Molde er en by som vokste frem helt uten plan. I den gamle trebyen kunne en liten brann lett føre til en katastrofe. Allerede før 1750 hadde Molde anskaffet en brannsprøyte, og da byen i 1865 fikk vannverk med vannposter ute i gatene, var det som en av de første i landet.
Dyktig brannmannskap
I byens første 200 år var det flere branner som har preget byen i ettertid. I 1916 var den store bybrannen, noen år seinere brenner Grand Hotell til grunnen og i 1940 blir hundretalls bygninger i sentrum tatt av flammene etter tyskernes bombing av Molde. Etter krigen har byen vært forskånet for de verste brannene.
– Vi har ikke hatt de store brannene i Molde etter krigen. I de 20 åra jeg var brannsjef tror jeg det var to som omkom i branner. Sjølsagt er det to for mange, men det er likevel en god statistikk. En vesentlig årsak er at Molde har en relativt ny og moderne bebyggelse oppført i godt regulerte områder. Imidlertid mener jeg også at vi har hatt, og har, et dyktig brannmannskap som er godt øvet, og som gjør en flott og betryggende innsats hvor det kreves. Vi skal ikke være naive og tro at storbranner ikke kan skje igjen, men vi er godt forspente. De mest risikoutsatte områdene har relativt kort innsatstid fra stasjonen, forteller Svein Arild Istad, som var brannsjef i Molde i 20 år fra 1985.
Brannsjef på fulltid
Da Istad tok over som brannsjef, var det et utrangert brannvesen som møtte han. Etter krigen hadde Molde hatt tre brannsjefer – den gangen var det byingeniøren som var brannsjef. Sverre Dørum, Finn Grinaker og Arild Waagbø hadde alle hatt stillingen etter tur
– Jeg ble første heltidsansatte brannsjef i byen. Første utfordring var å skaffe nye og bedre biler og brannteknisk utstyr. Det var mye svært gammelt og utrangert utstyr som for lengst burde vært utskiftet, sier han.
Kronerulling
Men det var knapt med midler og Istad måtte være kreativ for å oppruste brannvesenet i byen.
– Den første bilen vi fikk anskaffet, var en redningsbil. Bilen inneholdt utstyr vi trengte hovedsakelig til bruk for frigjøring av fastklemte personer ved trafikkulykker. Selve bilen ble gitt oss etter en innsamlingsaksjon i regi av Molde Røde Kors, forteller han.
Det var heller ikke mye pengehjelp å få hos kommunen.
– Brannvesenet hadde ikke så høg prioritet ved budsjettbevilgningene. Vi hadde omtrent null i inntekter, og vi måtte se på hvordan vi kunne utnytte midlene vi hadde på en bedre måte. Samtidig måtte vi se på mulighetene for å skaffe oss inntekter. Rutiner måtte endres og oppgavene ble flere for mannskapene. På den tida ble arbeidsdagen mer travel, men forhåpentligvis også mer utfordrende, forteller han.
Ble et moderne brannvesen
Det var på denne tida Molde utviklet seg fra å ha et gammelt til et moderne brannvesen.
– Redningsbegrepet ble utviklet, og Molde brannvesen var nok et av de aller første brannvesen i landet som utviklet en restverditjeneste. Restverditjenesten var tiltak for å redusere sekundærskadene ved brann for raskest mulig å sette i gang utlufting, uttørking og fjerning av det som var brannskadd og måtte fjernes eller rives. Vi fikk til et samarbeid med forsikringsselskapene hvor vi fikk betalt for innsatsen. Pumpeutstyr og aksjoner ved vannskader og oversvømmelser ble også en del av redningstjenesten. Dette utviklet seg til å bli en tjeneste som de aller fleste heltidsbrannvesener etter hvert utviklet sammen med forsikringsselskapene, forteller Istad.
Alarmsentral
Men i jobben med å skaffe inntekter var det også noe motbør.
– Det var svært sårt for Molde brannstasjon å miste vakt- og alarmsentralen til Kristiansund i 1981. Det ble nærmest et krav fra de ansatte, og delvis befolkningen, at denne måtte brannsjefen få tilbake til Molde. Da vi etablerte en egen alarmsentral for romsdalskommunene i 1986, ble det mye krangel og ubehageligheter overfor dem som var tilsluttet alarmsentralen i Kristiansund. I den forbindelsen var vi de første som fikk det nye alarmnummeret 001, som vi hadde i noen år, inntil det seinere ble endret til landsomfattende nødnummer 110, sier Istad.
Kommunesamarbeid
Alarmsentralen i Molde ga nye og sårt tiltrengte midler.
– Vi fikk utviklet en rekke alarmtjenester tilknyttet den nye alarmsentralen – trygghetsalarm for eldre, direkte brannalarm, innbruddsalarm og andre tekniske alarmer. Sammen med restverditjenesten, tilsyn med slokkeapparater, utvikling av tjenester for kurs og opplæring ga dette etter hvert inntekter i millionklassen. Og endelig fikk rådmenn og politikere til å se at brannvesenet kunne utnyttes til mye, og ikke bare var en utgiftsside på budsjettet. Vi utviklet et felles brannvesen med kommunene Eide, Midsund og Nesset som også var en fornuftig og god utvikling av brannberedskapen og det brannforebyggende arbeidet til felles nytte for alle kommunene, forteller han.
Gammel brannstasjon
Men den aller største utfordringen lå i selve brannstasjonen. Da Molde første gang fikk et fast brannvesen i 1898, var dem første brannstasjonen klar. Den sto i Øvre veg omtrent der 7–9 ligger i dag. Sommeren 1940 ble det godtatt at en ny brannstasjon skulle bli reist, og sommeren 1942 sto den nye stasjonen klar i Øvre veg 26. Det var denne stasjonen som møtte Svein Arild Istad som brannsjef.
– Den aller største utfordringen som brannsjef var å skaffe nye lokaler. Lokalene i Øvre veg var helt sprengt, og beliggenhet helt inntil byens mest trafikkerte gate uten uteareal var på alle måter uhensiktsmessig, sier han.
Møysommelig arbeid
Det ble en lang reise før en ny og moderne stasjon ble en realitet.
– Allerede vinteren 1986 var vi på befaring brannstasjoner rundt om i landet sammen med politiske og administrative ledere i Molde kommune.
Det var mange forslag og utredninger som felles stasjon med kommunens lager på Berg, og felles brannstasjon ved Molde lufthavn. Felles brann- og havaritjeneste med Molde lufthavn ble det lagt ned mye arbeide i. Jeg vil nok si – ut ifra et samfunnsøkonomisk og samlet beredskapsmessige vurdering – at dessverre ble det ikke noe av det. Molde kommune ønsket denne løsningen, men Luftfartsverket var ikke moden for tanken. Dette hadde også vært bedre plassering i forhold til nytt sjukehus på Hjelset, sier Istad.
Ny stasjon på plass
Det skulle likevel gå hele 14 år fra første befaring til en ny brannstasjon var et faktum.
– En makeskifteavtale med Molde havnevesen og daværende havnefogd Ottar Grøtte, førte til at vi fikk en svært fint beliggende brannstasjon der den ligger i dag. Et svært konstruktivt og interessant samarbeide med arkitekt Kjell Kosberg ga Molde kommune en ny og moderne brannstasjon. Da var alle de mange tapte slag i budsjettbehandlingene gjennom snart 15 år glemt. Det å jobbe med å få en ny stasjon var på mange måter det som var min store drivkraft i jobben som brannsjef, forteller han.
Forebyggende arbeid
Svein Arild Istad mener at et brannvesen skal måles i hvor godt forebyggende arbeid de gjør.
– Forebyggende arbeide for å hindre at branner skal oppstå – og for å forhindre storbranner – ble et hovedsatsingsområde fra 90-tallet og utover. Spesialutdannete branningeniører og instruktører for å drive brannteknisk byggesaksbehandling, brannsyn, opplæring og informasjonsvirksomhet ble ansatt. Å forebygge at branner ikke skal oppstå og begrense skadeomfanget, er den beste prioritering av midlene som investeres i brannvesenene. Dette ser vi nok nå resultatet av i brannskadestatistikkene.
Tunnelsikring
I sine 20 år som brannsjef var han forskånet for de største brannene, men likevel var det flere utfordringer i jobben.
– Et hett tema på 90-tallet var brannsikring av Fannefjordtunnelen og Tussentunnelen. Statens vegvesen mente at risikoen ved uhell i tunnelene var mindre enn ute – vi hevdet at konsekvensene var oftest langt verre enn ute i det fri. Vi nektet at de skulle få benytte Polytelen, PE-skum, som frostisolering grunnet stor brannrisiko. Imidlertid tapte vi klagesaka vegmyndighetene framsatte, og PE-skum ble montert. Det kostet imidlertid ganske mye mer å skifte disse platene ut få år seinere, da de virkelig hadde fått oppleve brann i tunneler med PE-skumplater.
Epoken da brannvesenet i Molde ble moderne, setter Istad stor pris på å ha vært en del av.
– Det har vært mye nyttig lærdom. Det viktigste er kanskje at brannvesenet har blitt en medspiller i det som blir anlagt i kommunen, forteller Svein Arild Istad.
Aktivt brannvesen
På Svein Arild Istads tid hadde Molde brannstasjon 12 ansatte. I dag teller Molde brannstasjon 37 ansatte.
– Vi er blitt større på mange måter. Det har sammenheng med at vi selger tjenester og er et aktivt brannvesen, forteller dagens brannsjef, Alf Magne Smørholm.
Smørholm har vært fast ansatt siden 2005 og skryter av medarbeiderne sine.
– Jeg mener vi har et fantastisk mannskap her i byen, sier han.
Nytt sjukehus
Samarbeidet med andre gjør også at den lille brannstasjonen på Kleive vil få store oppgaver i åra framover.
– Sjukehus er sett på som et risikoområde, og vi har et krav på ti minutters innsatstid dit. Vi har to deltids brannvesen i Molde, ett på Kleive og et Skåla. Stasjonen på Kleive blir første innsatsstyrke på det nye sjukehuset på Hjelset. Vi driver faktisk en utredning nå om vi skal flytte stasjonen til Hjelset, forteller Smørholm.
Brenner sjelden
I sin tid som brannsjef har Smørholm opplevd to av det han vil definere som storbranner.
– Solhjellbygget og slakteriet brant i min tid som brannsjef. Sett bort fra det har det ikke vært mange større branner.
Han mener Molde er en by som ikke brenner ofte.
– Det brenner hvertfall ikke noe mer enn i andre byer, snarere tvert i mot. Levestandarden og økonomien er god i Molde, og statistisk sett gir nettopp dette færre branner. Men jeg vil skryte litt av oss sjøl med det forebyggende arbeidet vi gjør også. Det er et område som stadig er i vekst, forteller Alf Magne Smørholm.
Kilder: Byhistoriker Ola Gjendem har bidratt til denne artikkelen, og bistått Romsdals Budstikke i arbeidet.
Rolf Strand, Brannvern i Molde gjennom 250 år.
Molde bys historie (bind 1-4)
