– Det er da sånn at jeg har hobbyen som arbeid også, forklarer han, der han ønsker velkommen inn i verkstedet på tunet i Bøgrenda en varm maidag. Det begynner å bli vel trangt inne i verkstedet som nå huser blant annet både to manuelle dreiebenker fra slutten av 50-tallet, en metallfres, sandblåsingskabinett og sist – men så absolutt ikke minst – den sju tonn tunge CNC-dreiebenken.
– Vi har heldigvis verdens beste kranfører i Endre Olav Gjerde her i bygda, så vi fikk lurt den inn, sier Johan Petter.
Spesiallaget
Ikke sjelden har han laget deler som ikke er å få kjøpt – eller som vil ta lang tid å få tilsendt. Kanskje står ei maskinen hos Grande. Da kan han få hasteoppdrag med å lage en ny del de trenger på det lille, store verkstedet.
Han viser også fram et eksempel på en skrue han laget til et turbinhus på et gammelt kraftverk i Eidsbygda. Skruen han har laget har gammeldags stigning på gjengene, målt i tommer og ikke i millimeter, slik som nå.
– Og slikt er ikke å få tak i rustfritt, så det laget jeg for dem, forklarer Johan Petter.
Også deler til veteranbiler har han laget.
Det vanskeligste oppdraget var en gang han med 3D-fresing skulle lage en spesiell, bøyd stålkrok for Rauma-bedriften som heter Invisible Connections.
Arvet maskiner
– Og så hender det bønder bestiller deler til jordbruksmaskiner som det ikke er råd å få tak i lenger, sier han.
Men til daglig er det altså Plasto som får mest nytte av den nevenyttige metallmannen.
– Av og til tar han tegninger med seg hjem, dreier om kvelden og tar med tilbake fra verkstedet om morgenen. Så har han da også arvet flere av maskinene som står i verkstedet fra arbeidsgiveren.
– For moro skyld laget jeg disse knivbladene til kantklippere. Jeg freste ut ei ny støpeform i ei gammel form fra Plasto, forklarer han.
– Får jeg et spørsmål om noe kan fikses, begynner tankene på hvordan det kan løses å spinne straks, innrømmer han.
Tidlig krøkt
Dreiebenken han startet karrieren på har han ikke lenger, men minnene sitter godt i.
– Jeg hadde holdt på å bygge tannhjul av lego, få det til å gå rundt, og var veldig spent da jeg endelig skulle få prøve dreiebenken. Jeg ble satt ved maskinen og far min gikk ut og holdt på med andre ting. Det hadde neppe skjedd i dag, humrer han, med tanke på de store kreftene som nødvendigvis er i sving for å bearbeide metall.
Arvelig belasta
Hobbyen har han hatt i alle år, fra den første skruen ble forma i verkstedet.
– Jeg er nok arvelig belasta. Bestefar min drev smie sammen med bror sin. Og far min har jeg også arva mye fra. Han laga mer enn meg, men det var jo fordi man ikke fikk kjøpt alt mulig, slik som i dag, sier Johan Petter og forteller om en far som var vel så løsningsorientert:
– Han både pløyde og kjørte høg med bilen, forteller Johan.
Jungeltelegrafen
Nå er tittelen prosjektingeniør, så de siste åra har det blitt mer kontor enn verktøymaking, som han opprinnelig er utdannet til, på Plasto.
– Så det er egentlig helt greit å komme hjem og bli litt skitten på hendene, mener han, som aldri har reklamert for den metalliske bigeskjeften sin.
– Ryktet har bare gått, fastslår han.
– Skulle jeg ha reklamert for dette, i tillegg til å ha den 100 prosent-stillinga jeg har, hadde jeg vel omkommet av arbeidspress, humrer han.