Johan Alnæs fra Verma ble Norges mest berømte bjørnejeger da han skjøt og drepte 11 bjørner i sin karriere. Eventyreren var også en showmann som likte å vise fram sine trofeer og fortelle om de dramatiske møtene med bamsefar. Men i avisene ble han ofte avspist med en notis.

Den 4. mai 1911 skjøt Johan Alnæs tre bjørner på under ett minutt i Fræna. Før dette hadde han drept ytterlige to bjørner i Romsdal – én i Nesset og én ved Melsætra på Skaret.

På båt: Johan Alnæs med de tre bjørnene han felte i Fræna i 1911. Bjørnene og Alnæs tok rutebåt til Ålesund og fotoet er brukt som postkort. Foto: Romsdalsmuseets fotoarkiv

I dag har Alnæs to gjenlevende barnebarn, ett av dem er Bente Alnæs, bosatt på Verma. Sjøl om hun aldri møtte Johan Alnæs, var oppveksten preget av bestefarens virke.

– Han døde jo i 1933 da faren min bare var 16 år gammel. Men vi er oppvokst med bjørnefeller på divanen på Verma, forteller hun.

Gikk konkurs

Johan Alnæs ble født 26. november i 1866 på husmannsplassen Alnestrøa i Romsdalen. Og sjøl om det var som bjørnejeger han fikk sin berømmelse, var det noe helt annet han drev med i sine tidlige leveår.

– Han drev som kramkar i Lesja og nedover Gudbrandsdalen da turisttrafikken begynte å komme. Men da Raumabanen sto ferdig, gikk han konkurs. Han var nok litt for snill og lot for mange kunder skrive sine kjøp på bok, så det gikk som det gikk til slutt, forteller hun.

Hermetiserte kjøtt på fjellet

I 1898 bygde Alnæs seg hus på Verma og giftet seg med Marit Olausdatter Monge. Sammen fikk de åtte barn.

– Min far, Johan, ble født i 1917 og var yngstemann i søskenflokken, forteller Bente Alnæs.

På bjørneryggen: Johan Alnæs rir på en utstoppet bjørn som han sjøl skjøt. Foto: Romsdalsmuseets fotoarkiv

I slutten av 1880-åra hadde Alnæs begynt å jakte, og dette ble det viktigste næringsvegen for familien.

Han begynte med snarefangst etter rype og skogsfugl, noe han fikk brukbar inntekt av – og han skjøt 329 rein i både Romsdalsfjella og på Lesja.

– Det var jo først og fremst denne jakta som var inntekten til familien. Han dro til fjells i ukevis, mens bestemor satt heime med ungene, forteller hun.

Og Alnæs var en nevenyttig mann på sine jaktturer i fjella.

– Han satt opp flere steinbuer som han brukte rundt omkring. Han hadde med seg blikkbokser og loddeutstyr og hermetiserte mat på stedene der han jaktet, forteller Bente Alnæs.

Bjørnejegeren

Men utenfor Verma, Lesja og Romsdalen var det som bjørnejeger Alnæs først og fremst ble kjent. Denne jakta begynte han med på 1900-tallet da bjørnen var en plage i bygdene.

Alnæs med barn: Til sammen fikk Johan Alnæs og MArit Olausdatter Monge åtte barn. På bildet fra 1914 er døtrene Gudrun og Alvhild sammen med sin far. Foto: Edvard Sæterbø

– Han ble utsendt når det var bjørn som måtte fjernes, men jeg tror ikke dette var så spesielt på den tida som det høres ut i dag. Han var på ingen måte den eneste som drev med dette her, forteller Bente Alnæs.

– Men det er klart det hadde vært artig å høre hva han ville sagt om ulvedebatten i dag, fortsetter hun.

Skjøt sin første bjørn

Den 25. april 1903 skjøt han sine første bjørner – i Trollmyrmarka i Nesset kommune. I Sverre Bergs bok, «Bjørneskytteren Johan Alnæs», står det om den første jakta.

Våpen: Som jeger var Johan Alnæs avhengig av sine våpen. Bildet viser to rifler og en jaktkniv som har tilhørt Johan Alnæs. Foto: Johnny Bratseth

– På veg mot Gussiås fra Osmarka traff jeg på spor som kunne være to dager gamle, etter to bjørner. Tidlig om morgenen den 25. april fikk jeg se fire bjørner ca. 1000 meter fra meg. Jeg gikk en omveg så jeg kom rett ovenfor dyrene og beveget meg forsiktig derfra nedover mot dem. Jeg rente meg som en oter nedover og la Krag-Jørgensen-geværet til kinnet. Da fikk jeg se litt av to bjørner inne i en tett skog. Så smalt det, holdet var ca. 10 meter. Det ble et fælt leven med brøling og bjeffing nede i bakken. Jeg så litt av en bjørn igjen og skjøt. Hørte at den rullet nedover.

– I mitt rette element

Resultatet fra Johan Alnæs´ aller første bjørnejakt var ei binne og en ungbjørn. Og allerede da ble han blitt lagt merke til av andre.

– Etter å ha tatt innvollene ut av dyrene gikk jeg ned til Trollmyr, og dit kom det mye folk. Under jakta hadde de hørt skriket til binna ca. 1500 meter borte. Noen unge gutter ble med opp og bar bjørnene ned, og jeg flådde dem. Det rodde folk forbi på fjorden, og jeg vinket til dem med bjørnehudene. Nå var jeg i mitt rette element.

Viste fram bjørn i Molde

Tre år seinere skjøt Alnæs nok en bjørn. Denne gangen ved Melsætra i Fræna kommune. Og bjørnen ble utstilt i Molde slik at folk kunne komme og se den. Romsdals Budstikke skrev den 23. mai 1906 en liten notis om hendelsen.

Bjørneskaller: Fire skaller fra bjørner skutt av Johan Alnæs fra Verma. I alt skjøt han 11 bjørner mellom 1903 og 1920. Foto: Romsdalsmuseet

– Natt til søndag felte Johan Alnes en bjørn oppe ved Melsæteren. Mandag var han i byen og stilte den ut. For 25 øre var det anledning til å «glaame» på den av hjertens lyst, og mange benyttet seg av anledningen.

En del heldige besøkende fikk også en av Alnæs´ morsomste bjørnehistorier attpå.

Men framvisningen var ikke veldig god butikk for Alnæs. I Sverre Bergs bok, forteller han sjøl.

– Jeg reiste til Molde og viste den fram mot en liten entré. Jeg fikk inn 30 kroner, men herr Eeg som jeg leiet lokalet av, tok kroner 13, så det ble en skral forretning.

Bente Alnæs kan bekrefte at Alnæs var en god historieforteller.

Siste bjørn: Johan Alnæs siste bjørn krevde sju skudd før den døde. Foto: Romsdals Budstikke 21. april

– Han var kjent for å ha god humoristisk sans, og skrev og diktet innimellom. Så han hadde nok gode historier å komme med, sier hun.

Ble postkort

Men det var først i mai 1911 at Alnæs virkelig fikk sin berømmelse som bjørnejeger. På samme dag skjøt han tre bjørner på en dag i Fræna. Bjørnene ble utstilt på torget i Molde, og seinere fraktet med rutebåt til Ålesund. På denne turen ble Alnæs og bjørnene fotograferte. Bildet har blitt et kjent postkort.

– Jeg tror han tok hardt i med de postkortene, forteller Bente Alnæs.

– Det ble trykket opp veldig mange, og det ligger en hel haug heime i huset, fortsetter hun.

Tre bjørner på ett minutt

Selve jakta ble også denne gangen beskrevet av Alnæs sjøl.

Fulgte Jakten: Johan Alnæs lå på Haukås (Allia) i Fræna og ventet på bjørnen, skriver Romsdals Budstikke. Foto: Faksimile: Romsdals Budstikke 4. mai 1911

– Jeg gikk opp ved Dalset, og fikk se dem klokka åtte om morgenen. Avstanden mellom oss var bare 20 skritt. Jeg reiste meg opp med geværet på kinnet. I det binnen kommer forbi bjerkekjerret, stanser den, vender hodet og ser ubegripelig stygt oppover til meg, som om den ville si: Det er ikke noe i verden jeg er redd. I det øyeblikk våre øyne møttes, eller et sekund før, så smalt det og binnen rullet død utenfor en skråning. Den minste bjørnen dukket opp bak en tue. Det smalt, og så rullet den også nedover. Den tredje bjørnen var lenger nede i lien. Den bæljet så det hørtes ned i bygden. Jeg sprang noen skritt nedover og da jeg fikk sett den, smalt det igjen. Da jeg så meg rundt, lå alle tre bjørner døde. På mindre enn et minutt hadde jeg skutt dem, alle truffet like ved hjertet

Vellykket: Alnæs felte tre bjørner på ett minutt og følte seg like stor som Kong Haakon, ifølge avisa. Foto: Faksimile: Romsdals Budstikke, 11. mai 1911

.

Alnæs´ bjørner

I alt skjøt Alnæs 11 bjørner i Romsdal:

1903, 25. april: Ei binne og en ungbjørn i Trollmyrmarka i Nesset.

1906, 23. mai: En hannbjørn på Melsætra i Fræna.

1911, 4. mai: Ei binne og to ungbjørner i Allia i Fræna.

1914, 16. mai: To ungbjørner i Buvikmarka i Nesset.

1916, 22. april: Ei binne og en ungbjørn i Silsetmarka i Gjemnes.

1920, 16. april: En voksen bjørn, Åndalssetra i Gjemnes.

Godt opplært

Gikk bort: Den landskjente bjørnejegeren gikk bort i 1933, 66 år gammel. Faksimile: Foto: Romsdals Budstikke, november 1933.

I 1933 døde Johan Alnæs, men han hadde lært opp sine barn godt.

– Han var en sprek mann, men ble bare 66 år gammel. Han var utslitt og hadde en hjertesykdom. Jeg vet ikke hvor mye min far jaktet med ham, men både han og onklene mine ble opplært til å bli jegere. Men for dem gikk det i reinjakt og ikke bjørner, forteller Bente Alnæs.

Og hun blir ofte påminnet sin bestefars prestasjoner.

– Jeg var i et forsamlingshus på Myrbostad, og der hang det bilder av bestefar på veggen. Vi var også i Eide på en konfirmasjon, da mine barn utbrøt: Se, der henger oldefar på veggen også. Han har nok satt spor etter seg mange steder, forteller Bente Alnæs.

Oppvekst: Husmannsplassen Kal’lykkja står i dag på Romsdalsmuseet. I dette huset bodde Johan Alnæs fra 1872 til 1898. Foto: Rolf Strand

Kilder: «Bjørneskytteren Johan Alnæs, 1866-1933», Sverre Berg.