruble over løsninger. Kanskje er det verst for Ingebrigtsen, som kom raskt til det og mangler erfaring med motgang. De andre har smakt på problemer før.

En ny utfordring

Ingebrigtsen vil oppdage at det å dirke opp et lag som har låst seg, er mye vanskeligere enn å jobbe i medgang. Det er nesten et annet yrke, nye krav stilles. Hva hjelper det om treneren har all verdens kunnskap om fysiologi, teknisk trening og taktikk hvis han ikke er psykolog nok til å gjenreise spillerne mentalt?

Det er så mye som påvirker resultatene, mye mer enn det treneren kan kontrollere.  Flaks/uflaks (kanskje aller mest), spillernes enkeltprestasjoner, dommeravgjørelser, skader, kamputvikling.

Men nede i Sarpsborg går Geir Bakke og koser seg. Alt lykkes for hans 08, og ikke alle hadde ventet det. Bakke – trygg på seg selv, avslappet i miljøet, likt av spillerne, trygg i mediene. Men noen trenerkjendis er han ikke ennå, ikke på nivå med de store navnene.

De er ikke kjendiser, spillerne heller. Men det er like før for flere av dem.