Her går eg og svingar min fine engelske stav i slik ei blondekvit og leppestiftsraud og parfymeangande blomstring i rosebusker kring meg i lia.

Kva sa Bjørnson? Eg hugsar lektor Per Amdam las med si velmodulerte røyst: «Jeg kjøøører frem gjennom strålefryd!».

Ja strålefryd er ordet for denne voldsomme openberring av forførande blomstring i busker medan epletre, ja plomme og pære, ja morelle og alt, alt veks seg sødmefylt fruktig kring meg i ein svulmande jubel. Ein strålefryd!

Det er søndag, eg går frå min heim på Holmarka og svingar min stav gjennom øvre og nedre kyrkjegard, ned mot vesle St. Sunniva kyrkje der klokkene ringjer inn til messe. Og der, like ovanfor kyrkja, er det ein særleg gravstad for denne vesle katolske kyrkjelyden: På den gravstaden er jordiske leivningar etter trufaste tenarar, der ligg ein pater og der ligg fleire av nonnene i si ferd gjennom jorda mot ei oppstode – som blomstringa i rosene berre er ein veik avglans av.

Og tett inntil står ein stor kross over gravene til Peter F. Dahll og fru Helga f. Gulbranson. Det er ingen liabonde som ligg der, nei her kviler “Kabinettskammerherre hos H.H. Pave Pius XI” og hans frue. Ja denne landsbyen har sanneleg hatt sine matadorar og verdsmenn både på jordisk og åndeleg vis. Ein liabonde frå Holmarka vert veldig liten, som ein ørliten prikk berre, når han tenker på dei store som ein gong svinga sine spaserstavar her.

Så eg stansar mi overmodige stavsvinging.

Men kva var det med Dahll og kva er det som gjer at eg likevel kjenner ein slektskap med han – trass i så ulik herkomst: Rikingen med sine forretningar og si avstamming frå sjølvaste Reknes-kaksen, kva kan vel liabonden ha som skapar slik ei gjenkjenning?

Nei ingenting: i utgangspunktet ingenting. Han vart fødd til sylv og silke, eg til ljå og hesjer.

Men jo, slik er det: Vi hadde begge ei openberring av noko anna enn det vi vart fødde inn i, om det så var til høy eller silke. Vi konverterte til den romersk-katolske kyrkja, noko som var svært uvanleg på Dahlls tid og uvanleg i mi tid òg: Han konverterte i 1921, fru Helga Dahll f. Gulbranson i 1922. Dette var før Sigrid Undset hadde sjokkert Noreg ved å konvertera i 1924, fire år før Nobelprisen.

Endå ein avstikkar: I 1879 konverterte Wilhelm Wedel-Jarlsberg, son av baronen Herman, til katolisismen. Wilhelm var då kammerherre ved det norske hoff. Som katolikk måtte han ta avskil der, berre lutheranarar fekk vera kongens hoffmenn, men han vart i staden opphøgd til paveleg kammerherre året 1882. Rundt 1900 skjer noko liknande med godseigaren Christopher Tostrup Paus, av same ætt som visesongaren Ole: Han konverterer og tek over det høge embetet som paveleg kammerherre etter Wedel-Jarlsberg i 1921. Paus vert jamvel tildelt tittelen greve av pave Pius XI.

Her nærmar vi oss «vår» mann frå Molde. Eg finn ikkje i Molde bys historie det eg er ute etter: Jo, at han er kammerherre er kjent. Men lite er skrive om hans katolske engasjement og pavelege tilknyting. Vi veit at han gav store gåver til Kyrkja, m.a. den eigedomen som St. Sunniva-kyrkja ligg på og som hadde vore ein del av Humlehaven, der det fanst ein plante- og urtehage av européisk ry.

Hans gåver gjorde det mogeleg å etablera ei katolsk kyrkje i Molde og i boka «Norvegia Catholica 1843 – 1943» står det mangt eit rosande ord om «konsul Dahll og frue». Interessant er det òg at ekteparet vert kreditert for å ha hjelpt St. Borromeus-systrene slik at dei kunne oppretta eit hospital i Molde. Dette var starten på det min generasjon moldensarar hugsar som katolske St. Carolus sjukehus som vart vigd i februar 1934. Ja bygningen står jo der framleis. Der vart eg fødd i 1945, hjå nonnene. I dag går eg dit til tannlegen.

Men byhistoria er meir oppteken av forretningsmenn enn av åndsliv. Dahlls internasjonale forretningar er omtala, og mykje er skrive om han i samband med bybrannen. Dessutan omtalast han heile tida som konsul Dahll.

Akkurat dér er eit merkeleg samantreff att, med meg sjølv – mellom kaksen og liabonden. Ikkje berre det at han var konsul – sanninga er vel at han var visekonsul – men det faktum at han var dobbelkonsul. Britisk og dansk visekonsul. Der nærmar liabonden og kammerherren seg kvarandre att!

Lenge trudde eg dobbeltkonsul-tittelen var eit påfunn av diktaren Hamsun i hans nordlansroman «Konerne ved vandposten» der han med overhendig humor gjer narr av si tids nyrike forretningsmenn som vil smykka seg med titlar. Eg vart beden om å skriva i eit hefte som vart gjeve ut av Corps Consulaire de Norvège (ja fransk og fint er det der) for å markera konsulvesenets jubileum. Grunnen var sikkert den at eg var den einaste frå kulturlivet, iallfall den einaste diktar med eit slikt verv.

Der skriv eg at eg er den som oppfylte Hamsuns fabuleringar – for eg var dobbelkonsul ein periode! Noko eg altså trudde eg var åleine om. Men nei: Kammerherren var før meg der òg, lenge før.

Ein skal jo helst ikkje vera dobbelkonsul: Kva om dei to landa ein representerer vert fiendar, kva om kald eller varm krig bryt ut mellom dei?

Eg kikar opp mot himmelen: Ja, sjå der! Bjørnson smiler bak godvêrsskyene der oppe.

For det var han som førde meg inn i konsulatvesenet: Fyrst ved at det nyss sjølvstendige Slovakia sende ut ein diktar og Bjørnson–entusiast som fyrste ambassadesjef, ja det var Milan Richter, diktaren, som kom – og straks tok kontakt med meg. Han meinte vel at den bjørnsonske impuls skulle redda verda, iallfall hadde Bjørnson vore med på å redda det slovakiske folk. Og eg var jo sjølvaste Bjørnsonfestivalen den gongen tidleg på 1990-talet. Men jøden Richter vart sendt heim utan forklaring då nynasjonalistar rotta seg saman med gamalkommunistar og danna regjering. Då sende eg mi oppseiing til Bratislava.

Eg har før skrive om at det kom eit bod frå Makedonia, det òg med utgangspunkt i kjærleik til poesien og trua på ordets makt: Om eg ville vera generalkonsul i Noreg for den blottande unge nasjonen.

Det tek lang tid å ordna slikt: Ei avvikling av honorært konsulembete skal gjennom utanriksdepartement i to land, papir skal skrivast og menn skal granskast. Det er ikkje berre å avvikla og hoppa inn i noko nytt. Og slik vart det at eg i mitt siste år som konsul for Slovakia var i mitt fyrste år som generalkonsul for Makedonia.

Ein dobbeltkonsul. Som kammerherren. Hamsun ville nok ha briljert med sin ironiske humor over slike «påfunn» (som er det hamsunske ord for denslags).

Men eg vert nok aldri meir enn ein liabonde, inne i meg er og blir eg liabonde: Ei enkel sjel, frå enkle forhold på Holmarka der vi lærte kunsten å mjøke kyr, spreia møkk frå møkkakjellaren, slå med ljå og setja opp hesj. Og vart god og mett av sild og potet, og graut. Og nysilt mjølk. Og i grunnen er det ingen titlar og utmerkingar som kan måla seg med denne: Liabonden.

Så no tek eg fram spaserstaven att, rettar på hatten, ordnar sløyfa. Og så går eg med svingane stav frå kyrkjegarden mot St. Sunniva kyrkje til denne sundagens messse.

Med gode tankar til den no nesten gløymde kammerherre Dahll.

Åja, eg bøyer meg for han. han var den største. Eg er og blir ein liten gut frå lia.

Men eg ser som i eit syn at vi begge set frå oss spaserstavane og begge bøyer oss for ein som er større enn alle. Eg innbiller meg at eg ser han som er usynleg på veg mot sin sanne heim, for i messa er òg dei døde med, usynleg til stades.

Sjølv er eg snart på veg mot det same endemålet for vårt opphald her, liabonden framleis over og kammerherren under jordoverflata:

Vi er på veg.