– Jazzå. Du klarte ikke å holde fingrene fra fatet, nei. Du gikk på en sprekk, ja..?

Takt ser misbilligende på Tone, som setter opp sin uskyldigste mine.

– Du vet, det ene tok det liksom bare det andre. Etter Van Morrison, som jeg til tross for hans grinebiterskhet minst ville gitt terningkast 4, forresten, så seig vi liksom bare ned mot byen og ramla inn i Red Hot-teltet. Og der skal jeg love deg at det var full fyr! Fyttirakker´n, snakk om energi og spilleglede. De Red Hot-gutta blir jo bare bedre og bedre. Dit skulle Van Morrison tatt seg en tur. Mye bedre saksofonist har de også! Også han nye på tangenter, da, snakk om showman!

Planen om en hvit onsdag gikk, vel, altså ikke helt etter planen for den ene halvdelen av duoen. Men nå er en ny dag og nye muligheter i emning. På vei inn i en røkelsesduftende og gatemusikksyngende gågate dukker en av byens altmuligbusinessmenn opp.

– Er så rart med denne jazzfestivalen, altså. Folk er liksom ikke helt seg selv. Man kjenner jo ikke igjen noen, knapt nok naboen, sier han.

– Er det sånne som meg du sikter til? Jeg skal jo innrømme at jeg ikke går i hawaii-skjorte og halssmykker sånn til vanlig, flirer Takt, i det han passerer en bekjent som sitter på uterestaurant bak mørke solbriller, men i et antrekk som var hyppigere å se i San Fransisco i 1968 enn i dag.

– Han der, for eksempel. Han har jeg ikke sett ute på årevis. Men her er han altså. Slipper løs sitt indre jazz-jeg!

På den samme restauranten får Tone øye på det flammende bandet fra kvelden i forveien, nydusjede og midt i pizza-buffeten. Og der sitter jaggu det nye band-medlemmet også. Han på tangentene.

– Haakon-Marius Pettersen. Singel-songwriter fra Bessaker i Sør-Trøndelag, hilser han.

– Eller bare Trøndelag, som det heter nå i disse sammenslåings- og grensejusterende tider, sier Takt, nyslått sunnmøring som han er.

– Hvordan har dere fått tak i han her?, lurer Tone.

– Det var et forslag fra meg, jeg har visst om Haakon-Marius i fire-fem år. Han er god venn av trommis Marius Simonsen fra Molde, blant annet. Jeg liker utrolig godt spillinga hans, så det ble naturlig å ta kontakt da vi manglet en mann, sier Knut Marius Djupvik.

Haakon-Marius (ja, vi vet det blir forvirring om navnekonstellasjonene), forteller at han lenge har hørt gjetord om Moldejazz-konsertene til Red Hot.

– Haha! Det er 23.15-konserten der alt kan skje, sier han.

– Det snakkes mye om samarbeid mellom Molde og Trondheim, eller Romsdal og Trøndelag. Kan du være en slik brobygger?

– Æhhh... nå er ikke jeg så interessert i fotball, da. I hvert fall ikke etter Mini Jacobsen sluttet å spille. Æ e bare en fyr som e gla i å spæll!, forteller Pettersen, som har gjort det meste en kan gjøre bak tangentene; fra Turboneger til deLillos og Hver gang vi møtes.

– Hva er det mest sprø du har vært med på?

– Bortsett fra Red Hot, mener du? Det var Rednex-turneen i 2001, fra Lappland til midtre Nord-Sverige. For øvrig var jeg 15 år første gang jeg spilte på Moldejazz, da spælt vi te dans på Alexandra.

– Altså Åreknuten, alternativt Gamle Grisers Klubb, som det også het. Eller offisielt, gamle Alexis, humrer Takt.

Den sylferske Red Håtten kan i følge Lars Petter Bjerkeset og navnehalvbror Knut-Marius spille alt mulig mellom melodika og kirkeorgel, og for ikke å glemme 80-talls-synth. – Dette er en mann som kan utvikle vårt konsept til noe nytt og enda bedre. Og det har han allerede gjort, sier Bjerkeset, som er ekte Red - fra Rød i Nesset.

– Dere har spilt sammen i 13 år, og 10 på Moldejazz. I år var det nesten 3000 i teltet. Hvordan føles det?

– Frontfiguren blir jo bare bedre og bedre, humrer Lars Petter, og ser på Knut Marius.

– Så er det gøy at det stadig kommer nytt publikum, noen så unge at de ikke kommer inn i parken en gang, sier han.

– Det er jo helt fantastisk. Vi har verdens beste publikum, som synger og danser. Så er vi alle folk som spiller mye, og vi har tatt et steg av gangen. Å få inn Haakon-Marius har gitt oss et friskt pust. Helt rett for oss nå, sier Knut Marius.

På vei gjennom Storgata har Takt fått noe å grunne på. Mens Red Hot på alle måter er gjenkjennbare, har han begynt å speide etter ugjenkjennelige naboer.

Det tar cirka fem meter før han snubler over et rosakledd jazzpar fra Midsund.

– Antrekket er i sin helhet kjøpt på ferie i Bulgaria, men det passer jo utmerket i festivalsammenheng, sier John Gunnar Orvik, som er hakket mer skarprosa i fargen enn kona Solveig.

Et stykke lenger inn i gata triller to hattefine damer rundt på en gammel barnevogn. Det viser seg å være bygdekvinnelaget som ikke er til å kjenne igjen.

– Vi har ferie, vi no, forklarer Monika Frisvold Vågan fra Eidsbygda.

– Hva er mål og mening med antrekket?

– Jo, bondekvinnene brukte faktisk hatter i fine anledninger før i tida. Jo finere hatt, jo høyere status, forklarer Vågan, mens den andre hattefine legger til:

– Og litt må vi gjøre for å få oppmerksomhet rundt kokeboka, som riktignok kom ut i 2009, men er like aktuell idag.

– Men er ikke det som er selve festivalen, da, sier Takt ettertenksomt.

– At vi kan kle oss ut litt og flykte bort fra hverdagen..? Så får vi heller ta sjansen på at vi ikke blir gjenkjent av naboen. Av og til er det kanskje en fordel.

– Jeg er blitt tatt i mot med åpne armer og mye humor, sier singel-songwriter og ny tangenttraktør i Red Hot, Haakon-Marius Pettersen. Saxofonist Lars Petter Bjerkeset (t.v.) og vokalist Knut Marius Djupvik er enige i at humor er mye av drivkraften i bandet. Foto: Svein Bjørnerem
Den 13 mann - og kvinnesterke besetningen i Red Hot har gitt jernet to kvelder i Alexandraparken. Foto: ERIK BIRKELAND