Jeg travet opp og ned Storgata, som jeg kjente som min egen bukselom- me. Jeg gikk langs bryggene og sugde til meg lukten av fiskeskøyte, tjære og hamptau. Jeg hang på rekkverket ved flytebryggen og så på sjøflyene som landet og tok av, og på Taxi som kastet loss og dro over til Hjertøya fullastet med badegjester under det blå presenningstaket. Jeg saumfor båtbutikkene for å se på dykkermasker og svømmeføtter, og jeg trålet lekebutikkene for å beundre seilbåter og batteridrevne racerbåter.
Hadde jeg ekstra lommepenger, og det hadde jeg ofte i Molde, stakk jeg innom isbaren som lå ved hjørnet av Rådhustorget. Her kjøpte jeg husets spesialitet, som var to kuler krokanis toppet med softis og rødbrus servert i høye glass med en lang stålskjed som også fungerte som sugerør.
Farmor og farfar bodde i enden av Storgata i et blått murhus med store, hvite vindusrammer og karnappvinduer slik at man kunne se nedover gaten, ikke bare tvers over. På trappen ved inngangsdøra sto det en sjokoladeautomat med alle slags fristelser bak små glassdører som kunne åpnes ved å slippe én krone i myntinnkastet. Trapperommet innenfor luktet alltid våt sement. Eller kanskje tørr mur, jeg vet ikke. Jeg løp alltid opp alle trappene til øverste etasje der farfar og farmor og tante Liv bodde. Gjennom det ruglete glasset kunne jeg se om det var farmor eller tante Liv som åpnet når jeg ringte på. Jeg så ikke personen, men jeg gjenkjente bevegelsene.
Til høyre for døra gikk det en smal, buet trapp opp til snorloftet. Her var jeg med når farmor skulle rulle tøy. Vi brettet og strakk duker og laken og dynetrekk. Farmor la tøyet inn mellom rullene og jeg sveivet, frem og tilbake. Så brettet vi tøyet dobbelt og rullet igjen. Til slutt hadde vi en fin stabel med hardpressede firkanter som ble båret ned til leiligheten i en stor kurv.
På den gyllenbrune kommoden i entreen sto messingstrykejernet som jeg lekte med da jeg var mindre. Strykejernet var et skip, og det lille jernstykket som skulle varmes i peisen og legges inn i strykejernet, ble skipets redningsflå- te.
Fra verandaen var det utsikt over busstorget og utover fjorden som glitret mellom holmene. Der ute lå Hjertøya med badeplassene og skipsvraket, og enda lenger ut kunne jeg skimte Sekken, der farmor var født. Bakenfor lå de snødekte Romsdalstindene på rekke og rad og kjempet om hvem som kunne strekke seg høyest mot den isblå himmelen.
Verandaen under oss stakk lenger ut enn vår. Der bodde fru Sveen som hadde brodeributikk i første etasje. Jeg håpet at jeg kunne slippe å fiske denne gangen. I alle år fra jeg var liten, hadde det vært tradisjon at jeg skulle fiske når jeg var på besøk. Jeg vet de gjorde det for å glede meg. Men det skjedde for ofte, og jeg var blitt for stor. Tante Liv og fru Sveen hadde det nemlig med at jeg skulle slippe ned en hyssing med en klesklype fra verandaen og se om jeg fikk napp. Det fikk jeg selvfølgelig hver gang og heiste opp et drops eller en karamell.
– Næ’men, sjå ka du fekk! sa tante Liv begeistret. Jeg lot som om jeg var forbauset, jeg også, for ikke å skuffe dem.
Hver dag var et eventyr, men de begynte alltid dårlig. Ved bussholdeplassen bak huset lå meieriet. Hver morgen skulle hundrevis, kanskje tusenvis, av mel- kespann spyles og skylles. Arbeidet begynte omtrent når solen sto opp, og den sto tidlig opp på somrene. Armadaer av tomme femtiliters aluminiumsspann dunket mot hverandre mens de vagget i tette rekker over valsene på løpebanene, som kom ut av et hull i veggen og gikk i friluft fra meieriet til lasterampen. Spannlokkene, som hang og slang i kjettinger, bidro til lydhelvetet. Over det hele fløy tusen måker illskrikende av fornærmelse over å bli vekket så tidlig. Kakofonien ble slynget frem og tilbake mellom murbyggene og veltet inn gjennom de åpne soveromsvinduene våre. Jeg var alltid tidlig oppe når jeg var i Molde.
Farfar gikk i grå dress med vest. Og hatt. I vestlommen hadde han lommeuret, som var festet til knapphullet med et gullkjede. Uret fisket han opp med en elegant bevegelse, åpnet lokket og annonserte at «Nå kjæm ho». Alle skjønte at han mente Hurtigruta. Vi måtte alltid ned på Storkaia og se på når Hurtigruta kom sigende inn og la til kai, der den lastet og losset passasjerer og biler og gods. Molde forandret seg alltid litt når Hurtigruta kom. Det var som å stik- ke en kjepp i en maurtue; plutselig var det svart av folk og et yrende liv som spredte seg utover byen.
Farfar trengte ikke gå langt for å komme på jobb. Han hadde kontor på den andre siden av Storgata i etasjen over lekebutikken, som også var litt bokhandel. Eller omvendt. Her satt han i en sky av sigarrøyk og reviderte regnskap. Han hadde meterbrede bøker med masse tallkolonner, og tallene i den ene kolonnen måtte stemme med de andre. Bøkene og regnemaskinen tok opp all plassen på skrivepulten. Hver gang han tastet et tall, skrev maskinen knatrende på papirrullen som lå som konfettibånd utover gulvet. Den nye elektriske regnemaskinen var en stor forbedring fra den gamle, der han måtte dra i et håndtak mellom hvert tall han tastet. Den hadde jeg fått av ham året før.
Jeg hadde alltid med meg noe spennende hjem fra Molde. Det meste fikk jeg fra kontoret til farfar. Det kunne være et stempel med stempelpute, en kalender med rød magnetring, en metallpenn som skrev både sort, rødt, blått og grønt, og kanskje det aller mest spennende: Rød brevlakk og lakkstempel. Over en brennende fyrstikk smeltet lakken og rant ned på arket, og så trykte man stempelet ned i lakken før den stivnet. Det kunne få et hvilket som helst brev til å se ut som et skriv fra kongen.
Farfar la alltid bort arbeidet når jeg kom til kontoret. Da grep han hatten sin, og så gikk vi ut på byen. Vi begynte alltid med å gå til fossen for å se hvor stor den var. I parken lå fontenen, som jeg syntes var så stor før. Der hadde jeg lekt med seilbåter som seilte tvers over den store dammen mens farfar satt på krakken og røkte Sorte Mand. Nå var fontenen blitt skuffende liten. Det var fossen også.
Vi gikk gjennom Storgata, der avisguttene, med bunker av dagens lokalavis Budstikka over armen, ropte av sine lungers kraft.
– Buuu-stikka her, kjøp Buuu-stikka!
Her i Storgata utenfor Sættem-butikken sto jeg da den aller første Molde-jazzfestivalen toget gjennom byen på åpningsdagen 4. august. Saksofoner, klarinetter og gitarer fylte Storgata med et liv Molde aldri før hadde sett. Foran i opptoget gikk Kikkan Sættem, som var i familie med oss og som startet det hele, med en levende gris i bånd. Molde-folk syntes det var stas med festival, men farmor mente at grisen var litt for mye av det gode. Men hun sa det ikke, det var jo tross alt slekta som sto bak.
Det tok tid å gå gjennom byen, for farfar kjente mange. Han stoppet eller ble stoppet for en prat og presenterte meg for alle vi traff. Farfar var stolt av meg, og det føltes godt. Vi gikk langs bryggene og så på guttene som lå på magen og fisket; det lå alltid noen og fisket på bryggene. Farfar spurte om de hadde fått noe, og om fisket var bra i dag.
– Næh, de e fole dåle i da’, kunne de svare. Da fisket farfar frem en Mandelstang fra lommen og sa at de fikk dele den som trøst for dårlig fiskelykke. Farfar hadde alltid Mandelstang eller marsipanbrød i lommen og hadde glede av å dele dem ut til enhver Molde-gutt han traff, kjente som ukjente. Jeg var stolt av farfar, og det føltes godt, det også.
(Fra boka «Snøen som falt i fjor». Gjengitt med forfatterens tillatelse. )