Hun ønsker ikke stå fram med navn og bilde i reportasjen, men kan godt fortelle. Vi kan kalle henne «Frida». Én dag til, så er hun ferdig med behandlinga på døgnseksjonen ved Molde behandlingssenter. Senteret blir ofte omtalt med det gamle navnet Veksthuset.

Adrenalin

Døgnseksjonen ved Molde behandlingssenter hadde sin årlige sommertur denne uka. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på prosessen for Frida. Hun sitter sammen med «Kåre» og «Lene» på brygga i Torvikbukt. De puster ut etter flere runder med vannsportaktiviteter.

– Jeg kjenner at jeg lever, utbryter Lene.

Det var ingen tvil om at dagen skulle tilbringes ved sjøen. Sjøl om Lene er støl og full av skrubbsår etter å ha hengt på etter båten mange ganger allerede denne uka. Sommerturen har vært smekk full av aktiviteter: fjellturer, vannaktiviteter, ballsport og badminton. Et kjærkomment avbrekk fra hverdagen.

Gikk på en smell

Frida, Lene og Kåre har alle tilbrakt mange måneder ved Molde behandlingssenter. Kåre var ferdig i februar, men ble gjerne med på turen. Lene har nylig kommet tilbake for behandling. Etter sju år som nykter gikk hun på en smell.

– Jeg ble rusfri etter å ha vært i behandling på Veksthuset i 2011. Levde et normalt liv i sju år. Så sa det «bam»! Når du først går på en smell er det kort veg tilbake til gamle mønster, forteller hun.

Hun sier hun tror det var kontakten med behandlingapparatet som reddet henne.

– Etter behandling hadde jeg en plass å gå for å snakke om ting. Ettervernet er utrolig viktig.

Hun håper at personer som har blitt rusfri velger å ta imot ettervern i sin kommune. Sjøl opplevde hun at ikke alle hadde forståelse for at holdt kontakten med behandlingsapparatet i flere år.

– Det var mange som stilte spørsmål ved at jeg fortsatt var i kontakt med Veksthuset, men det var avgjørende for at jeg ble fanget opp så fort som jeg ble, sier Lene.

30 år med rusbehandling

Molde behandlingssenter er 30 år i år. I løpet av disse åra har mye skjedd innenfor rus- og avhengighetsbehandling.

Lene, som også var i behandling i 2011, bekrefter at hun opplever behandlinga nå og da svært forskjellig.

– Det var veldig mye strengere den gangen. Sjøl om jeg sikkert ikke hadde vondt av strenge regler og kontroll på den tida, så tror jeg det ansvaret vi får for oss sjøl og vår egen behandling idag vil gjøre at jeg står mye sterkere i meg sjøl når jeg er ferdig her, forteller hun.

– Rivende utvikling

På Molde behandlingssenter på Glomstua møter vi fire ansatte ved institusjonen.

– Det har vært en rivende utvikling i rusbehandlingen de siste 30 åra, forteller Helga Ormbostad, samhandlingskoordinator.

– Da Molde behandlingssenter åpnet som Veksthuset i Molde var behandlinga av rusavhengige tuftet på en idé om at avhengighet skulle løses gjennom atferdskorrigering. Det var til tider rigid og regelstyrt, forteller Berit Øksenvåg-Risbakken, seksjonsleder døgnbehandling.

Viktige milepæler

Utviklingen i behandling speiler økt kunnskap om rus og avhengighet. I 2004 fikk ruspasienter pasientrettigheter og i 2011 fikk brukermedvirkning større plass i behandlinga.

– Det er ikke slik at alt er endret. I 2011 tok vi med oss ideen om fellesskap som metode videre. Dette er en metode som vi har stor tro på. Gjennom fellesskapet vokser den enkelte. Og så la vi igjen de gammeldagse holdningene, forteller rådgiver Siv Kvamme.

På døgnsenteret får pasientene arbeidstrening og sosial trening. Molde behandlingssenter har og fått en poliklinisk seksjon og har flere øvrig tilbud og samarbeidspartnere.

– For å behandle rusproblemer må du behandle hele mennesket. Mange som har rusproblemer har også psykiske tilleggsutfordringer og helseproblemer, sier Heidi Gudbrandsen, seksjonsleder poliklinikk-

Det foregår også forskning på institusjonen med mål om fagutvikling. Et arbeid som har vært

styrket den siste tida.

– Vi lærer utrolig mye av egne pasientdata, både hva som kan gjøres bedre og hva som fungerer, sier Øksenvåg-Risbakken.

Kamp mot mytene

– Det var mye som ikke var bra før.

Det gjør vondt å tenke på. Men vi ønsker gjerne et fokus framover og på hva vi gjør nå, forteller Øksenvåg-Risbakken.

De forteller at Molde behandlingssenter lenge har prøvd å bekjempe myter om behandlinga.

– Vi har til tider slitt med dårlig omdømme i behandlingssamfunnet, noe som har ført til at det til tider har vært vanskelig å rekruttere pasienter. Mytene lever fortsatt sitt eget liv i pasient- fellesskapet, sier Øksenvåg-Risbakken.

I ordet myter legger de historier som har spredd seg om form og innhold i behandlinga ved Molde behandlingssenter.

– Hva kan gjøres for å motarbeide

mytene?

– Vi jobber med markedsføring av oss sjøl ut til pasientene. I tillegg samarbeider vi mye med Ålesund behandlingssenter som har pasientene først til avrusning. Ansatte i Ålesund gjør en flott motivasjonsjobb for de pasientene som er innlagt der på avrusning, sier Øksenvåg- Risbakken.

Stemmer ikke

Fra bryggekanten i Torvikbukt forteller Kåre, Lene og Frida om de samme erfaringene.

– Da jeg kom til Veksthuset første gang hadde jeg bare skrekkhistoriene å forholde meg til. Jeg hørte historier om brukere som måtte gå rundt å klukke som ei høne. Og historier om at man måtte vaske doen med tannbørste. Jeg vet ikke om dette noen gang har vært tilfellet, men jeg har i alle fall aldri opplevd noe slikt, forteller Lene.

– Hvor tror dere alle historiene kommer fra?

– Dersom man mangler en egen indre motivasjon om å bli frisk er det vanskelig å fullføre behandlinga, da kan det være du trenger noe å skylde på. Det er enkelt å skylde på systemet, kommer de fram til.

Frida bekrefter at mytene t fortsatt er der.

– Disse mytene lever fortsatt. Vi blir ofte spurt av andre i rusbehandling om det virkelig er så ille som de har hørt.

Regler

For nye pasienter er det mange regler å forholde seg til. Blant annet kan ikke en pasient gå på butikken alene de første to ukene.

– Oppleves det som rart, som et

voksent menneske å forholde seg til alle reglene?

– Det er strengt. Kanskje kan det føles litt overdrevet. Men alle regler og rutiner har sin hensikt. Sjøl om det kan virke rart fra utsida, forteller Frida.

Sjøl om tanken har streifet henne, konkluderer hun med:

– Strukturen vi har fått i hverdagen har vært helt avgjørende for meg.

Pasientene som har vært lengst i behandling får mer ansvar. Strukturen i «samfunnet» på senteret er bygget rundt ansiennitet. Har du vært i behandling lengre får du roller hvor du skal lede andre.

– Det kan nok være tøft for mange å skulle ta ordre fra noen som er yngre, som er jente eller bare fordi noen har vært her lengre enn deg, sier Lene.

Nye mønstre

Men å takle slike situasjoner er en del av behandlinga. Gjennom de seks månedene mange tilbringer ved døgnseksjonen får pasientene både sosial trening og arbeidstrening.

Frida forteller at det er mange mønstre som skal brytes. Alt fra utseende til hvordan man tar vare på seg sjøl og andre. Frida beskriver hva hun tar med seg videre:

– Jeg har lært hvordan jeg kan få kontroll over reaksjonene jeg har i møte med andre mennesker. Særlig dette med å velge kampene sine. Før skulle jeg ta alle diskusjoner. På Veksthuset lærer vi å børste av oss bagateller og takle tøffe tilbakemeldinger.

Hun tenker seg om.

– Vi lærer oss å lage nye mønstre, som erstatter dårlige vaner og holdninger. Det har vært en viktig lærdom at man ikke alltid må si hva man tenker, ikke slippe alle følelser løs.

Prosessen med å bli rusfri er ingen dans på roser. Kåre oppsummerer det kort og greit:

– Veksthuset er et fint og trygt sted å ha det jævlig, sier han med et skjevt smil.

Fellesskapet

De tre er tydelig komfortable i hverandres selskap. De har nok snakket sammen om disse tingene før. Lite er flaut på Veksthuset, sier de. De er enige om at de har fått stort utbytte av fellesskapet som metode.

– Du blir hele tida stilt til ansvar for hvem du er og hva du gjør. Det stilles krav og forventninger. Og fellesskapet som hele vegen gir tilbakemeldinger, det kan være tøft, men gir mye sjølinnsikt, sier Kåre.

– Det var en annen pasient som var til behandling samtidig som meg. Han hadde «en greie» med å alltid være «etter» meg med tilbakemeldinger. Men i etter kant har jeg innsett at det var han som speilet meg best, han som faktisk hjalp meg mest.

De to andre nikker.

– Du må hele tida jobbe med deg sjøl. Om det er noe ved din oppførsel eller holdninger du ikke ser er det alltid noen andre som legger merke til det. Når vi deltar aktivt i hverandre sin behandling, blir du hele tida utfordret. Det er umulig å gjemme seg bort, sier Frida, og legger til.

– Det er egentlig helt genialt.

Jobben som gjenstår

Det er vanlig med seks måneder i behandling. Noen er der lengre, men dagen hvor man skal ut i samfunnet igjen kommer uansett. Frida, Kåre og Lene er enige: det er da den

virkelige jobben begynner.

– Du blir rusfri, men aldri fri fra avhengigheten. Den gir al dri slipp. Jeg kom hit på grunn av hasj. De kan si hva de vil, de som mener det er ufarlig og vil legalisere. Rusen har en makt over meg som jeg ikke kan kontrollere, forteller Frida.

– Jobben begynner etterpå. Det er hverdagen som er vanskelig, sier Lene.

Verdien av ettervern

De ansatte på Molde behandlingssenter vet godt at vegen tilbake til samfunnet er lang.

– Som rusmisbruker mister du ofte mye, du har «gått glipp av livet» og det følger ofte psykiske tilleggsproblem. Da blir det ofte enda tøffere å komme ut i samfunnet igjen, sier rådgiver Siv Kvamme.

Der ansatte enige om at tilbudet om ettervern er viktig for om en pasient skal klare å holde seg rusfri.

– Molde kommune er helt unikt når det gjelder tilbud om ettervern. Dessverre varier tilbudene fra kommune til kommune, sier de.

Kronisk sjukdom

– Vi får ofte spørsmål om hvor mange som greier seg. Men rus kan sammenliknes med en kronisk sjukdom. Du kan leve som du er frisk, men det tar tid. Og sårbarheten vil alltid være der, sier samhandlingskoordinator Helga Ormbostad.

De opplever at mange stiller andre krav til rusproblematikken enn de gjør til eksempelvis psykiatri eller somatisk sjukdom.

– Hvem er egentlig pasientene på Molde behandlingssenter?

– Vi har mye fin ungdom, de her bare kommet skeivt ut, svarer Berit Øksenvåg-Risbakken.

Veksthuset har pasienter fra 18 år og oppover. Men mange er i slutten av 20-åra. De ansatte forteller at personer i aktiv rus endrer gjerne karakter.

– Tar du vekk rusen er mennesket fortsatt der, sier seksjonsleder Heidi Gudbrandsen.

Mer en rus

Tilbake i Torvikbukt forteller Frida at hun skal flytte heim, til en større by. Lene kommer fra ei lita bygd i Møre og Romsdal. De føler det gir dem ulike forutsetninger i etterkant.

– Dette er kanskje en klisjé, men føler dere at betegnelsen rusmisbruker er en merkelapp som blir ved dere når dere drar herfra?

– Ja. For meg er det nok en merkelapp jeg aldri blir kvitt. I bygda jeg kommer fra opplever jeg fortsatt dømmende blikk, sier Lene. Frida ser annerledes på det.

– Jeg har mange ressurser å ta av, det er mye mer enn rus som definerer meg, sier hun.

Ingrid Nagell

ingrid.nagell@r-b.no