Da andre verdenskrig var over, måtte Hjalmar Hansen kureres for tuberkulose. På et kursted i Lesja fikk han behandling, og der traff han slakter Olaf Kosberg fra Molde. De to ble nære venner under oppholdet.
– Det var veldig tilfeldig at Hansen havnet i Molde. Min far fikk tuberkulose etter krigen. Han ble kuret et sted i Lesja kommune. Der traff han Hjalmar Hansen og de to kom på god fot. Begge ble utskrevet samme dag og samtalen mellom dem var slik:
– Hvor skal du ta vegen nå?
– Jeg vet ikke.
– Da blir du med meg heim.
I Molde ventet familien Kosberg med to små døtre. Den eldste av dem var Sissel, født i 1937. Hun husker godt kunstneren som ble med faren heim.
– Han kalte seg sjøl lutfattig. Alt han hadde med seg var en banankasse med noen få ting i, forteller Sissel Kosberg Øverås.
Rallar
Hjalmar Hansen vokste opp i Lesja, men flyttet til Grong i Nord-Trøndelag i oppveksten.
– Faren var svensk rallar, og det var slik de kom til Lesja. Han var med på å legge Raumabanen, og da den var ferdig flyttet familien til Grong, hvor faren begynte å jobbe med Nordlandsbanen. Han hadde to brødre og en søster. De var også kunstnere – og lutfattige slik han sa det sjøl. De bodde dårlig i en leilighet med jordgolv, forteller Kosberg Øverås.
Familienavnet var egentlig det svenske Hansson, men det fornorsket de da de kom til Norge.
– På denne måten var det lettere å skaffe seg arbeid. Slik var det på den tida, forteller hun.
– Gikk bare under Hansen
Etter krigen satte Hjalmar Hansen spor etter seg i Molde som vi fortsatt ser i dag. Men hans arbeid begynte før krigen brøt ut. Hansen var utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, og ved kunstakademiet i København. Blant annet laget han relieffer til Jakob kirke i Oslo i 1937–38. I Molde startet han sitt arbeid med å utsmykke byen straks etter ankomst.
– Det første han begynte med i Molde var å modellere en liten altertavle i gips, men etter hvert fikk han flere oppdrag, forteller Kosberg Øverås.
Og Hansen, som han ble kalt, ble fort en i familien Kosberg.
– Vi kalte han alltid bare Hansen – aldri Hjalmar. Jeg vet ikke hvorfor, men slik var det. Vi bodde i Høglia i Sollivegen, og Hansen ble også med på lasset da vi flyttet tilbake i huset i Kirkebakken som ble gjenreist etter krigen. Han var en i familien, og spiste middag sammen med oss hver dag, forteller hun.
Bjørnson-statuen
I 1955 begynte han på det som kanskje er hans mest synlige, og kjente, verk i Molde. Det ble utlyst en konkurranse om å lage et Bjørnson-monument i Molde, og førstepremien gikk til Hjalmar Hansen.
– Gjestestova hadde ei lita brakke like ved der den nye kirka ble bygd. Der satt han og hogde ut sine statuer, forteller Øverås Kosberg.
Hansen brukte en modell for å få statuen av forfatteren til å bli mest mulig autentisk.
– Han som satt som modell til Bjørnson-statuen, var Svein Bondevik – broren til Kjell Magne. Det var ingen likhet mellom ham og Bjørnstjerne Bjørnson i ansiktet, men Hansen hadde sett noe i holdningen som han mente var helt likt Bjørnson.
Derfor ble det slik, forteller Kosberg Øverås.
Kjøpte seg bil
Etter hvert som oppdragene ble flere, tjente Hjalmar Hansen seg også penger.
– Han kjøpte seg til og med en bil. Jeg husker godt at den hadde tre hjul og var grønn, forteller hun.
Men sjøl om han var en del av familien, var ikke Hjalmar Hansen en person som brukte mye tid med barna.
– Han var ikke så veldig opptatt av oss, men det var noen nabounger som maste veldig om de kunne kjøre bil med ham. Til slutt ble han vel lei og brukte å ta dem med på noen turer rundt i byen og ut til Haukebøen, forteller hun.
Barna var heller ikke å så på hvordan billedhoggeren jobbet.
– Vi var aldri å så på han mens han jobbet. Hvor lang tid han brukte på hver statue, er ikke godt å si. Men det må vel ha tatt sin tid, forteller hun.
Kari ble foreviget
Noen av Hjalmar Hansens mest anerkjente arbeider er barneportretter som Guttehode fra 1947, og Marianne fra 1947–1949.
– Marianne kjenner jeg godt til. Hun er dattera til Gunnar Haukebø som Hansen hadde litt kontakt med, forteller hun.
Men også barna i Kosberg-familien skulle foreviges.
– Han stilte oss opp ved siden av hverandre og vurderte hvem det skulle bli. Jeg var vel ikke pen nok, så det ble Kari. Hardt og brutalt. Men jeg fikk jo være ute å leike da, mens Kari måtte sitte inne å være modell, så jeg var bare glad, forteller hun.
Nini Roll Anker-bysten
Etter noen år i Molde flyttet Hjalmar Hansen til Oslo, og seinere til resten av familien i Nord-Trøndelag. Men hans arbeid i Molde var likevel ikke ferdig.
– Han var i hvert fall tilbake i byen da bysten av Nini Roll Anker ble avduket i 1973. Den gangen bodde han hos Peter Fiskergård som han hadde blitt godt kjent med. Men han var blitt ganske sjuk da. Han var tilbake i byen ett års tid før han dro tilbake til Grong.
Hjalmar Hansen byste av Nini Roll Anker er i dag dessverre borte, men en kopi av Hansens verk er i disse dager på veg tilbake til sokkelen ved Gotfred Lies plass.
Beskjeden og nøysom
Samme år som Hansen avduket Nini Roll Anker-bysten døde han ved sjukehuset i Namsos. I Romsdals Budstikke skrev Per Amdam et minneord om den ydmyke kunstneren.
– Han var en sjelden nobel personlighet dannet i ordets egentlige forstand, stillferdig, beskjeden og nøysom. Det hang vel sammen med at han var hardt prøvet i livet med sjukdom og nød, skrev Per Amdam.
Det er en beskrivelse Sissel Kosberg Øverås er enig i.
– Jeg har sett det finnes bilder av ham i dress, men det var også de eneste gangene han hadde dress, og den eneste dressen han hadde. Han var opptatt av det – ikke å vise seg fram, men å vise nøysomhet, forteller hun.
– Har det uforskammet bra
Tross i at Hjalmar Hansen flyttet fra Molde, holdt han kontakten med sine gode venner i byen.
– Hansen skrev et brev til min far like før han døde. Hodet til Kari hadde han bare laget i gips, men han ville nå støpe det i bronse, og gi det til min far. Og far fikk det tilsendt. Det er Kari som har det sjøl nå, forteller hun.
Da Hansen flyttet til Oslo, var også familien Kosberg på besøk hos ham. Det møtet beskriver personer Hjalmar Hansen svært godt, ifølge Sissel Kosberg Øverås.
– Mor og far besøkte ham i Oslo etter at han hadde flyttet dit. Da ville han spandere kaffe på dem, og det gjorde han i Frelsesarmeens kafé. Da de satt der uttalte han:
– Jeg har det uforskammet bra i livet.
– Akkurat dette mener jeg beskriver ham bra. Han var ikke en kravstor person på noen som helst slags måte, forteller Sissel Kosberg Øverås.
Kilder: Byhistoriker Ola Gjendem har bidratt til denne artikkelen, og bistått Romsdals Budstikke i arbeidet.