Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet den siste tiden. Eller stilt det selv, for den saks skyld. Både til meg sjøl og andre. Den førstefødtes konfirmasjon er rett rundt hjørnet – og nå gjelder det ikke å møte veggen. Vi har naturligvis visst om datoen i tre kvart år, men det er nå – kun dager fra den store dagen – at vi virkelig begynner å kjenne blodsmaken i munnen.

Inntil i år har jeg tenkt - og trodd - at jeg var ganske kul på slikt noe som konfirmasjoner.

Inntil i år har jeg flirt litt for meg selv  av dem som bygger om og pusser opp til konfirmasjonen, og diskuterer dekorasjoner, gjesteliste og bordplassering flere år i forvegen. Haha, liksom. At det går an. Snakk om å være hysterisk. Det er jo bare en fest for familien. Hva kan gå galt? Slapp av. Men det var altså før vi sjøl fikk konfirmant.

Det startet så smått i januar – da jeg lusket innom en bokhandel for å kjøpe konfirmasjonsinvitasjonskort.

– Å, så du har konfirmant så tidlig, du?, spurte den hyggelige damen bak disken.

– Eh, hehe – nei det er i mai, sa jeg og rødmet lett.

– Ja, fint å være tidlig ute da, smilte damen – mens jeg måtte luske ut med uforrettet sak. Konfirmasjonsinvitasjonskort hadde de ikke fått inn enda.  Siden da har konfirmasjonsdatoen bare ligget der som en litt irriterende murring i bakhodet. For noen uker siden begynte murringen å bli direkte plagsom, og nå er den blitt til en konstant  lyd som nærmer seg lyden av borring i betong.

For fint skal det selvsagt være – så nå har vi malt opp igjen stua. Og kjøkkenet. Og snart skinner også gelenderet på verandaen skinnende hvitt. Og det finnes sikkert 50 lister i diverse kladdebøker om hva som absolutt må gjøres og når. Jeg legger til litt hver dag. For det er faktisk ikke så rent lite som bare Må gjøres før en konfirmasjon har jeg nå funnet ut. Oppkjørselen må spyles, bilene vaskes, vi må sjølsagt skifte de gamle og skjemmende plankene på garasjen, stryke flagg, plante, koste, vaske, rydde, bake, handle – og handle igjen. Faktisk ble det så tidlig kjøpt inn snacks til konfirmasjonen hos oss at det allerede er spist opp – tre ganger. Det samme med brusen.

Og hver gang vi er ute og handler så sier konfirmantens lillebror ironisk – «kanskje vi skulle hatt en sånn til konfirmasjonen».

Ja, kanskje vi skulle det? Hva om vi skulle det? Frykten for å glemme noe ligger så latent at det umulig kan være sunt. Det fører til at innkjøpene blir altfor store, altfor hyppige, usystematiske – og mange av dem også helt unødvendige.

Og så er det talen, naturligvis. Den blir jo aldri ferdig. Er den lang nok? For lang? Morsom nok? Og sangen. Og alle bildene som skal vises fram – fra tidenes morgen. Hvor i all verden la vi de første albumene? Loftet? Kottet? Det surrer og går i bakhodet. En konfirmantmor fortalte at hun i dagene fram mot konfirmasjonen våknet om natta av drømmer der hun befant seg midt i talen. Og det til tross for at det faktisk ikke var hun som skulle tale.

Og så er det sølvtøyet. Da vi var ferdig med pussingen kom mor på besøk, tok en kikk på det og lurte på om vi ikke hadde tenkt å pusse det før konfirmasjonen… Så var det på’en igjen. Og hvilke blomster skal man ha på bordet? Blå, kanskje? Men hvor i h…. får man tak i blå blomster? Og har vi nok mat, egentlig? Og drikke?

Konfirmanten sjøl er ikke nevneverdig bekymret for den store dagen. Like greit det – siden mor er nervøs for minst to.

Og sånn går nå dagene. De blir kortere og kortere for hver dag som går. Og kveldene desto lengre.

Men snart er det gjort.

Og når vi slenger bena på bordet sånn ut på lørdagskvelden en gang – godt fornøyd med både konfirmanten og oss sjøl (forhåpentligvis), vil vi sikkert se på hverandre – husbonden og jeg - og si at dette gikk jo egentlig veldig greit. Og når jeg neste år ser hordene av lett hysteriske konfirmant-mammaer, småsvette i panna - vil jeg sikkert smile og tenke at det er godt jeg ikke er en sånn en – for var ikke jeg egentlig ganske kul og rolig før konfirmasjonen da?

Og så vil jeg sikkert smile lurt og spørre;

– Jaja, har du kontroll nå da?