I Napoli finnes en grøssende attraksjon - av åtte millioner knokler

I Cimitero delle Fontanelle i Napoli er de levende alltid i mindretall.

GLATT ISSE: Noen av kraniene er blanke, nesten glinsende. Fukten som noen ganger oppstår kunne bli tolket som at skallen svettet, og et tegn på at sjelen hadde hørt den hengivnes bønn.  Foto: Niklas Hart

reise

— Tør dere ta på den?

Øyeeplene som en gang satt i de sorte hullene er for lengst råtnet bort. Underkjeven mangler, og bare to tenner henger igjen i overkjeven. Men benvevet er intakt; hvitt, blankt og rent.

— Dere trenger ikke kjenne på den hvis dere ikke vil.

Vi befinner oss i Napoli, eller rettere, under Napoli. Cimitero delle Fontanelle er en underjordisk gravplass, anlagt i et eldgammelt steinbrudd i utkanten av byen. Her skal det finnes åtte millioner knokler. Lårben og ribben, rygghvirvler og skulderblader. Og hodeskaller. Hulen nevnes i guidebøkene, men få finner veien hit.

Denne norske familien er på en helt spesiell reise:

Det finnes ingen billettluke, ingen suvenirboder, ingen iskremselgere. Og i dag, heller ingen turister. Da vi ser oss omkring, er det kanskje ikke så underlig. Hva gjør vi egentlig her, to voksne og to barn, omringet av dødninghoder?

FRYD MED LITT SKREKK: Den første berøringen er ladet. Etter hvert venner barna seg til å omgi seg med hodeskaller.  Foto: Niklas Hart

Døden på utstilling

STUMT GAP: Synet av en gapende skalle kan virke skremmende, men den hule latteren uteblir.  Foto: Niklas Hart

Først, og kanskje også fremst, er vi kommet for å oppdage mer av byen. Vi har allerede spist hos en stolt pizzabaker, overlevd et vespaangrep, snust på appelsintrær og skrittet over en søppelhaug. Nå skal vi få et gløtt av Napolis plagede historie og dens bisarre folklore. Byen har nok av begge deler.

Vi er ganske utrente på ekte død. Vi pleier å gjemme den vekk, og prøver heller å finne noe hyggeligere å tenke på. Nå skal vi til pers. Her står vi overfor mennesker som en gang var like levende som oss selv. Her får Memento mori og Carpe diem fornyet kraft. Kanskje kan møtet med en forsamling skjeletter gjøre døden mindre nifs, også for barna?

VANDRER I DØDENS HULE: Storesøster og lillebror måler vågemotet blant åtte millioner knokler.  Foto: Niklas Hart

Men la oss være ærlige, vi er også kommet for spenningens skyld, nettopp for å bli litt skremt. Og ikke i en liksomverden, som i «spøgelseshuset» i Legoland eller «spökhotellet» på Liseberg. Dette er på ordentlig.— Synes dere det er for skummelt? Vi kan godt snu og gå ut igjen.

Åtteåringen er først frempå med fingertuppene. Deretter prøver femåringen seg. De har aldri rørt ved en hodeskalle før. Selvsagt har de ikke det. Jeg har ikke engang gjort det selv.

— Den er helt glatt!

De fleste skallene er matte og brune, som om de var dekket av espressopulver. Andre er grønne, mer som gorgonzola. Så finnes det noen hvite, blanke. De er blitt rengjort og stelt. Av og til glinser de av fukt. Ifølge mytene er det svette fra sjelene som pipler frem.

— Kan vi ønske oss noe av denne, pappa?

Italia er med på denne listen:

Og dessverre også på denne:

Bryllup, lotto og Playstation

Napolitanerne har det med å oppleve mirakler, og snodige ting skjer oftere her enn andre steder. Ifølge folketroen kunne man ved å forbarme seg over en hodeskalle forvente å få noe i gjengjeld. Sjelene befinner seg nemlig i Skjærsilden, et uvennlig og uforutsigbart sted mellom Paradiset og Helvete.

TRADISJONEN FORTSETTER: Mengden av håndskrevne lapper som uttrykker et ønske tyder på at det også i dag kan finnes et håp om at de døde kan hjelpe de levende.  Foto: Niklas Hart

Her trengs det omsorg og håp. Derfor ble flere av sjelene adoptert, og hodeskallene plassert i små hus som tilhørte forsørgeren. Noen fikk blomster, andre fikk klær. Målet var at sjelen kunne hjelpe fra det hinsidige. Noen ønsket helbredelse, andre ba om hjelp til å finne en ny ektemann. Eller hva med vinnertallene i neste ukes lottotrekning?Har du et tips til reiseredaksjonen? Send oss gjerne en e-post!

Om sjelen åpenbarte seg i drømmen med noe konstruktivt å melde, fikk skallen økt verdi. Den virket, jo! Men ble ikke ønsket oppfylt, gjaldt det å finne seg en ny og bedre sjel. Det var mange nok å ta av.

PYNTET PÅ SKALLENE: Dødskultens tilhengere kunne forsøke å lindre sjelenes smerte ved å forære hodeskallene smykker, ikke nødvendigvis av det dyreste slaget.  Foto: Niklas Hart

De fortapte sjelers kult, il culto delle anime pezzentelle, ble etter hvert i hedenske laget for Kirken. I 1969 ble praksisen forbudt og hulen stengt. Først i 2006 ble den gjenåpnet. Hodeskallene er der ennå – mange bor fremdeles i sine små hus – men publikum er ikke hva det en gang var. Skjønt, mengden av halskjeder, mynter og håndskrevne kort tyder på at det fremdeles finnes en forestilling om at man kan kommunisere med de døde, og kanskje få sitt ønske oppfylt.— Kan vi ønske oss hva som helst? spør femåringen.

— Sikkert, men tror du på disse historiene da?

— Neei.

— Men hva er vitsen med å ønske seg noe da?

— Det kan jo hende at akkurat denne hodeskallen virker.

Så legger barna hver sin mynt i en utvalgt skalle. Det er ikke et høytidelig øyeblikk. Akkurat nå er øyehulen en grotesk miniatyr av ønskefontenen i Roma.

Vi myser mot dagslyset i det vi trer ut av hulen. Jeg spør hva de ønsket seg der inne.

— Hemmelig, sier åtteåringen.

— FIFA 15, sier femåringen... Men pappa, blir jeg virkelig også en hodeskalle når jeg dør?

— Ja, det blir du.

— Men alle skal jo bli sånn, så da er det ikke så farlig.

Lyst på en kul utfordring?

FAKTA:

Fra knokkelkaos til kraniekultus:

Helt frem til 1600-tallet pleide napolitanerne å begrave sine døde i kirkene. Etter hvert ble det trangt om gravplassen, og da en grufull pest i 1654 tok livet av mer enn halvparten av byens befolkning, ble behovet for å finne nye gravsteder akutt. Hvor gjør man av 250.000 døde kropper? Løsningen fantes i steinbruddet ved Colli Amenei.

ET NYTT HJEM: De hodeskallene som ble adoptert, ble plassert i små hus. Slik kunne den hengivne markere sin eiendom og samtidig gjøre stas på den døde.  Foto: Niklas Hart

Ordningen må ha fungert brukbart, for hulen ble brukt igjen og igjen hver gang likene hopet seg opp i gater og smug; etter epidemier, opprør, jordskjelv og vulkanutbrudd. Napoli har ikke sluppet billig. Det ble Cimitero delle Fontanelle etter hvert et overtydelig bevis på.Århundrene gikk, og hulen fyltes opp. Under et heftig regnskyll på slutten av 1700-tallet, rant den da også over. Nabolaget ble oversvømt, ikke bare av vann, men av knokler. I 1872 ble ansvaret for kirkegården viet Don Gaetano Barbati, en handlingens prest med god ordenssans. Beinrestene ble sortert og katalogisert, hodeskaller hit, krageben dit. Hvem alle disse menneskene hadde vært, visste ingen. Trolig en miks av kjeltringer og hederlige fattigfolk – mennesker som manglet ressurser til en skikkelig begravelse. Prestens knokkelkomposisjon gjeninnførte en slags verdighet.

Cimitero delle Fontanelle: Underjordisk kirkegård i Materdei-kvarteret i Napoli, to km nordvest for bykjernen.

Hulens areal er på over 3000 kvm og inneholder anslagsvis åtte millioner menneskeknokler.

Åpent for publikum alle dager kl. 10-17. Inngang er gratis.

Omvisninger på engelsk kan arrangeres etter avtale: catacombedinapoli.it og insolitaguida.it.

Dødskultusen il culto delle anime pettenzelle oppsto på slutten av 1800-tallet, og nådde sitt høydepunkt i årene etter andre verdenskrig. Hit kom mange napolitanere, hovedsakelig kvinner, for å kommunisere med sjelene som befant seg i Skjærsilden.

Andre nifse attraksjoner:

Flere destinasjoner i Europa inviterer til å lære, filosofere og grøsse på én gang.

Katakombene i Paris. Tre hundre kilometer med underjordiske ganger, sjakter og rom under Paris’ gater. Deler av dem ble brukt som gravplass. www.catacombes.paris.fr.

Cappuccini-klosteret i Palermo . I gangene under klosteret finnes en samling på cirka 8000 lik og 1252 mumier, sortert etter kjønn, alder og status: menn, kvinner, jomfruer, barn, prester og munker. www.catacombepalermo.it

Beinkirken i Sedlec, Tsjekkia . Kirkerommet er dekorert med knokler i imponerende formasjoner; våpenskjold, girlandere og rosenkranser. Fra himlingen henger enn en enorm lysekrone som hevdes å inneholde samtlige bein som finnes i menneskekroppen. www.ossuary.eu.

Capela dos Ossos i Évora, Portuga l. Kapellet ved San Francisco-kirken i Évora er dekorert med hodeskaller og menneskebein. Her henger også to inntørkede kropper, den ene av et barn. www.visitevora.net.

(Kilder: Marino Niola, Il purgatorio a Napoli, Meltemi Editore, 2003. Clemente Esposito, The Fontanelle Cemetery, Oxiana Editions, Napoli 2007.

På nett:

comune.napoli.it

cimiterofontanelle.com

demo.istat.it.)

Følg oss på Twitter@reisecamillaog på Instagram@reiseredaksjonen

Lyst på flere tips til reiser med barn?

Napoli

Hovedstad i Campania og Italias tredje største by (977.000 innbyggere).

Neapolis, «Den nye byen», ble grunnlagt som gresk koloni fra Kyme på 600 tallet f.Kr.

Gamlebyen er Europas største, og ble i 1995 oppført på Unescos verdensarvliste.

Cimitero delle Fontanelle

Underjordisk kirkegård i Materdei-kvarteret i Napoli, to km nordvest for bykjernen.

Hulens areal er på over 3000 kvm og inneholder anslagsvis åtte millioner menneskeknokler.

Åpent for publikum alle dager kl. 10-17. Inngang er gratis.

Omvisninger på engelsk kan arrangeres etter avtale: catacombedinapoli.it og insolitaguida.it.

Dødskultusen il culto delle anime pettenzelle oppsto på slutten av 1800-tallet, og nådde sitt høydepunkt i årene etter andre verdenskrig. Hit kom mange napolitanere, hovedsakelig kvinner, for å kommunisere med sjelene som befant seg i Skjærsilden.

Nifse attraksjoner

Flere destinasjoner i Europa inviterer til å lære, filosofere og grøsse på én gang.

Katakombene i Paris. Tre hundre kilometer med underjordiske ganger, sjakter og rom under Paris’ gater. Deler av dem ble brukt som gravplass. www.catacombes.paris.fr.

Cappuccini-klosteret i Palermo. I gangene under klosteret finnes en samling på cirka 8000 lik og 1252 mumier, sortert etter kjønn, alder og status: menn, kvinner, jomfruer, barn, prester og munker. www.catacombepalermo.it

Beinkirken i Sedlec, Tsjekkia. Kirkerommet er dekorert med knokler i imponerende formasjoner; våpenskjold, girlandere og rosenkranser. Fra himlingen henger enn en enorm lysekrone som hevdes å inneholde samtlige bein som finnes i menneskekroppen. www.ossuary.eu.

Capela dos Ossos i Évora, Portugal. Kapellet ved San Francisco-kirken i Évora er dekorert med hodeskaller og menneskebein. Her henger også to inntørkede kropper, den ene av et barn. www.visitevora.net.

Fra knokkelkaos til kraniekultus

Helt frem til 1600-tallet pleide napolitanerne å begrave sine døde i kirkene. Etter hvert ble det trangt om gravplassen, og da en grufull pest i 1654 tok livet av mer enn halvparten av byens befolkning, ble behovet for å finne nye gravsteder akutt. Hvor gjør man av 250.000 døde kropper? Løsningen fantes i steinbruddet ved Colli Amenei.

Ordningen må ha fungert brukbart, for hulen ble brukt igjen og igjen hver gang likene hopet seg opp i gater og smug; etter epidemier, opprør, jordskjelv og vulkanutbrudd. Napoli har ikke sluppet billig. Det ble Cimitero delle Fontanelle etter hvert et overtydelig bevis på.

Århundrene gikk, og hulen fyltes opp. Under et heftig regnskyll på slutten av 1700-tallet, rant den da også over. Nabolaget ble oversvømt, ikke bare av vann, men av knokler. I 1872 ble ansvaret for kirkegården viet Don Gaetano Barbati, en handlingens prest med god ordenssans. Beinrestene ble sortert og katalogisert, hodeskaller hit, krageben dit. Hvem alle disse menneskene hadde vært, visste ingen. Trolig en miks av kjeltringer og hederlige fattigfolk – mennesker som manglet ressurser til en skikkelig begravelse. Prestens knokkelkomposisjon gjeninnførte en slags verdighet.

LUFTIG HULROM: Hulens volum er på cirka 30.000 kubikkmeter og er anlagt som en kirke, med både midtskip og sideskip.  Foto: Niklas Hart

DØDEN OG PIKEN: Mange av de anonyme menneskene på gravplassen har fått, og får fremdeles, mye oppmerksomhet etter sin død.  Foto: Niklas Hart

KNOKKELKAPELL: Sentralt i midtskipet er det bygget et seks meter høyt kapell av steinblokker og beinrester.  Foto: Niklas Hart

PYNTET PÅ SKALLENE: Dødskultens tilhengere kunne forsøke å lindre sjelenes smerte ved å forære hodeskallene smykker, ikke nødvendigvis av det dyreste slaget.  Foto: Niklas Hart

UORGANISERT KRISTENDOM: Tilbedelsen av fortapte sjeler var en av mange riter som ble praktisert ved siden av den katolske kirkens offisielle program.  Foto: Niklas Hart

SKRIFTEN PÅ BLOKKEN: De besøkende kan avreagere ved å skrive, eller tegne, i en gjestebok som er plassert ved utgangen av hulen.  Foto: Niklas Hart