Vi snakket ikke alltid med hverandre i gamle dager heller. Noen ganger var hjertet helt fullt og den eneste måten for å helle ut av det overfylte hjertet, var å skrive det ut. På en lapp, sammenkrøllet og med ordene «Vil du være sammen med meg?» skrevet med skjelvende hånd og hjerterytme. Så kom den største utfordringen, lappen skulle komme frem til rette vedkommende, gjennom et intrikat system via budbringer og kasteteknikk slik at læreren ikke oppdaget det som skjedde bak hans rygg. Tenk om lappen kom i feile hender eller – Gud forby – ble lest høyt av lærer med dårlig skjult forakt for det amorøse. Hvis det skjedde var man sosial død i flere måneder fremover og slikt er ikke enkelt på bygda.
Man sender ikke lapper nå til dags. Vi snapper med mobiltelefonen, altså sender bilder med litt tekst på som forsvinner etter noen sekunder. Det er enkelt og totalt uten risiko for at lærere kan ødelegge alle muligheter for gryende forelskelser. I gamle dager kunne det gå dager mellom hver gang man skrev en lapp; noen få ord på en papirbit måtte forfattes med omhu og kløkt og overleveringen måtte gjennomtenkes og planen gjennomgås og revurderes flere ganger med bestekompisen før det hele ble igangsatt. Kjærligheten tok utrolig lang tid før. Nå sendes det snap og meldinger over en lav sko til alle døgnets timer. Ikke bare om flørting, men om alt mellom himmel og jord. Ungdommene skriver ikke sms mer, epost er for fossiler, å ringe er noe man gjør for å blidgjøre bestemor eller for å bli hentet av mor. Det sendes hundrevis med snapper hver dag til alle venner og bekjente man har.
Problemet for de unge er at de må gjøre det, det forventes at de svarer, alltid – selv om det er natt og hviletid for de unge hjernene. Det er vanskelig å gjøre lekser uten at mobilen er trygt plassert i venstrehånda. Det er vanskelig å se en film eller fotballkamp uten at man er tilgjengelig på snap. Man må ha med seg mobilen i senga slik at man ikke går glipp av noe.
I gamle dager skyldtes ikke søvnløshet at telefonen var med på soverommet. Den stod trygt plassert på gangen der det var kaldest slik at samtalene ble korte. Alle fikk med seg gjennom morsmelka at å bruke telefonen var dyrt. Tellerskritt var et fryktet ord. Far i huset gikk nøye gjennom hver måneds forbruk og man ble stilt til veggs hvis enkelte samtaler hadde blitt for lange.
Telefonen var noe som skulle besvares av foreldrene. Dette var en stor utfordring for en ung sjel når man hadde motet seg opp til å ringe sin hjertes utkårede. Man visste at når man ringte så måtte man snakke med foreldrene først og det var søren klype ikke enkelt. Først var det alltid et forhør: Hvem var det som ringte, sa du? Hvorfor vil du snakke med henne? Hvem er du sønnen til? Helt til slutt kunne du kanskje få snakke med datteren eller så fikk du bare et svar om at hun ikke kunne ta telefonen og deretter fikk du den ekleste lyden i verden rett i øret. Beviset på at du var en dust. Summetonen.
Jeg møter mange ungdommer som er slitne og utmattede. De sover dårlig og føler seg ikke i form. 9 av 10 ungdommer har mobilen på soverommet hver natt. Det gjør noe med hvilen som de unge trenger. Hjernen som trenger å koble av og få restituert seg til en ny dag. Hvordan er det med oss voksne? Er vi så mye bedre enn ungdommene? Hvor mange har ikke mobilen på rommet? Bruker unnskyldningen om at vi må ha den for å passe på, alltid være tilgjengelig, ha den som vekkerklokke. Er nettavisene det siste du må sjekke før du sovner? Noe av det vi fastleger jobber mest med er søvnproblemer hos voksne. Hvor mange voksne må ikke bruke sovemedisin hver natt?
Hvis jeg ser i bakspeilet til årene da jeg og kompisene var unge, fryktløse riddere. Vi var aldri slitne, vi herjet rundt og gjorde viltre ting, men var alltid hjemme til avtalt tid og da var det kveldsmat, kakao og leggetid. Jeg hørte aldri om noen som ikke fikk sove. Boka på nattbordet var aldri så spennende at man ikke sovnet utslitt etter dagen.
Jeg er for at man har mobilforbud i klasserommet, jeg heier på de som ønsker møter uten mobiler. Hva med middager hjemme og kafebesøk ute med god prat uten mobil? Jeg er overbevist om at det gir bedre dager, hvile for hjernen og små strøk av hverdagslykke.
Jeg er overhodet ikke bedre enn noen andre, men jeg har i hvert fall innsett noe. Det er lite helse i mobiltelefonen.
Endre Skjølberg er fastlege i Molde og skriver om helse i Romsdals Budstikke.