1. 25. april gjester du Bysmart i Molde for å snakke om boka «Israel – Historie, politikk og samfunn», som du utga i februar. Hva er det viktigste budskapet ditt?

– Jeg vil snakke om andre sider ved det israelske samfunnet og historie enn de vi vanligvis snakker om: konflikten med Palestina. Når det er sagt: det er nesten umulig å snakke om Israel uten samtidig å snakke om denne konflikten. Mitt poeng er at det er mer til historien. For meg har det vært veldig interessant å lære mer om den interne striden om hva det jødiske betyr og inneholder. Er det religion, kultur, tradisjon? Jeg synes også landets immigrasjonshistorie er fascinerende. Staten Israel, til tross for at den ble opprettet under turbulente omstendigheter og har vært i konflikt fra første dag, har gjennomført et enormt immigrasjonsprosjekt. De har hentet til seg jøder fra hele verden, folk som kanskje ikke egentlig har noe annet felles enn at de er jøder. De har hatt en stor jobb med å smelte disse sammen til et fellesskap.

2. Staten Israel ble opprettet for 70 år siden. Hva var bakgrunnen for opprettelsen?

– Bakgrunnen for opprettelsen var sionistbevegelsens oppfatning av at jødenes problem i Europa måtte løses med at jødene fikk sin egen nasjon. De jobbet målrettet med dette i flere tiår fram til de lyktes, i 1948. Siden det bodde noen der fra før, bør det ikke ha kommet overraskende på at det ble konflikt. To folk ønsket det samme landområdet. Det var en varslet konflikt. Flere hundre tusen palestinere ble fordrevet fra sine heimer, og har levd som flyktninger siden da.

3. Hvorfor fikk sionistbevegelsen støtte? Var det jødenes lidelser under 2. verdenskrig som lå bak? Var det fundamentert i den bibelske fortellingen om Israel som «det lovete land» for jødene?

– Holocaust og den dårlige samvittigheten ga nok en moralsk motivasjon. Etter holocaust var det ikke lenger mulig å kontre argumentet om at det ikke var trygt for jøder i Europa. Men sionistbevegelsen hadde jobbet med å opprette en jødisk stat siden slutten av 1800-tallet. At opprettelsen har bakgrunn i Bibelen er misvisende. Jødenes bånd til området var selvfølgelig en del av argumentasjonen, men sionistbevegelsen var en sekulær, nasjonalistisk bevegelse. De brukte ikke religiøse argumenter som fundamentet i bevegelsen. Den religiøse dimensjonen fikk økende plass etter hvert, og spesielt etter krigen i 1967, da mange tolket erobringen av nytt land som et mirakel, en gave fra oven.

4. Israel-Palestina-konflikten vekker engasjement over hele verden, også i Norge. Det finnes mange konflikter og kriger i verden. Hvorfor får denne så mye oppmerksomhet ?

– Dette er sammensatt. I de første tiårene omfavnet arbeiderbevegelsen det forlokkende, kollektivistiske idealet i sionistbevegelsen. I tillegg var området kjent for mange fra religionsundervisningen på skolen. Det hadde en nærmest mytisk tiltrekningskraft. Etter hvert ble bildet av den lille, uskyldsreine og truete jødiske staten mer problematisert. I tillegg er konflikten relativt «tilgjengelig». Hit kan journalister og vanlige folk enkelt reise og se sjøl.

5. Hovedtyngden i støtten har vippet over til den palestinske siden, hvorfor?

– Bildet har skiftet. Israel blir sterkere, og det er tydelig at det er en annen lidelseshistorie enn bare den jødiske oppi dette. Datidas «underdog» har blitt sterk, og det er palestinerne som nå blir undertrykt. Konflikten beholder sitt tradisjonelle patosfylte virkelighetsdrama, med partene i noen nye roller.

6. Hvilke konsekvenser får konflikten for hverdagslivet til folk på Gaza og Vestbredden?

– De to territoriene har ulike utfordringer. Den israelske okkupasjonen av Vestbredden legger mange føringer på det palestinske livet. Det er ikke hver dag det er konflikt og sammenstøt, men de lever ikke et liv i full frihet. I Gaza er situasjonen enda mer prekær. Der er det en humanitær krise, mangel på det meste, inkludert elektrisitet. Området er overbefolket, forurenset, forsøplet, det er som en trykkoker. Det hadde ikke trengt å være sånn. Jeg har bodd mange år i Jerusalem. Det er en vakker by, men den har blitt så stygg, så delt.

7. Tror du på en løsning for konflikten? Hva må i så fall til?

– En del av meg sier nei. En del sier kanskje. Palestinsk side er splitta, og fra israelsk side er det ikke vilje til å gi fra seg noe. Utviklingen på bakken er entydig negativ. Begge partene, men spesielt Israel, som er den sterkeste parten, må ha vilje til politisk løsning. Det virker fastlåst. Likevel, paradoksalt nok, vet jo de to partene omtrent hva som skal til: Jerusalem blir delt og fungerer som hovedstad for to stater, flyktningene får vende tilbake til en palestinsk stat, man blir enige om landkompensasjoner og så videre. Det er mulig å løse konflikten, men ikke uten reell politisk vilje.

8. Før jul anerkjente USA Jerusalem som Israels hovedstad. Hva betyr egentlig det?

– Det betyr at amerikanerne nå bryter med det internasjonale samfunnets linje, inkludert den de sjøl har forfektet i alle år – at partene skal bli enige om Jerusalems status gjennom politiske forhandlinger. USAs rolle i denne konflikten, som i resten av regionen, er i endring. De er mindre engasjert i områder hvor de tradisjonelt har vært toneangivende.

9. Hvilke tanker har du om den norske mediedekningen av konflikten?

– Dekningen har nok endret seg i takt med at opinionen har endra syn på konflikten. Konflikten er ganske mye dekt, men en utfordring er at dekningen automatisk blir konfliktorientert. Det meldes bare om demonstrasjoner, skytinger og angrep. Da blir det aldri anledning til å dykke under overflata.

10. Du er seniorrådgiver på Senter for internasjonal fredsforskning, hvorfor valgte du den vegen?

– Da jeg var student levde og jobbet jeg i en palestinsk flyktningleir i Libanon. Etter det har det vært vanskelig å slutte å bry seg. Jeg tok med meg erfaringene og opplevelsene inn i doktorgradsarbeidet og i arbeidet videre. Det gjør djupt inntrykk å møte mennesker som er født i en flyktningleir, og som dør i den samme flyktningleiren. Mennesker som har et liv i konstant oppoverbakke. Man kommer ikke fra sånne møter uberørt.