Klubbnattkonserten på Teatret Vårt starter med latter i salen. Bandleder og pianist Robert Glasper leiker med publikum ved blant annet å introdusere seg sjøl som Chick Corea, og blir overrasket av at flesteparten i salen faktisk skjønner at han tuller. Når DJ-en trøbler litt rundt og ikke gjør helt det han skal får Glasper hele salen til å rope «What the fuck, DJ?!» deres egne store fornøyelse, og spenningen stiger i rommet.
Så går det kjapt litt i stå, fordi det jeg tror flere forestilte seg skulle være en høyintensitets hip hop-fest viser seg å være nærmere et rolig nachspiel. R+R=NOW spiller en blanding av jazz, soul, R & B og hiphop, men dessverre med et ganske lavt energinivå og lite kontakt med publikum.
Sangene glir dessverre over i hverandre fordi hver eneste låt er preget av det samme lydbildet, bestående av dempete og litt for seige pianoakkorder, en forvridd og utydelig vocoder-vokal, samt altfor lange instrumentsoloer.
Forvirrende mellomspill
Bandnavnet står for Reflekter + Responder = Nå, og er inspirert av Nina Simones tanke om at det er en kunstners plikt å gjenspeile sin egen samtid. Dette kommer tydeligst fram i det som egentlig bare er flere forvirrende mellomspill. Det spilles av lydspor med en mannlig vokal som snakker om at «aktivisme er min skjønnhet» og «artister må gjenspeile tidene vi lever i». Det er vakkert og fint det, men jeg ser ikke hvordan låtene reflekterer den samme aktivismen. Det er kanskje min egen feil som ikke helt klarer å tyde hva vokalisten synger.
Derrick Hodge spiller verdens lengste bass-solo, og publikum er som i en transe; kanskje fordi de er helt forbløffet over musikerens ferdigheter, kanskje fordi de lytter intenst etter neste sted de skal/burde gi applaus (det er det ikke alltid enkelt å vite), eller kanskje det er fordi de egentlig burde være i seng, og dermed står og halvsover.
Flere måtte holde inne en gjesp
Samtlige låter bygger seg oppover uten helt å nå et klimaks, og når konserten varer i underkant av to timer der gjennomsnittslengden på hver sang er femten minutter er det ikke rart at publikum etter hvert tynnes ut og at flere av de gjenværende må holde igjen en gjesp. Resting Warrior varer i det som virker som en halv time, og i det jeg tenker «ah, nå begynner en ny låt» kommer den samme melodien om igjen, og jeg vurderer om dette er kunst eller tortur.
Konsertens høgdepunkt er definitivt «Taylor Time» – en over ti minutters lang beatbox- og samplepadsekvens med Taylor McFerrin i høgt tempo, som får publikum til å juble. Ellers vekker Glasper opp publikum ved å spontant rappe første vers av Ice Ice Baby, men samlet er energinivået altfor lavt til å holde på salens fokus når klokka nærmer seg 02:00. Jeg finner dessverre ingen nattklubbtendenser under årets klubbnattkonsert.