De fleste bruker fra en halv til en hel dag på å bestige en ett av fjella. Men i 2013 koblet Ola Hovdenak og Nils Nielsen sammen de sju «kongetoppene» og besteg alle på under 24 timer med ski. Seinere har fjellgeita Kilian Jornet forsøkt det samme og tok i 2016 alle toppene til fots, en løpetur på nesten 80 km og 9000 høgdemeter.

– Det var blytungt fysisk, men enda mer krevende mentalt. Det er veldig mye eksponert terreng, og relativt lite bruk av tau, for at det skal gå fort nok fra topp til topp. Jeg legger alltid inn god sikkerhetsmargin, men ekstra mye på en slik dag, sier Heimen.

KONGEN: Første topp, lørdag halv fire.

Det meste av turen var kjent territorium, og han hadde gjort alle basehoppene tidligere. Og nå var han i fysisk form til å koble alle sammen. Totalt ble det 6242 høgdemeter og 34 kilometer, pluss basehopp.

Flere turkamerater

– Jeg hadde tenkt å ta turen i fjor, men da skjedde det så mye annet. I år har snøen smeltet veldig tidlig og det har blitt perfekte forhold i fjellet. Jeg meldte meg impulsivt på Molde 7 topper Ultra, som en test av formen. Det gikk veldig fint, med unntak av nedoverbakkene, og kroppen restituerte seg fort, så jeg skjønte at jeg var klar, sier han.

DRONNINGA: Halv fem om morgenen.

Men i tillegg til at kroppen skulle være klar, måtte også opplegget forberedes. Han så tidlig forrige uke at værmeldingene var fine inn mot helga, og begynte å samle sammen et turfølge som kunne være med på ulike deler av ruta. Turkameratene er ikke bare viktig for motivasjonen, men også for sikkerheten underveis.

– Jeg manglet litt turkamerater, men fikk det på plass etter noen telefoner fredag ettermiddag, så jeg bestemte meg for å starte klokka 2 natt til lørdag, blant annet for at Ola skulle kunne bli ferdig på jobb og komme seg innover og bli med på Kvanndalstid og Venjetind lørdag ettermiddag. Det var også et godt tidspunkt å starte på i forhold til vær og vind, sier Heimen.

Å starte klokka to på natta var etter hans eget utsagn fantastisk. Lyset fra solnedgangen skapte ei utrolig ramme, som styrket motivasjonen som allerede var veldig stor når han gikk ut av bilen ved Trollstigplatået.

– Haakon Lundkvist ble med meg på Kongen og Dronninga, og fikk tatt fantastiske bilder. Jeg hadde løpt denne delen torsdag kveld for å gjøre meg bedre kjent med stien mellom toppene, noe som viste seg å være lurt. Oppe på Kongen traff jeg også ei jeg kjenner som overnatta der. Hun ble jo vekt av vår begeistring for solnedgangen, flirer Heimen.

Luftig dag: På 22 timer og 50 minutter ble det over seks tusen høgdemeter og fem basehopp på Tom Erik Heimen. Her kaster han seg ut fra Dronninga, det første hoppet, som landet nede i Isterdalen. Neste topp var Store Trolltind, som ruver høyest i horisonten. Foto: Haakon Lundkvist

Sparte på kruttet

Men det var ikke mange minuttene før han var på veg ned til nabotoppen Dronninga. Der var det på med vingedrakta og en flytur ned til setra i Isterdalen. Her ventet supportergjengen «BASE-spotterne» med kaffe og skyss opp til Trollstigplatået. Derfra gikk det til Store Trolltind med kollega Inger Birgitte Tandstad på om lag to og en halv time.

– Vi gikk i et greit tempo, men passet på å spare litt på kruttet, siden det enda var en del topper igjen. Men det var rått å komme opp på Store Trolltind i åttetida på morgen. Soloppgangen gjorde hele veggen gul, det var ekstremt, sier Heimen.

STORE TROLLTIND: På topp ti over åtte.

Nede i Romsdalen traff han supporterne Viggo Samuelsen og Bernt Inge Flåten med kaffe igjen. Derfra kjørte han inn til Grøvdalen, hvor han møtte en ny turkamerat, den lokale fjellgeita Geir Unhjem som var god drahjelp opp til Gjuratinden.

GODE HJELPERE: Kaffe og lefse 08.30 om morran i Romsdalen. Fra høyre bakkemannskapet Viggo Samuelsen og Bernt Inge Flåten. Fotograf Haakon Lundkvist var kommet ned fra Dronninga.

– Vi skulle gå ei rute ingen av oss hadde gått før, via Gjurafjella og traversen som jeg skulle hoppe fra, forteller Heimen.

Eksponert: Her leder Geir Unhjem opp traversen på Gjurafjellet.

Han la fra seg sekken der han skulle hoppe, før de sprang på toppen og ned igjen til utspranget.

– Det var kjempespennende å gå i nytt terreng, sjøl om det i lang tid var eksponert. En utrolig fin tur, vi brukte vel drøye tre timer fra bilen til toppen. Når jeg fløy ned og landet i Grøvdalen var gjengen min på plass igjen og tok meg imot til landing, sier Heimen.

Gjuratinden: Midt på dagen med Geir Unhjem

Sønnen ga tommel opp

Heimen innrømmer at han var litt sliten når han landet i Grøvdalen, etter fire av sju topper. Da måtte han hjem for å pakke to av fallskjermene på ny, før han kunne gi seg i veg til den siste delen av turen som hadde utgangspunkt i Venjesdalen.

– Da jeg var hjemom traff jeg sønnen min. Han hadde dømt kamper i en fotballturnering, og  hadde ikke noe å finne på. Jeg fikk litt dårlig samvittighet og lurte på å bli hjemme. Men han sa at jeg måtte fortsette og gjennomføre, og det ga meg stor motivasjon, sier Heimen.

OMPAKKING: Hjemme i Isfjorden ble to fallskjermer pakket for de to siste hoppene.

Da Ola Hovdenak kom på døra, ferdig på jobb i Molde, var det første han spurte om hva Heimen hadde spist i løpet av dagen. Konklusjonen var at inntaket av mat og drikke var i dårligste laget, så Ola svippet innom Åndalsnes før de møttes igjen i Venjesdalen.

– Når Ola kom med en dobbel cheeseburger fra bensinstasjon på Åndalsnes, steg formen betraktelig. Da var jeg plutselig i storform igjen bak Romsdalshorn og mot Kvanndalstinden. Den burgeren ga meg enormt med energi, og jeg vet ikke om jeg hadde klart å fullføre uten, sier Heimen, med et godt smil om munnen.

Kvanndalstinden ble toppet ut på to timer og tre kvarter, der ble det litt klaring med tau. Noen sjarmørtopping på pinakkelen Torshammeren ble det ikke, for turen gikk rett videre Venjetindtraversen over mot Store Venjestinden.

Kvanndalstinden: Klokka 20:10.

Ola hjalp da motivasjonen sviktet

Over isbreen og bresprekker mot Venjetinden ble det annerledes opplevelser. Da de nærmet seg toppen på turens høgeste fjell begynte derimot energien fra hamburgeren å bli oppbrukt. Da dro Hovdenak fram sjokolade og cola fra sekken, samt viktige motiverende ord på veg til topps.

TO KONGER: Ola Hovdenak (t.h.) var den første som tok alle sju toppene på et døgn, sammen med Nils Nielsen på ski i 2013.Han var til stor hjelp for Tom Erik Heimen når han ble sliten, og de krevende fjellene Kvanndalstinden og Store Venjetind sto igjen. Her er de midt mellom disse toppene. Foto: Haakon Lundkvist

– Ola brukte triksa sine, han maste på at jeg måtte få i meg mer mat. Og jeg begynte å slite med motivasjonen mot den sjette toppen. Det krever også mye mentalt for å være klar til å hoppe basehopp. Jeg fikk heldigvis sukkersjokket på toppen av Store Venjetinden, så det var et høgdepunkt, med stemninga og lyset i tillegg, sier Heimen.

Store Venjetind: Halv elleve.

Han forteller at det var perfekte forhold og at han kunne stupe ut fra toppen og legge vinkel på vingedrakta og kjøre slalåm ned vestgjeldet i 200 kilometer i timen i solnedgangen.

– Det toppet hele turen!

Høgdepunkt: – Å fly slalåm ned vestgjeldet på Store Venjetind i solnedgangen var en utrolig flott opplevelse, og ett av turen høgdepunkt, sier Heimen.

Rart når det var over

Nede ved Venjesdalsvatnet sto basespotterne Bernt og Viggo, samt Inger Birgitte på plass igjen, med en ny hamburger og god støtte før Romsdalshorn, som var den siste toppen.

Pause: Tom Erik og Ola tar en liten pust i bakken før de ankommer Store Venjetind.

– Da var jeg jo i fyr og flamme igjen, og hadde masse motivasjon. Romsdalshorn var sjarmøretappen, jeg har vært der flere hundre og femti ganger før, og visste at jeg kunne ta det rolig og bruke under halvanna time opp, sier Heimen.

Siste påfyll: Bernt Inge Flåten og Inger Birgitte Tandstad leverte hamburger og pærebrus før Romsdalshorn skulle bestiges.

Med en pærebrus fikk han energi på toppen til det siste hoppet.

Etter 22 timer og 50 minutt stoppet han klokka, tok på seg vingedrakta og kastet seg utfor igjen. Spotterne, Ola og Haakon var på plass nede i Romsdalen.

Romsdalshorn: Før ett natt til søndag.

– Det var rart å komme ned, for jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle gjøre. Kroppen var fortsatt gira når jeg var ferdig. Men det var utrolig deilig å kunne sette kursen hjem til senga i Isfjorden.

Der ventet en sovende sønn.

– Når jeg kom hjem til Jonathan (13 år), var det utrolig godt å kunne vekke ham å gi ham en god klem og si at jeg hadde klart alle sju toppene. Han sa at han var skikkelig stolt av meg, og det var virkelig et av høgdepunktene, forteller Heimen.

Tøff mental utfordring

Å komme trygt hjem er alltid prioritet, men etter en så lang dag i eksponert terreng var det ekstra godt.

– Jeg vet jo at jeg skal komme i god behold, det er jo det viktigste. Så klart kan ting skje, det kan like gjerne skje noe når man kjører bil. Men å kunne senke skuldrene hjemme igjen, det var deilig, sier Heimen. Han var klar både på forhånd og undervegs på at han skulle avbryte prosjektet om forholda ble dårlige, eller at det var tvil om noe som helst.

– Man må være påskrudd mentalt hele vegen for å kunne gjennomføre. Det er ikke rom for å tråkke feil, i tillegg skal man være klar for å hoppe utfor i med vingedrakt. Jeg er imponert sjøl. Det er det råeste jeg har gjort sånn totalt sett, etter å ha gjort mye opp gjennom åra. Jeg har fått mye erfaring gjennom mange år, noe som er nødvendig for å gjennomføre et slikt prosjekt, sier Heimen.

En av fire

Han er nå den fjerde som har tatt alle sju toppene på ett døgn. Å få støtte fra Hovdenak på turen, og tekstmeldinger fra Kilian undervegs, betydde mye.

– De er rå de tre andre som har gjort det før meg. Sjøl om jeg brukte en annen metode ned så er det krevende det også, sier Heimen, som synes det å kombinere fjellsport og luftsport i Romsdal er helt perfekt.

– Jeg er stolt over denne runden, og det skal jeg være lenge. Jeg er så glad for at jeg har gjort det, og gjør det gjerne igjen, kanskje jeg kan bytte om på rekkefølgen og bruke mindre tid på kaffepauser og pakking av fallskjerm!