OSLO: Sara Wilhelmsen (21) fra Molde, bosatt i Oslo, vil bringe fram i nåtid det som for mange er en glemt historie; taternes historie. Og slett ikke uten grunn, for Sara er tippoldebarnet til den legendariske Tater-Milla, eller Jenny Emilie Pettersen, datter av «taterkongen» Stor-Johan. Hun døde i 1976, 90 år gammel.
– Det har både vært en fin reise og også noen hindringer, eller litt motstand, i arbeidet med å få til teateroppsetningen «Se min ild». Gjennom dette har jeg fått kunnskap både om min familie og også om forhold som gjelder vår samtid og vår fortid. Og jeg vil påstå; vår framtid, forteller Sara, som for tida er inne i en hektisk prøveperiode.
Ser det positive
– Men det er mennesker sjøl som har eieforhold til sin historie. Jeg eier min versjon, og her er det snakk om frihet, kreativitet, samhold, stolthet, musikk. For husk; taterne har overvunnet, seiret og overlevd til tross for «storsamfunnets» motstand opp gjennom tidene.
Sara trekker fram at taterne hele tiden har måttet være kreative.
– De var jo produktive, løsningsorienterte, skapende og mange var svært dyktige håndverkere med ferdigheter i tekstil, smiing og annet.
– Du snakker om frihet?
– For min tippoldemor var det slik, hun lyttet til bekkens sildring og fuglenes sang. Gleden over livet var der i rikt monn. Det offentlig forsøkte å etablere holdninger mot tatrene som ureine, onde og på et vis syke, men så var virkeligheten en annen.
Gode samarbeidspartnere
Sara forteller at Milla opplevde friheten i å gå rundt, hilse på folk, handle, fortelle, danse, tenne bål, nyte soloppganger og solnedganger i det fri helt uavhengig av klokka. Og det var jo rart at «tidløse» folk som min tippoldemor var gode på å selge nettopp klokker.
– Er det fiksjon eller historisk korrekt det du beskriver i «Se min ild»?
– Jeg har lyttet mye til min bestefar, en eventyrlig historieforteller. Og gjort opptak og skrevet ned masse. Så har jeg hatt et godt samarbeid med Glomdalsmuseet i Elverum, dessuten har historikere som Knut Aukrust og Tor Gotaas vært gode å støtte seg til. Men likevel har vi måttet legge til en dramatisk kontekst i det hele, slik at det på en måte blir som en «road movie».
– Og sangen og musikken er med?
– Ja, og vi har fått hjelp av musikeren Jovan Pavlovic, opprinnelig fra Serbia, forteller Sara, om en av landets fremste trekkspillere, som blant annet nylig har spilt med Ola Kvernberg
Respekt og ydmykhet
Sammen med regissør og medforfatter Øyvind Osmo Eriksen har Sara et ønske om å formidle og videreføre taterarven.
– Det er med respekt og ydmykhet at vi etter to år snart er klare til å vise denne forestillingen. Dette er vår versjon av historien, slik jeg har sett for meg mine forfedres liv. Det er dermed ikke representativt for alle tatere.
– Det har vært tilfeller av overgrep fra samfunnet, vel?
– Ja, og det er jo sagt at samfunn som ikke kjenner sin historie er dømt til å begå sine feil om igjen. Men Øyvind og jeg fokuserer på det positive. Kanskje vi søker å finne urkraften og det universelle i samholdet? I friheten, i flammen og bålet som holdt menneskene sammen.
Det er altså en tung, historisk bør teaterjenta fra Molde har tatt på sine unge skuldre. Og hun har selv en rolle i «Se min ild».
– Jeg skal spille Tater-Milla som ung. Jo, dette blir stort, sier hun.
Her spilles «Se min ild»:
Oslo, Riksscenen 26. sept.
kl. 19.30 og 27. sept. kl. 17.00
og 20,
Hamar, Innlandet Teater
16. november 19:00
Elverum,
Glomdalsmuseet Mai 2019
