Klepper? Er det mellomnavnet ditt? spurte resepsjonisten da Vidar Skiri sjekket inn på hotellet i Oslo på jobbreise.
– Nei, det er yrkestittelen min, svarte han.
Denne yrkestittelen bærer Vidar Skiri med stolthet. Gjennom 50 år har han sett Rauma elv renne, sittet i kveldsmørket og hørt lyden av stimer av laks forsere strykene på veg oppover elva. Og han har vært sportsfiskernes gode hjelper; tusentalls laks er landet med hans hjelp.
Hva går jobben som klepper ut på, undres du?
– Klepperen er en feltarbeider. En som må kunne om fiske, en som vet hvor fisken står. Klepperen er fiskerens følgesvenn og kamerat, alltid beredt til å hjelpe sportsfiskeren til å få en så god naturopplevelse som mulig, forklarer Vidar Skiri.
Elva som arbeidsplass
Vi sitter på elvebredden på Fiva. Vidar Skiri ser ut over elva han har hatt som arbeidsplass i 50 år. Rauma elv er islagt langs bredden, men strømmen midt i elva gir lyd fra seg selv om vassføringa er beskjeden på denne tida av året. Inngangsporten til klepper-yrket var den britiske landeierfamilien Bromley-Davenport fra Manchester.
Litt historie: Den britiske familien hadde i likhet med mange andre velstående briter, funnet sitt fiskeeldorado ved ei lakseelv på Vestlandet. Etter å ha leid fiskerett i 13 år kjøpte familien Bromley-Davenport eiendommen Fiva i 1862. Kjøpesummen var 20.000 kroner – en formue etter datidas pengeverdi. Lokalbefolkningen tok lakselordene godt imot. Fiva House, som eiendommen raskt ble kalt, trengte arbeidshjelp; kokker, husholdere, roere og kleppere. Folk tenkte: Her kommer folk fra Storbritannia og betaler masse penger for å fiske laks med stang, og så gir de fisken billig til lokalbefolkningen. Laksefisket var nemlig eventyrlig: Det fortelles at en sommer ble det tatt 58 laks første dagen fisket åpnet. På stang. I løpet av 11 dager ble det fisket 330 laks på Fiva.
– Jeg er oppvokst på Skiri, like ved elva, og var i likhet med mange andre ivrig fisker. Laksefisket var ei viktig næring for mange langs elva. Det ble fisket med garn, teiner og stang. På 1960-tallet kunne vi selge stor laks for 15 kroner kiloen. En snekker hadde da fem kroner i timen, forteller Vidar Skiri.
Kompis med lorden
Vidar hadde sommerjobb som forskalingssnekker hos en lokal byggmester. Sommeren 1968 utbedret de driftsbygningen på Fiva. Lady’en i Bromley-Davenport-familien til Fiva for å forberede innrykket. Hun snakket engelsk. Det gjorde få andre på Fiva. Men Vidar, som hadde gått på Eids toårige landsgymnas – for øvrig skolen som avslo søknaden om å ta opp Gro Harlem Brundtland som elev – snakket engelsk.
– Jeg ble spurt om å kjøre til Ålesund og hente Sir Walter som kom fra England. Det ble en hyggelig tur. Jeg var 21 år, Davenport var 65. Vi likte hverandre. Jeg var fiskeinteressert, han var fiskeinteressert. Kanskje skjønte jeg den engelske væremåten? Jeg har vært på Fiva siden. Planen om å bli språklærer, ble aldri noe av, ler Vidar Skiri som selv er mest kjent for å gå i oilskinkappe og ditto fiskerhatt.
Davenport-familien leide ut laksefiske til bedriftskunder. Esso tok med seg gjester i mange tiår til Fiva for å fiske og oppleve naturen. Vidar Skiri ble deres gode hjelper.
Sjefene ble som unger
– Det er forunderlig å oppleve hvordan laksefisket begeistrer. Sjefene ble som unger når de fikk en stor laks på kroken, forteller han.
Sommer etter sommer var alt bare fryd og gammen. Elvas blinkende sølvfisk ga både opplevelser og inntekter. Så smalt det.
Parasitt-alarmen gikk
– Som lyn fra klar himmel kom beskjeden. Fiskerimyndighetene lette etter parasitten Gyrodactylus salaris som først var oppdaget i Misvær-elva i Nordland i 1975. På Nora, noen kilometer opp i dalen fra Åndalsnes, ble det sommeren 1980 fanget 200 lakseunger. På to av fiskene ble det funnet parasitten «gyro», én parasitt på hver fisk. Rauma elv var smittet! forteller Vidar Skiri.
Parasitten som tar livet av lakseunger, skulle i mer enn en generasjon bli alle laksefiskeres fiende nummer én.
– Vi merket det raskt på fiskemengden. På Fiva hadde det vært vanlig å ta mellom 150 og 250 store laks i løpet av en sesong. I 1985 ble det tatt 35 laks! Det var krise.
Det som videre skjedde, har snudd verden opp-ned for den fiskeinteresserte delen av folket.
– For meg ble dette en kulturkollisjon. Jeg har i årene som klepper tatt livet av mer villaks enn de fleste. Nå måtte tankesettet endres: Uten små fisk blir det ingen stor fisk. Altså måtte laksestammen reddes, forteller Skiri.
Lykken ble lakseklekkeriet på Herje ved Åfarnes. Kunne den stedegne laksestammen fra Rauma elv og naboelvene i Rauma reddes ved at gyteklar laks som ikke var berørt av parasitten ble fraktet til Herje, fisken strøket, rogn og melke oppbevart? Vidar Skiri var blant dem som arbeidet hardt for å skaffe penger for å drifte Herje-anlegget, og overbevise myndighetene om at det ville koste betydelige summer og kreve langsiktig innsats for å berge villaksen. Rauma elveeierlag og Fiva House måtte gå i bresjen.
Slutt på røkelaksen
– Vi forklarte for engelskmennene at etter mer enn hundre års laksefiske, er det slutt med røykelaks. All fisken som tas på land, må til Herje-anlegget for at genmaterialet skal bli tatt vare på. Fisken måtte behandles så skånsomt som mulig. Vi brukte våte håndklær, vanntanker med vann som sirkulerte fra elva.
Men fortsatt tok «gyro’en» livet av lakseungene i elva. Parasitten måtte utryddes. En laks er ikke en laks, for hvert vassdrag har sin egen stamme av villaks, tilpasset temperatur, vannføring og lokale forhold. Naturen er nådeløs: Genetikk som forsvinner, får man aldri igjen.
Løsningen ble å bruke stoffet rotenon for å utrydde all fisk i vassdraget.
– Men den første rotenonbehandlingen i 1993 mislyktes. Hvorfor?
– Vi fikk beskjed fra Statens forurensingstilsyn om kun å bruke en halv liter rotenon på én million liter vann. Sannheten er at rotenonen ble for mye utspedd. Vi fikk ikke utryddet all fisken og parasitten var fortsatt i vassdraget. Jeg hørte kommentarer som: «Nå har dere prøvd, og ikke fått det til. Nå er det bare tull å fortsette». Men det er sånn som på alle andre livets områder, har du gjort feil en gang, gjør du det bedre neste gang. I 2013 og 2014 ble mengden rotenon doblet. Nå tyder mye på at det ikke er parasitt i vassdraget, sier Vidar Skiri.
Uredd lakseforkjemper
I år har det gått 38 år siden gyro-sjokket lammet elvene i Rauma.
– Jeg tror ikke det har gått én dag uten at jeg har tenkt på parasitten, og hva vi kan gjøre for å få elva frisk igjen og bygge opp stammen av den atlantiske villaksen, forteller Vidar.
– Kunne du vært aksjonist i kampen for å bevare villaksen?
– Akkurat det er vanskelig å svare på, men jeg hadde iallfall stått langt framme. Jeg har aldri vært redd for å stå opp for det jeg tror på. Mye kjeft har jeg fått. Men det hjelper å misjonere. Folk forstår etter hvert at dette er et langsiktig arbeid. Hadde vi ikke satt i gang arbeidet med å gjenoppbygge laksestammen, kunne den første laksen du fikk på kroken ha blitt den siste.
Kongen på fluefiskerkurs
Vidar Skiris utrettelige innsats for å bevare villaksen, er blitt lagt merke til langt ut over Raumas og Møre og Romsdals grenser. For et par uker siden fikk Vidar vite at han er tildelt Kongens fortjenstmedalje for innsatsen han har lagt ned. 8. mai er det medaljeoverrekkelse i kommunestyresalen, seinere venter audiens hos kongen på Slottet.
– Kongen er en svært habil laksefisker. Jeg innbiller meg at kongen er godt orientert om situasjonen for villaksen i Norge. Jeg har forresten hatt kong Harald på fluefiskerkurs i Akerselva. Det blir stas å få møte kongen igjen, sier Vidar Skiri.