– Jeg tror de fleste har godt av å komme seg litt av «karusellen». Gjøre noe man elsker å gjøre en stund. Slippe stresset om å tjene mest, ha finest bil og størst hus, sier Jan Arne Janssen (34) fra Hellesylt, bosatt i Molde.
Til fots, sjøs og på ski
Det har et par uker siden Jan Arne og kompisen Anders Helstup (38) kom heim fra en Norges-tur helt utenom det vanlige. Uten andre hjelpemiddel enn egne bein og armer har de gått, padlet, rodd og gått på ski fra det sørligste, til det vestligste, nordligste og østligste punktet i Norge – i én sammenhengende linje. Totalt tilbakela de 4580 km til fots, på ski, roende og padlende. Kun ett sted måtte de ha hjelp av en båt, for å krysse 150 meter over en flomrik elv. Fra mars i fjor til mai i år hadde Jan Arne permisjon fra jobben som IKT-rådgiver hos Fylkesmannen i Molde.
– Det føles egentlig som jeg bare har vært borte noen uker. Tida gikk fort, sier han.
To mann og en hund
Man hører av og til om folk som krysser Norge på langs til fots, syklende, roende eller på andre vis. De aller fleste ville kanskje nøyd seg med å krysse Norge på tvers på den korteste strekninga, altså Hellmobotn, der det er seks kilometer fra grensa og til sjøen. Men Jan Arne, Anders og hunden Obelix ville ha en enda heftigere ekspedisjon.
Basehopp-gard
Ideen begynte å modnes da gutta ble kjent for rundt fem år siden. Anders Helstup – VVS-ingeniør i Oslo og ivrig basehopper – kom til World Base Race, basehopp-VM, som årlig arrangeres med utgangspunkt i Jan Arnes heimgård på Hellesylt.
– Anders har hatt en idé om å gjennomføre denne turen i mange år. Ballen begynte å rulle, og vi brukte et par år på planlegging og å samle utstyr. Det er jo veldig omfattende: fire etapper med ski, til fots, padlende, roende, over to vintre, sier Jan Arne.
Fikk tilsendt utstyr
Til forskjell fra mange andre som foretar Norges-ekspedisjoner hadde ikke gutta depot med utstyr liggende langs ruta. De lagret utstyret på Hellesylt og fikk for eksempel ski og vinterutstyr tilsendt dit de trengte det – når de trengte det.
– Dette gjorde at vi ikke ble slave av en bestemt rute, tida eller av været. Vi kunne gå i vårt eget tempo. Ikke minst var det en fordel ikke å måtte «forutse» når vi møtte snø, sier Jan Arne.
Startet i Lindesnes
Turen startet på Lindesnes 2. mars 2017. På forhånd hadde de ringt en familie på en gard som heter Eftestøl ved Fjotland, der de kunne legge fra seg skiene. Etter å ha gått rundt 109 kilometer fordelt på fjorten dager kunne de spenne på seg skiene og gå over Ryfylkeheiene og videre mot Hardangervidda. Fra Finse gikk de videre over Aurlandsfjellet og ned til Aurland i Sognefjorden, hvor kajakkene ventet.
350 km i Sognefjorden
Og det var ikke et mål å komme seg fortest mulig til første etappemål, Vestkapp på Statlandet. Det skulle være mest mulig opplevelsesrikt, må skjønne!
– Sognefjorden er verdens lengste isfrie fjord, 204 kilometer. Det er Scoresbysund på Grønland som er lengst, med sine 350 kilometer, men denne er ikke mulig å padle. Likevel: vi padlet først helt inn i Sognefjorden, tok noen avstikkere i fjordarmer her og der, og tilbakela 350 kilometer i Sognefjorden. Hehe, sier Jan Arne.
Vestkapp
Vestligste punkt i Norge er Vardetangen, men ekspedisjonsfarerne hadde Vestkapp, det vestligste fjellplatået, som mål.
– Det er jo også et ytterpunkt, og en mye finere destinasjon. Planen var å padle rundt, men da vi kom var det farlig farvann, med bølgesprut som gikk flere hundre meter opp fjellsidene, og bølgehøyde på tre meter, sier Jan Arne.
De valgte å gå til fots ut til Vestkapp dit de ankom 25. juni 2017.
Fjelltopper i Romsdal
28. juni padlet de videre nordover, via det Jan Arne kaller «verdens fineste plass – Sunnmøre», der de tok noen hviledager og Anders tok noen basehopp, før de forflyttet seg til det mange av Budstikkas lesere vil påstå er «verdens fineste plass – Romsdal».
I kajakk inn Moldefjorden og videre inn i Romsdalen, opp Rauma-elva og til Sogge bru. Derfra kunne de fråtse i fjella som rager i hjertet av Romsdal. Trollveggen, Romsdalseggen, Gridsetkollen, Bispen og Litlefjellet ble besteget. Til Eresfjord, og – ved hjelp av kajakktralle til Eikesdalsvatnet.
– Vi gikk fjellturer, Anders hoppet. Vi hadde venner på besøk. Det ble veldig mye matlaging under turen, vi laget steinovner og kokegroper, og vi kunne spise både pizza, brød og kaker, sier Jan Arne.
Saken fortsetter etter bildet.
Vakuumpakka frokost
På forhånd hadde gutta laget og vakuumert 600 frokostblandinger og like mange energibarer, med et superhøyt innhold av kalorier, vitaminer, mineraler og næringsstoffer kroppen trenger. Dette var viktig kost de ukene og månedene de bevegde seg i «ingenmannsland».
Uvirkelig vakkert
Fra Romsdal gikk de videre over Dovrefjell, bykset seg opp Snøhetta (2286 moh.), Norges høgeste fjell utenfor Jotunheimen, og vandret videre til landskapsvernområdet Knutshø.
– Knutshø var ett av stedene som satte sterkest spor. Det var vilt vakkert, med turkisfarga reinsdyrlav og vegetasjon i høstskrud. Det var nesten så jeg ikke trodde at jeg var i Norge, sier Jan Arne.
Ingen UFO-observasjoner
De trasket over Forollhogna nasjonalpark i retning Hessdalen og Sylandet. Poenget var å besøke Hessdalen og så krysse Norge på tvers ved å gå opp på grensefjellet som heter Storsylen.
– Hessdalen er kjent for sine UFO-fenomen, eller uidentifiserbare lysfenomen. Vi så ingenting, men det var morsomt å være der, sier Jan Arne.
Ett A- og ett B-menneske
1. oktober satte de kursen nordover fra Sylandet. Dag ut og dag inn, med 30–40 kilo på ryggen.
– Vi møtte utrolig mye hyggelige folk under hele turen. Om vi var lei av hverandre var det forbigående. Da var det bare å fokusere på andre ting. Vi er ytterpunkter begge to. Jeg er A-menneske, Anders er B-menneske. Jeg er veldig opptatt av å trene og holde meg i form, mens Anders røyka hele turen. Men vi har en felles interesse og felles mål om å nyte norsk natur, sier Jan Arne.
En meter pudder
De gikk til fots fram til Hatfjelldal, deretter gikk de over til ski og pulk.
– Mellom Hatfjelldal og Umbukta hadde vi en tøff periode med mye løssnø. Det var opp til en meter med pudder, og vi måtte ploge i mange titalls timer. Her feiret vi jul i telt, med tørrmat til middag. Nyttårsmiddagen fikk vi av en raus fjellstueeier i Umbukta, sier Jan Arne.
Saken fortsetter etter bildet.
Stahet
Det hardeste strekninga var mellom Sulitjelma og Narvik.
– Dette terrenget er ekstremt utfordrende, sjøl om sommeren. Mange av dem som går Norge på langs går via Sverige på denne årstida, sier Jan Arne.
«Konsekvensen» av å være sta, og ikke skulle sveipe innom Sverige, var at de måtte gå flere turer opp og ned et stupbratt fjell, med stegjern og 40-50-graders hellinger for å få alt pikkpakk og pulkene med seg over.
– Heldigvis hadde vinteren vært dårlig. Det var greit å gå med stegjern siden snøen var som betong. Vi brukte en måned fra Sulitjelma til Narvik og gikk deretter langs svenskegrensa til Kautokeino, videre til Skaidi ved Alta og så til Repvåg. Der la vi fra oss utstyret før vi gikk til Magerøya og gjennom Nordkapptunnelen og turens laveste punkt: 212 meter under havet, sier Jan Arne.
Russisk følgebåt
3. mai kunne de sette beina på Nordkapp i Finnmark. De kikket utover, snudde hodet østover, vel vitende om at turen ikke var ferdig. Kibergneset i Vardø – Norges østligste punkt – ventet.
Ideen om å ro over Porsangerfjorden, og dermed spare seg en uke skigåing, ble realisert da de ringte eier Olaf Bull på «multeøya» Tamsøya, som fikset en robåt til dem.
– Over fjorden hadde i en russisk følgebåt. Vi rodde jo en liten robåt. Vi gikk i lang på Kjæs og gikk videre til Kunes, hovedsakelig på ski, men vi gikk på beina gjennom mange bare områder også. Da dro vi pulken over barmark og myr, sier Jan Arne.
Helt øst
Det var her den flomstore Storelva, med sine ville krefter og drivende isklumper ble for mektig. Bare et par dager før hadde elva vært gjenfrosset, men snøsmeltingen skjedde raskt.
– Vi måtte ha hjelp av en båt for å komme oss over de 100–150 meterne. På Kunes slanket vi ned utstyret slik at vi skulle få det litt enklere når vi kom til områder uten snø. Vi tok med oss bare fjellduker, en lett pulk og sekker videre. Vi kryssa Laksefjordvidda til Tana bru, for så å krysse Varangerhalvøya, der vi feiret 17. mai i en hytte vi låne av en reineier. Han kom med reinkjøtt og øl til oss, så feiringen var alle tiders. Vi kom ned i Persfjorden derfra, gikk forbi Vardø og til Norges østligste punkt, Kibergneset, hvor vi ankom 20. mai. Dagen etter gikk vi til Vardø, og turen var ferdig, sier Jan Arne.
Saken fortsetter etter bildet.
Ville nyte turen
Totalt hadde Jan Arne og Anders da tilbakelagt 4580 km, hvorav 1141 km var til fots, 1000 km i kajakk, 2411 km på ski og 25 km i robåt. De hadde tatt 61.800 høgdemeter i løpet av turen.
– Dette antallet gjelder bare forflytting med oppakning, her er det ikke med dagsturer, så det reelle antallet er mye høgere, sier Jan Arne.
– Hvordan opplevde du det å være ferdig med turen?
– Det var helt greit! Jeg kunne fint vært ute lenger, men det var greit å gjøre noe annet enn å gå og gå også. Jeg har møtt utrolig mange bra folk undervegs. Noe av poenget vårt var å ta oss god tid og nyte turen, sier Jan Arne.
Militærsammenlikning
– Hva var de største utfordringene, sett bort fra Sulitjelma-Narvik-etappen?
– Alt gikk som forventa, egentlig. Jeg har vært i militæret i Bodø, og hadde de verste dagene mine der som utgangspunkt for hvor ille det kunne bli. Hehe. Dessuten er det annerledes med en sånn tur, hvor du vet at hvis du får «nok», så kan du sette opp teltet, legge deg i soveposen, ha primusen i gang i løpet av ti minutt, og så er livet herlig igjen, sier Jan Arne.
Utforsker nærområdet
Jan Arne regner med at han har brukt 500.000 kroner på turen, hvorav 100.000 var fotoutstyr, 200.000 på øvrig utstyr. Bilder og tekst la gutta ut på bloggen eventyri.no undervegs.
– Var det verdt det?
– Ja! Vi har ikke hatt fokus på at det skulle være en billig tur, vi har bodd på DNT-hytter og da vi kom til Narvik feiret vi med å ligge på hotell. Men godt over halvparten av dagene var i telt eller under åpen himmel. Jeg leide ut leiligheten min til en lærling på jobben. Tok halvparten av markedspris, men da slapp jeg å administrere noe med det mens jeg var borte.
– Kommer du til å dra ut på nye eventyr seinere?
– Jeg har ingen konkrete planer, men jeg tar ting som det kommer. Den første tida blir det uansett å bruke nærområdene og utforske dem mer. Man kan jo bruke flere år bare på å utforske områdene på Sunnmøre og i Romsdal, som har det meste man kan ønske seg på friluftslivsfronten, sier Jan Arne.