I andre etasje på Plassen, rett opp den store trappa, ligger lokalene til Møre og Romsdal Kunstsenter. Der setter de opp utstillinga til 40-årsjubileet til senteret, og Kristin beundrer verkene som settes opp.

– Hvor kommer egentlig kunstinteressen fra?

– Si det ... Jeg tror faktisk den kom allerede da jeg gikk i barnehagen. Jeg husker vi ble dratt med til kunstmuseet på Lillehammer, og da var det særlig et flott og stort bilde med masse hester på som gjorde veldig inntrykk på meg den gangen.

– Så husker jeg også at hos en tante og onkel som hadde et veldig abstrakt bilde hengende hos seg med masse farger, og jeg ble veldig fascinert siden det ikke hadde et klart motiv.

Sjøl om interessen kom tidlig var ikke alltid klart at det var kunst hun skulle studere.

– Jeg studerte først litteraturvitenskap, men mistet interessen da jeg ikke lenger leste bøker fordi jeg ville, men fordi jeg måtte. Dermed prøvde jeg meg på kunsthistorie – og alt klaffet! Jeg innså at det var bildene som var spennende; det visuelle og tekstene som beskrev dem.

Fantastisk sted å jobbe

6 1/2 år har gått siden Kristin gikk fra å være prosjektleder ved Babel visningsrom for Kunst i Trondheim til å bli daglig leder på Møre og Romsdal Kunstsenter. Da hun kom til byen i februar 2012 kjente hun ingen. Absolutt ingen.

– De første månedene var litt stusslige. Jeg kjente jo ikke en levende sjel her! Det var først da kunstsenteret flyttet til Plassen den sommeren, at ting løsnet.

I dag jobber det omtrent 50–60 stykker på Plassen, og man merker lett den gode tonen mellom de som jobber der. Vi sitter på et bord i tredje etasje, og samtalen blir satt på pause et par ganger for å hilse på kollegaer.

– Mange av vennene mine i Molde har jeg fått på grunn av Plassen, fordi det er en så sosial arbeidsplass. Det er så mange fine folk som jobber her, som er oppriktig opptatt av kunst og kultur. Jeg har jo heldigvis fått meg venner i resten av byen også. Man trenger jo et sosialt nettverk, hvis ikke hadde jeg ikke greid å bli her så lenge.

Flere hatter på hodet

Jobben til Kristin er veldig variert, og dagene er uforutsigbare. Den ene dagen sparkler de vegger og lemper ut planker, den andre lages det strategiplaner. Men dette er ikke den eneste jobben Kristin har.

– Jeg ble engasjert i politikken da jeg for første gang oppdaget at jeg bodde i en «blå» by. At jeg flyttet hit var delvis med på å gjøre at jeg engasjerte meg mer, fordi de «blå» holdningene føltes litt fremmede både for meg og de jeg omgås mest. Da tenkte jeg «det er viktig at de av oss som kan, faktisk engasjerer seg og viser at det finnes andre stemmer og syn.

Sentrumsplanlegging

Hun er med i Molde SV og sitter i Plan- og utviklingsutvalget i Molde kommune, som blant annet jobber med planleggingen av Sjøfronten. På grunn av jobben hennes er hun også med i utsmykkingskomiteen som valgte ut den kunstneriske utsmykkingen på Torget. Når hun får spørsmålet om hva hun mener om satsingen i sentrum må hun svare i flere omganger.

– Som politiker synes jeg at Sjøfronten er en helt fantastisk satsing som byen virkelig fortjener. Både moldensere og besøkende fortjener et fint sted å oppholde seg mot sjøen, fordi det er der det er nydelig. Siter meg gjerne på dette: Molde har Norges absolutt flotteste utsikt, og det at man har gjemt den bort og parkert biler foran den er bare trist. Jeg gleder meg til å ta med meg nista mi og sette meg nede ved vannet, sier hun og legger til:

– Som komitémedlem mener jeg at kunstverket som ble valgt til å pryde Torget gir veldig mange muligheter. Det er demokratisk, alle kan finne sin plass, og det likte jeg veldig godt. Og så har det en lekenhet ved seg som tar opp arven til Kurt Schwitters.

Vil ikke velge farge

Skulpturen «Togetherness» av Jacob Dahlgrens vant den lukkete kunstkonkurransen, og skal ikke være rosa slik illustrasjonen viste.

– Hvilken farge kunne du tenkt deg at verket skal ha?

Da ser hun opp i taket, og tannhjulene går. Det er ikke enkelt.

– Nei, nei, nei, ler hun etter hvert. Det får du meg ikke til å svare på. Der har jeg for mange hatter til å kunne si noe.

– Men som kunstinteressert?

– Nei der tenker jeg ... det er helt opp til kunstneren, sier hun til slutt med en liten latter, og lurer seg unna spørsmålet med et smil om munnen.

– Hva tenker du om offentlig utsmykking i Molde generelt?

– Molde sentrum har et stort potensial, og det har ikke vært satset spesielt på kunst i det offentlige rom. Det er på tide at kommunen tør å tenke litt nytt, og åpne for andre uttrykk. Rosepiken hører jo veldig til, i hvert fall i sin tid, men vi må også få til noe som hører til i dag.

Få fram den indre jazzmoldenseren

Er man oppvokst i Molde er man vant til at sentrum fylles opp til alle døgnets tider når jazzfestivalen begynner, og når den følgende mandagen kommer finnes det knapt en sjel igjen i Storgata. Kristin er vant til gågate og mye liv i sentrum av Lillehammer, og møtte på alvor kontrastene da hun kom til Molde.

– Jeg husker da jeg flyttet hit så merket jeg at etter klokka fem på ettermiddagen var det helt folketomt i sentrum. Jeg tenkte «hva er det som skjer?» Jeg skjønte ikke hvor folk var, ler hun.

Hun har merket at det har skjedd en utvikling de siste åra. Folk drar mer ut for å spise og for å møtes.

– Jeg synes det er gøy å få være med på å skape de gode møteplassene, både i politikken og i komiteen. Og moldenserne har det jo i seg, vi må bare jobbe med å legge til rette for at den indre jazzmoldenseren kommer fram resten av året og bruker sentrum!

Skarpe i kanten

Når man er i prat med en innflytter kommer naturlig dette spørsmålet fram:

– Hvordan er egentlig moldensere?

– Moldensere er fantastisk fine folk, det må jeg bare si. Det var langt over forventningene, sier hun og bryter ut i latter.

– Nei det er litt fælt å si, men jeg kjente jo ingen da jeg kom. Jeg ble positivt overrasket.

– Er det noe spesielt med moldensere i forhold til lillehamringer?

Da må hun tenke seg om litt før hun svarer.

– De kan være litt skarpe i kanten, sier hun før latteren triller videre, men presiserer igjen at de i hovedsak er fantastiske folk.

På veg opp trappene igjen på Plassen får Kristin øye på kollega Heidi Rødstøl, som holder ferske jubileumsplakater i hendene. Kristin blir så glad at hun hopper bortover for å se på dem. «Så fine de ble», utroper hun med et stort smil om munnen. Det er veldig god stemning på Plassen.