Det er ikke mye som minner om vår utenfor vinduet mitt i dag, men alle som arbeider i skolen, vet at ukene etter påske går raskere enn resten av året. Det er travle uker – all pensum må være gjennomgått og alle vurderinger skal gjennomføres i god tid før eksamensperioden. Når stresset ligger som høyest, det er da vi trives som aller best. Standpunkt skal settes og eksamen venter. Som norsklærer har jeg det privilegiet at det kun er Vg3 som er avgangsklasser, så da er resset mindre med mine andre klasser. Tre år med undervisning og tilbakemeldinger skal måles i en eller flere eksamener. Dette er målet, og vi nærmer oss med stormskritt. I praksis er det så enkelt at det vi ikke har fått gjort innen 1. mai, det kan du nesten bare glemme – og med den erfaringen går vi alltid april i møte som den store nå-må-vi-rekke-alt-måneden.
Det er noen som venter i enda mer spenning enn oss lærere; nemlig avgangselevene eller russen som de snart kan kalles. Å holde fokuset på skoleinnspurten når russedåpen nærmer seg, er krevende for alle parter. Russeknutene planlegges i både timer og friminutter, og jeg har allerede fått noen forespørsler om overnatting i hagen og andre tilsvarende gode tilbud – så nå er alle naboer herved advart.
Mens vi venter på den røde måneden, tok jeg en prat med ungdommene mine i dag. Jeg ble, som alle andre, både bekymret og sjokkert over Budstikkas forside om ungdom og hasj for noen dager siden. Jeg møter 100 ungdommer hver dag, og jeg vil tørre å påstå at jeg og mine kolleger er de som ikke bare møter, men også kjenner ungdommen aller best. Likevel ble jeg overrasket over tallene fra Ungdata-undersøkelsen. Har mine flinke og troskyldige elever et liv utenom skolen som jeg ikke kjenner til?
Heldigvis har jeg et såpass trygt og åpnet forhold til elevene, og jeg vet at de forteller meg sannheten om hva som skjer der ute i ungdomslivet hvis jeg spør. Min første naive tanke var at dette umulig kunne stemme – typisk media å blåse saken opp på denne måten. Dessverre tok jeg feil – i følge jentene jeg snakket med, har hasjbruken økt kraftig det siste året. Det finnes knapt fester der det ikke er røyking, og selv om noen miljøer er mer utsatt enn andre, er hasjbruken tilgjengelig i de fleste miljøer.
Mange har prøvd – og selv om det kun blir med den ene gangen for de aller fleste, er det såpass alvorlig at vi må se alvoret i det nå med en gang. Vil det egentlig hjelpe hvis jeg forteller døtrene mine og elevene mine at dette er farlig, og at det fører med seg alvorlige konsekvenser, både psykisk og fysisk, i tillegg til at det er en ulovlig handling?
Min ene elev fortalte at hun har foreldre som fra første stund hadde snakket om konsekvensene av å røyke/bruke narkotika, og nå sitter hun igjen med en trygghet til å stå imot presset. Men det er ikke alle som klarer det – det er enkelt å prøve noe nytt når du ser venninna di gjøre det samme. ”Alle andre gjør det”-argumentet har vel aldri vært sterkere enn nå.
Jeg sitter ikke på noen fasit eller har så veldig mange gode råd å komme med – annet enn å snakke med ungdommen, det er aldri for sent å ta en prat om dette. Det skumle er at dette også foregår i ”de beste miljøer”, og dermed blir åpenheten med barna desto viktigere.
Vær våken hvis det arrangeres fester og vær til stede i ungdommens hverdag og fest. Jentegjengen min forsikret meg om at det er mange som prøver, men få som røyker fast. Om jeg blir særlig betrygget av det, vet jeg ikke, men jeg kommer i hvert fall til å gnåle til dem i hele mai - si nei ti narkotika!
(Og hvis noen lurer; elevene godkjenner at jeg skriver om samtalen vår.)
Selv om det regner ute, og vi har små og store bekymringer, sier jeg som Bjørnson; ”Jeg velger meg april”. Den beste tiden av skoleåret ligger rett foran oss.