Vi fikk være vitne til den norske ekstasen på velodromtribunene, fikk høre om den elleville sankthansfesten på hjemmebane etter 2-1-seieren. Og om NRK-Scheies uvanlige bomskudd på både spillernavn, stedsnavn og klubbnavn i begeistringsrusen.

Marseille, 23. juni 1998: Brasil – Norge, siste kamp i VM-gruppe A. Etter 2-2 mot Marokko (Montpellier) og 1-1 mot Skottland (Bordeaux) måtte Norge slå den største VM-favoritten (ettersom Marokko tidlig festet grepet mot Skottland samtidig, og vant 3-0). Da Bebeto headet Brasil i ledelsen etter 77 minutter så Norges forventede VM-exit å være et faktum, og det var heller ikke nok at Tore André Flo leverte angrepsspill i verdensklasse og utliknet seks minutter seinere. Men så ble VM-bordet dekket for Kjetil Rekdal…

Gledesrus og navnekluss

«Se her dere, Kjetil Reknett fra Molde og Werder Bremen og alt mulig», sa den populære og vanligvis faktasikre NRK-reporteren blant annet under oppsummeringa etter kampen. «Er det straffespark? Ja det er det!», spurte Scheie og svarte sidekommentator Tjærnås tre ganger etter at den amerikanske dommeren hadde pekt mot straffemerket. Takk for øvrig til den svenske tv-fotografen som hadde fått med seg forseelsen mot Tore André Flo og bekreftet at straffesparkavgjørelsen var korrekt.

Arne Scheie ble lett tilgitt for både navnekluss og klubbytte. Men da undertegnede ankom pressesenteret på Stade Vélodrome på formiddagen dagen derpå var Scheie fortsatt «giret» og nærmest løp meg i møte, med spørsmålet: «Du, du! Rekdal – det ER i Romsdal?!»

Og det var hovedgrunnen til at Romsdals Budstikke var der.

Holdt pusten

«Kjetil Rekdal fra…. HAN SCORER!!!!», ropte Scheie da rekdalingen med de gule skoa var i tilløpet og gjorde jobben. Jeg STO på plassen min på pressetribunen, og holdt pusten i noen fantastiske sekunder. Det samme gjorde Nordlys-journalist Gunnar Grindstein (nå NRK) på naboplassen. Nils Arne Eggen sto tjue meter bortenfor, husker jeg – han hadde det sikkert på samme måte, selv om han hadde opplevd store fotballhendelser ringside før.

Vanligvis var Kjetil Rekdal en av de aller siste ut av garderoben etter kamp, nå ble han hentet ut til pressekobbelet nærmest etter Drillo – og fortsatt i drakta. Et kobbel av norske, svenske og tyske journalister ventet på matchvinneren.

– Nei, jeg var ikke nervøs. Nervøse spillere får la være å ta straffespark, i alle fall de viktige. Jeg trakk pusten dypt et par ganger, lukket meg inn i min egen straffespark-verden og var bare så utrolig tent på at jeg skulle score!

Han ble stående så lenge at han «på legens ordre» måtte ta inn den obligatoriske bananen og styrkedrikken, sto det i RBs referat.

Alltid beredt

På morgenen på kampdagen, under toalettbesøket på hotellrommet (fortalte han etterpå), så Kjetil Rekdal for seg ei mulig kamputvikling og et avgjørende straffespark i sluttminuttene. Han delte tankene med romkamerat Ole Gunnar Solskjær (som for øvrig kom inn midtveis i andre omgang i kampen), og visste hvem som skulle få/ta jobben om det skjedde.

Kjetil Rekdal var forberedt, han var alltid forberedt. Og straffesparkspesialisten terpet på detaljer under hele VM-oppholdet også, naturligvis. Også to uker før Brasil-kampen, tirsdag 9. juni 1998: Siste norsk treninga foran åpningskampen mot Marokko på Stade de la Mosson i Montpellier. I RBs treningsreportasje, med naturlig Kjetil-vinkling, sto følgende å lese: «I går brukte han (Kjetil) ledige stunder under den timelange treningsøkta til å finpusse straffespark-formen. Det første satte han nede i «feil» hjørne, det andre knallhardt opp i nettaket, det tredje i mål via tverrliggeren og det fjerde tuppet han inn midt i tomt mål etter å ha sendt keeper Myhre avgårde mot hjørnet. Men ingen skudd mot favoritthjørnet. – Ei finte mot marokkanerne som satt på tribunen. Men det trenger du ikke å skrive.»

Men det gjorde jeg likevel, Kjetil fikk ikke bruk for straffeferdighetene i kampen mot Marokko (2-2) den onsdagen. Men altså mot Taffarel og Brasil to uker seinere. Det hadde neppe spilt noen rolle om brasilianerne rakk å spionere på nordmannen med de gule skoene, spør du oss, straffesparket i Marseille var for velplassert og hardt uansett.

Den holder nok ei stund til

«En straffe for evigheten», var tittelen på sportssida i Romsdals Budstikke dagen derpå, trykket et par timer etter at Kjetil Rekdal og det norske VM-laget hadde fjernet «bronselaget» fra toppen av lista over de største øyeblikkene i den norske fotballhistorien – herreavdelinga, vel å merke. Selv med ferske norske privatlandskampframganger tipper vi at «evigheten» kommer til å vare ei stund til.

PS. Veldig synd for øvrig, at Kjetil Rekdal tok den ledige trenerjobben i Start. To uker fra nå, på sankthansaften, skal MFK spille eliteseriekamp mot Stabæk på Aker stadion. Nøyaktig 20 år etter VM-festen på Stade Vélodrome.

På storskjermene kunne MFK ha kjørt ønskereprise av STRAFFESPARKET , og før avspark kunne Kjetil blitt klappet inn på kunstgresset og blitt hyllet av publikum – før han, nyopptrent som han er, spurtet opp trappene til kommentatorplassen til Eurosport.

Det lar seg vel ikke gjøre nå. Men vi kan hylle ham likevel, vi. Og kanskje låne litt fra ei anna tid på året, tilpasset mirakelet i Marseille: Vi kan tenne et lys den kvelden, vi kan tenne det i glede – og for alle oss som var til stede! Eller opplevde det på TV, med Arne «Ball» Scheie som guide.